Konserter

En hyllest til den gyldenblonde piken

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 15. FEBRUAR 2020: Den franske poeten Leconte de Lisle utga i 1852 sin diktsamling Poèmes Antiques, en samling som også omfattet en serie med dikt han kalte Chanssons Écossaises – skotske sanger. Ett av diktene i denne serien var La Fille aux Cheveux de Lin, eller «Piken med linhåret» på norsk. Åpningslinjene lyder i den franske originalen slik,

«Sur la luzerne en fleur assise, / Qui chante dès le frais matin? / C’est la fille aux cheveux de lin, / La belle aux lèvres de cerise. // L’amour, au clair soleil d’été, / Avec l’alouette a chanté»

Et kjapt forsøk på en røff og umiddelbar norsk oversettelse kan lyde slik: «Blant luserner med blomster utslått / Hvem synger til morgenens pris? / Det er piken med linfarget hår / Den skjønne med lepper av cerise // Den kjære i klar sommersol / som synger med lerken i sky».

Claude Debussy ble så inspirert av disse linjene at han skrev en melodi til denne franske grevens dikt, et tema som ble en av delene i Debussys samling Preludier, Første Bok, fra 1910. Det nesten naivt enkle temaet er i dag spilt inn utallige ganger i nesten uendelig mange former.

I 1962 ga jazz-gitaristen Johnny Smith ut ei plate for solo gitar som han ga tittelen «The Man with the Blue Guitar». Denne plata omfattet også det nevnte temaet av Debussy. Denne gangen fikk det en engelsk tittel, «The Maid with the Flaxen Hair», og var transkribert fra Debussys noter av Smith selv, for solo gitar for denne plata. Dette var ellers et tema Smith kom tilbake til flere ganger, I 1968 spilte han det – i et litt raskere tempo – også på sin plate «Kaleidoscope».

Selv ville han helst ikke kalle seg jazz-gitarist, han var ikke så opptatt av improvisasjon, i det minste ikke for improvisasjonens egen del. Da han dessuten trakk seg tilbake til Colorado for å oppdra datteren sin da han mistet sin ektefelle og forsvant fra den mest aktive jazzscenen, er han i dag betydelig underkjent i jazzlitteraturen.

Da gitaristene Mary Halvorson og Bill Frisell lagde ei plate som var en hyllest til gitaristen Johnny Smith, ga de den navn etter denne låta, «The Maid with the Flaxen Hair: A Tribute to Johnny Smith». Plata ble utgitt på John Zorns platelabel Tzadzik i 2018, og er selvfølgelig anmeldt av salt peanuts*. Anmeldelsen til salt peanuts*’ redaktør kan du lese her.

De avslutter denne lørdagen en femdagers Europaturné, som del av konsertserien kalt «The Stone in Europe Series», kuratert av John Zorn. Serien har navn etter klubben The Stone i New York, der John Zorn er kunstnerisk leder. Til Oslo kom de rett fra Amsterdam etter konsert i Bimhuis på fredagskvelden.

Etter hvert fylles Nasjonal jazzscene opp, både med forventningsfulle gitarister og gitarfokuserte musikkelskere, og med andre mer generelle jazzlyttere. Dessverre er det jo slik at Tzadziks katalog ikke i noen særlig grad distribueres i de nordisk landene, men ryktet om – og salget av – denne plata har nok vært godt hjulpet av kjennskapet til de to gitaristene.

Bill Frisell har vel vært ett av de største navnene innenfor amerikansk improvisert gitar i mange år. Ikke minst er det vel mange av oss som i flere år verdsatte trioen med Paul Motian og Joe Lovano som Frisell var del av. Han beveger seg musikalsk ellers like godt i et Americana-landskap som i et klassisk jazzlandskap.

Mary Halvorson har lenge vært en favoritt for oss som står bak salt peanuts*. Vi kjenner henne fra en lang rekke plater og konserter i egne konstellasjoner, i samarbeid med Tom Rainey og Ingrid Laubrock, med Anthony Braxton, og ikke minst med hennes egen oktett. Hyllesten til Johnny Smith viste oss en ny side ved Halvorsons musikalske palett.

Som på plata ble det også på Victoria en god stund med låter som forbindes med repertoaret til Johnny Smith. De starter ut – som på skiva – med «Piken med linhåret», nå i en glitrende timinutters versjon. Halvorsons skeive spill på hennes spesialbygde demonterbare elektriske gitar Vega, bygget av Flip Scipio, sammen med hennes elektroniske manipulasjon, er en deilig motvekt mot Frisells mer straighte fingerspill på hans halvakustiske gitar fra Joseph Yanuziello.

Det er to gitarer som også auditivt står godt til hverandre, og de danner grunnlaget for en tydelig, men stadig skiftende, rollefordeling mellom de to gitaristene. Dette understrekes av forskjellen i akustiske egenskaper mellom Frisells halvakustiske gitar, og Halvorsons gitar med full akustisk dybde. Til sammen betyr dette at det er lett for oss som tilhørere å skille lydbildet mellom hva som kommer hvorfra, på tross av deres stadige skifter av hvem som er melodiførende, og hvem som kommenterer, hvem som harmonisk og rytmisk fyller ut, lydbildet.

Etter platas tittelspor, fortsetter de som – også på plata – med «Moonlight in Vermont». Dette er kanskje den låta Johnny Smith er mest kjent for. De fortsetter deretter med ei låt som ikke er på plata, før Halvorson virkelig leverer sakene i «Scarlet Ribbons for Her Hair».

Vi får en nedtonet versjon av «Shenandoah», selv om vi er i et musikalsk landskap som vi vet at Bill Frisell gjerne tråkker til i. De to serverte en deilig versjon av «(The) Nearness of You», en versjon som er noe bortimot den mest kjærlighetsvakre versjonen jeg noensinne har hørt. Kjærlighetsvisa, gå og legg deg, Halfdan!

Deres foredrag av «Black is the Color of My True Love’s Hair» er straight og lett og følge. Denne låta som Nina Simone tidlig i sin karriere gjorde til sitt kanskje sterkeste varemerke, oppgis gjerne å være basert på en norsk folketone. Men det kommer aldri fram hvilken folketone det i så fall skulle være.

Det var nok Nina Simone som startet dette ryktet i forbindelse med live-plata fra 1959, «At Town Hall», da hun beskrev låta som «… a Norwegian traditional …» om jeg husker riktig. Sannsynligheten for at det er tilfelle er liten, den er nok betydelig større for at denne tonen har sitt utspring i Skottland. I dag er det stor grad av enighet om at folkloristikeren Allan Lomax hadde rett da han mente at den med sitt «… remake of British material …» hadde sitt arnested nord for muren til keiser Hadrian. Uansett, Halvorsons og Frisells versjon tar aldri riktig av, opplever jeg.

Erroll Garners «Misty» gis en flott presentasjon, der Halvorson også trekker fram en bottleneck til sitt spill. Det blir virkningsfullt, selv om spranget fra Erroll Garners musikk til gitarspill med bottleneck nok er i drøyeste laget for mange av oss. Jeg har vel bare et ankepunkt mot foredraget deres av Garners låt; det var for kort!

Det ordinære programmet avsluttes med låta «Walk, Don’t Run» som Johnny Smith skrev tidlig på 1950-tallet. Han fikk en viss suksess med den selv, selv om folk flest nok forbinder låta med Chet Atkins’ cover-versjon fra 1956. Rockegruppa The Ventures – som vel få i dag husker – hørte Atkins’ versjon og fikk en stor hit med