Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

En festivaldag på det jevne, inntil …

JAZZ IN COPENHAGEN, JAZZCUP OG KONCERTKIRKEN, 8. JULI 2020: Så går det mot slutten for salt peanuts* sitt oppdrag under årets «Jazz in Copenhagen», en «festival» som kom i stand da Copenhagen Jazz Festival ble avlyst, og som styres av de forskjellige spillestedene, som enten er helårlige, eller kun dukker opp om sommeren og det er festivaltid. Og det er jo egentlig det som er den egentlige jazzfestivalen i København. Alle de små spillestedene som «knokler» seg gjennom høst, vinter og vår, på frivillig basis, for å gi turister og fastboende litt mer enn Tivoli, Zoo, Den lille havfrue, Strøget og de mange vertshusene man skal oppleve når man er i «kongens by».

Og salt peanuts* har siden fredag trosset storm og regn på sykkel, for å få med seg de mest spennende konsertene disse julidagene. Men i morgen kobler vi jazzen fra, setter oss på flyet og forlater vår faste base, for en totalt jazzfri ferie ett par uker.

Kanskje kommer det også rapport fra dagens konserter, en gang i morgen, men første blir det å oppsummere gårsdagen, som ble en lang og variert dag, som startet i JazzCup klokken 14:30, og som ble avsluttet på vei hjem fra Koncertkirken, i stummende mørke, litt etter midnatt.

JazzCup er bebop og mainstream
Og det startet med relativt «streit» bebop og mainstram i JazzCup. Tenorsaksofonisten Jacob «Dino» Dinesen var der med sin kvartett, bestående av gitarist Jacob Artved, bassist Anders «AC» Christensen og trommeslager Jacob «Lifar» Høyer. Dette er en av flere konstellasjoner «Dino» har gående, selv om det ikke er så ofte vi hører han ute på klubber i København. Og de starter med «Send in the Clowns». Den gamle Steven Sondheim-låta er en vakker ballade, som de fire taklet på utmerket måte, og det var godt å starte dagen med litt annerledes musikk enn det man stort sett har hørt i Koncertlkirken de siste dagene. Og etter åpningen fikk vi et par, tre komposisjoner av «Dino», pluss en perlerekke med «standarder» fra den amerikanske sangboka. «Dino» er en god saksofonist som behersker dette stoffet til fingerspissene. Men kanskje savner jeg litt mer personlighet i saksofontonen innimellom. Han blir litt for «standardisert», og sikkert slik Adolphe Sax tenkte at hornet skulle låte. Men i disse tider hvor en saksofon utmerket godt kan spilles på så mange måter og med mange forskjellige «lyder», savnet jeg litt mer personlighet, «trøkk» og energi i frasparket.

Gitarist Artved bor vanligvis i New York, hvor han er i ferd med å etablere seg som jazzgitarist. Han spiller den utrolig krevende «idretten» bebop-gitar, noe som krever en venstrehånd som løper løst og ledig over strengene, mens høyrehånda holder kontrollen over de seks strengene. Av og til syntes jeg ikke det «gled» lett nok, men at Artved er en musiker som vil vokse, å gjøre det godt framover, er det ingen tvil om. Og «AC», som vi omtalte for to dager siden, etter den strålende konserten med Frands Rifbjerg Quartet, er et unikum innenfor denne musikken. Jeg tror man nesten kan sette han inn i hvilket som helst musikalsk landskap, og han takler det på strak arm. Og bakerst satt en smilende «Lifar» og avleverte trommespill som passer perfekt inn i sammenhengen. Ikke noen «ego-trip» for å fremheve seg selv, men med sober lytting til de andre musikerne, er han med på å skape en helhet som swinger. En hyggelig start på en lang «festival»-dag.

Fint dansk/tysk samarbeid
Så var det, som vanlig de siste dagene, å krysse Søerne og komme seg over til Nørrebro, og finne seg plass inne i Koncertkirken. Men denne dagen kunne man øyne litt sol på himmelen, så for første gang under «festivalen» ble kl. 17-konserten avviklet utendørs, i hagen ved siden av kirkemurene.

Denne dagen hadde Koncertkirken inngått et samarbeid med Goethe-instituttet, og alle band denne dagen hadde tyske innslag. Derfor startet det med bassisten Asger Thomsens prosjekt, Autolysis. Ved siden av Thomsen fikk vi høre den svenske gitaristen Niklas Fite, trommeslageren Simon Forchhammer og den tyske altsaksofonisten Jonas Engel. Dagen før hadde de sluppet sin plate, «Autolysis» i Thomsens navn på The Bodily Press, en plate, som om ikke altfor lenge, vil bli anmeldt på salt peanuts*.

Det er greit at man i København gjerne vil presentere konserter utendørs om sommeren, men det ble såpass kaldt under seilduken som fungerte som en slags solskjerming denne ettermiddagen, at man skulle tro vi var midt inne i Vinterjazzen. For varmen klarte ikke å krype inn under seilduken, så eders utsendte hadde store problemer med å holde kroppstemperaturen på et normalt leie den timen konserten varte. Men det er en annen sak. Det er musikken vi skal skrive om. Og den var spennende.

Thomsen skriver relativt løse melodier, og hans samarbeid med Fite og Forchhammer er velorganisert og kontrollert. Og å få «råtassen» fra Köln på toppen, gjorde konserten til en fin og frittgående forestilling. Vi fikk fine og spennende solier fra alle fire, og når Thomsen spiller med bue, og ikke alltid på sedvanlig vis og kun på de fire strengene, blir det ekstra spennende. Det er nesten utrolig hvilke toner han får ut av den store «trekassen», og med tett oppbacking fra gitar og trommer, var det bare for Engel å kaste seg ut i det med stor energi og pågangsmot.

KöKø
Deretter ble det en relativt lang pause, hvor man trakk inn i kirken, og gjorde klart for dagens andre møte mellom danske og tyske musikere. Kvartetten Fosterchild kom for en stund siden ut med sin plate, «Dear Earthling» på det københavnbaserte platekollektivet ILK, og platen ble selvsagt anmeldt på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER.

Musikerne er bosatt i Köln og København (derav mellomtittelen KöKø, som er et musikalsk samarbeidsprosjekt som pågår disse dagene), og Fosterchild-samarbeidet startet i 2015, da bassisten David Helm og trommeslageren Fabian Arends inviterte pianisten Jacob Anderskov til Köln. Her fant de tre tonen, og gjorde flere konserter i Tyskland og Danmark, før de fikk saksofonisten Sebatstian Gille og trompeteren Kasper Tranberg med i prosjektet. og her fikk vi oppleve, i levende live, hva de fire har laget av musikk siden de møttes første gang.

Musikken er ettertenksom, moderne og litt søkende. Det er Anderskov som på mange måter leder an, sammen med Helm og Arends, mens de to særegne blåserne legger seg på toppen med utsøkt spill. Vi har ofte berømmet Kasper Tranberg for hans spill i en rekke forskjellige sammenhenger, senest for to dager siden, da han var en viktig brikke i Frands Rifbjers kvartett. Hans spill denne kvelden var svært annerledes enn for to dager siden. Her var han mye mer «moderne» i uttrykket, og i et landskap vi har en mistanke om at han trives svært godt i. Han har stor variasjon i spillet, og avleverer noen kraftfulle solier som smeller i kirkeveggene. Og i saksofonist Sebastian Gille, har han møtt en musiker som på mange måter snakker «samme språk». Gille er også fylt opp med energi, og avleverer den ene soloen etter den andre som var matchende til Tranbergs utladninger. Og bak er det Anderskov som fører an. Hans minimalistiske solier er en fin kontrast til de to energibuntene i front, og hele veien avleverer han strålende ensemblespill. Og bakerst er Helm og Arends et «komp» som ivaretar rollen på en fortreffelig, men ikke oppsiktsvekkende måte.

Et besøk i selve dødsriket
Så var det å samles i en ring rundt i kirken, for å overvære det som skulle bli onsdagens store «snakkis».

Midt i kirkerommet var det rigget opp med masse elektronikk, en trompet, en laptop, en vanvittig stor tromme (gran cassa), masse perkusjon, enda en laptop, og enda en, pluss gitar med masse bokser og «dipperdutter». Vi skulle få være med på ett sett med prosjektet «Omdrejninger» (hovedbildet). Et prosjekt hvor vi fikk vi møte den tyske trompeteren Axel Dörner, den norske, nå Madridbeboer, trommeslager og perkusjonist Ingar Zach, og danskene Christian Skjødt på kortbølgeradio, prosessing og RC Oscillator og Mark Solborg på gitar, devices og «dirigering».

«Omdrejninger» var opprinnelig et bestillingsverk skrevet og produsert av Christian Skjødt og Mark Solborg for Wundergrund-festivalen i København i 2014. Den korte forklaringen på prosjektet, er ifølge programmet, at «vi får et håndplukket ensemble bestående av unike og uavhengige musikere. Originalmusikk og improvisasjoner blir behandlet gjennom et 4 + 2 flerkanals høyttalersystem plassert rundt ensemblet og publikum. Tanken er å lage et romlig instrument. Og lytterne (og musikerne) opplever geografiske skift og lydforstørrelser som er unike».

Så det var en spent skare av publikummere som hadde benket seg rundt bandet denne kvelden. Og det ble en spennende droneaktig opplevelse, hvor vi fikk lyder fra alle kanter av kirkerommet. Elektronisk, tungt og dystert. Jeg tror det eneste «analoge» i løpet av konserten, muligens var Zachs triangler, som han skapte en slags undergrunnstemning med.

Det dukker opp mange merkelige bilder i hodet når man hører denne lydorgien. Undergang, dommedag, tåkelagte landskap, armageddon, science fiction, tungtransport litt for tett på, lyn og torden, flystøy, undergang, undergang, pandemi som tar livet av alt rundt seg, død og fordervelse.

Men øyner man så et lite håp for verden? Jo, innimellom kan man øyne at solen så vidt titter fram mellom de mørke skyene. Men stort sett er dette dystert. Og det skjer attpåtil i en kirke?

Men det er kanskje helt naturlig. For skal vi tro på Store norske leksikon, som kan fortelle at «i den tidlige kristendommen overtok de jødiske forestillinger om dommedag, og identifiserte Messias med Jesus, som snart skulle komme igjen i makt og herlighet, for å gjøre ende på djevelen og hans tjenere, dømme levende og døde, og opprette Guds herlighetsrike. Forestillingene om dommedag i Det nye testamentet er usystematiske og motstridende, noe som skyldes at de ble påvirket av hellenistiske ideer om menneskesjelens udødelighet og dommen som skal ramme den enkelte etter døden. Forestillingen om en dommedag ved historiens ende har med utgangspunkt i de bibelske fortellingene (Matteusevangeliget), kapittel 25, og Johannes åpenbaring) også fulgt den kristne teologien helt fra tidlig kristendom. Men det er ikke først og fremst i teologien at denne forestillingen har funnet sin videre utfoldelse. Det skjer også i den kristne kunsthistorien, der dommedagsmotivet spilte en sentral rolle i kirkeutsmykninger fra cirka 800-tallet og frem til middelalderens slutt. Især i de gotiske katedralene var dommedagsscenen et ubredt motiv, det var å finne i den såkalte tympanon, over inngangspartiet».

Men er dette de fire musikernes syn på verden slik man opplever den i dag? Er dette deres dystre verdensbilde? Om så var, er det kanskje ikke så merkelig. For den veien vi ser verden går i dag, med klimakrise, korona-pandemi, politisk vanstyre, de rike mot de fattige og en verden hvor det å klatre oppover og sparke nedover er blitt en organisatorisk og politisk «øvelse» man ser i flere og flere land.

Det går en flyalarm ett eller annet sted inne i bandet. Gå i dekning! Dörner kommer inn med noe som kan ligne fuglekvidder, men ikke den typen fugler som vekker oss en vakker sommermorgen. Mye heller en forhistorisk, stor fugl som angriper og som spiser slike som oss til frokost.

Og slik fortsetter det. Zach frembringer dystre og spennende toner og droner på den store trommen, ved hjelp av alskens perkusjon, Dörner serverer lyder i trompeten som forteller oss at vi bør finne et tilfluktsrom snarest mulig. Solborgs gitarer hyler og advarer, samtidig som han bygger opp under Zach og Dörners lydverden, mens Skjødt ser ubekymret ut bak all elektronikken.

Men øyner man så et lite håp i horisonten etter å ha opplevd dette? Finnes det et ørlite håp for menneskeheten? Kan vi leve i en slik verden av ondskap og katastrofescenarier? Nei!

Redning i sikte?
Og etter dette tør man nesten ikke sette seg på sykkelen og sykle de fem minuttene hjem. For man vet rett og slett ikke hva som vil angripe oss fra oven, fra undrgrunnen eller fra et portrom på vei over Blågaards Plass og nedover mot Frederiksberg C. Derfor bestemmer vi oss for å bli sittende, helt rolige. Få oss ett glass og håpe på at siste band ut, vil få hodet på andre og bedre tanker.

Så etter at lyset kommer på i kirkerommet, ser vi litt lysere på tilværelsen. For vi skal avslutte kvelden med å høre en av våre danske favoritter, saksofonisten Lotte Anker. Selv om det har vært mange problemer med logistikken og hvem hun skulle spille med denne sene kvelden, hadde hun til slutt, fått med seg de to tyske musikerne Ute Wassermann på vokal og objekter og Magda Mayas på piano. Og uansett hvem som sto oppført i de første programmene, og som ble koronafaste i andre land, var det et «stjernehold» hun hadde fått til København.

Ute Wassermann har studert billedkunst med fokus på lydinstallasjon og performance ved University of Fine Arts i Hamburg, og hun har utviklet sine egne unike vokalteknikker. Hun utforsker dem i forskjellige former, og kan på mange måter sammenlignes litt med en annen vi skriver mye om på salt peanuts*, nemlig danske Randi Pontoppidan. Men Wassermann opererer mye mer i det akustiske landskapet, uten bruk av elektronikk, men kun med noen små fløyter og en munnharpe som «hjelpemidler».

Pianisten Magda Mayas holder til i Berlin, og kjennetegnes ved at hun bruker en rekke objekter i pianoet for å frembringe de lydene hun vil ha, uten å spille så mye «tradisjonelt» piano. Hun gjør ofte solokonserter og har spilt med en rekke «frittgående» musikere opp gjennom årene. Hennes seneste prosjekter er et samarbeid på duo med trommeslageren Tony Buck, som har fått tittelen «Spill», en duo med saksofonisten Christine Abdelnour og en trio med accordeonisten Monika Brooks og klarinettisten Laura Altman og det 24 musiker store Splitter Orchestra Berlin. Hun har turnert over hele verden, og har samarbeidet med musikere som John Butcher, Andy Moor, Zeena Parkins, Hamid Drake, Joëlle Léandre, David Sylvian, Paul Lovens, Ikue Mori, Andrea Neumann og Axel Dörner, for å nevne noen, og hun har spilt på en rekke festivaler rundt om.

Jeg vet ikke om de tre har spilt sammen som trio tidligere, men det er et spennende møte vi får være med på. Og det starter stille og vart, og vi kan (nesten) riste av oss litt av angsten fra forrige konsert. Mayas drar i små pinner hun har montert inne i flygelet, og gir oss nydelige lyder som blir liggende under Ankers saksofon, som kommer listende inn sammen med Wassermanns stemme. Jeg føler, etter hvert, at det er Ankers saksofoner som er «haren» i dette «løpet». Hun vrir og vrenger ut all verdens fine sekvenser i de tre saksofonene (alt-, tenor- og sopransaksofon), slik vi kjenner henne fra tidligere møter. Men allikevel synes jeg hun tar seg god tid her. Her er det ingen grunn til å bevise for fort hun kan spille. Her er det kun å følge de to andre musikerne som gjelder, og etter hvert fungerer dette som en sammensveiset helhet. Pianoet låter plutselig som et klokkespill, og Anker kommer inn med en litt rå, tung og fin tone i tenorsaksofonen. Wassermann legger seg i et slags opera-landskap, og vi ser at de tre trives i hverandres selskap.

Etter hvert er det som om forrige band har satt sitt preg på de tre musikerne. For musikken blir mer og mer dyster. Ikke like dystert som «Omdrejninger», men nok til at det igjen dukker opp mørke tanker i bakhodet. Mayas drar i pinnene så flygelet høres ut som strykeinstrumenter, og plutselig kan det virke som man har plassert et gjøkur pluss et fingerpiano inne i flygelet. Wassermann frembringer noe som nesten kan minne om strupesang, som sammen med Ankers tenorsaksofon gjør at uhyggen blir enda mer intens.

Vi får en ny sekvens som starter med at Mayas drar i pinnene som er plassert inne i flygelets bassområde. Dystert. Ankers sopransaksofon kommer inn med bølgende toner, og Wassermann kombinerer en ytterst vibrerende vokal med munnharpe. Det låter som en ferge som gir beskjed om å legge fra land. Og kanskje er det ferga fra Vestnes over Romsdalsfjorden til Molde, som hverken bryr seg om Romsdals- eller Møreaksen (mest for lokalkjente i området) på sin vei over mot neste ukes jazzfestival i Molde. Og om bord, på øverste dekk står salt peanuts*’ utsendte, Johan Hauknes – det er han med hatten der framme, og skuer over mot neste ukes rapportarena for eders favorittorgan.

Men her i Koncertkirken på Nørrebro i et annet land og i en annen by, får vi et kort ekstranummer fra de tre eminente musikerne. Og solen dukker fram igjen mellom de mørke skyene og jager de vekk. Fuglene synger fra vokal, saksofon og flygel, og det ser ut til at sommeren endelig er på vei.

Tekst og foto: Jan Granlie


Jacob «Dino» Dinesen


Jacob Artved


Jacob «Lifar» Høyer


Autolysis


Asger Thomsen


Niklas Fite


Jonas Engel


Simon Forchhammer


Sebastian Gille


David Helm


Jacob Anderskov


Kasper Tranberg


Fabian Arends


Axel Dörner


Ingar Zach


Christian Skjødt


Mark Solborg


Ute Wassermann


Magda Mayes


Lotte Anker

Skriv et svar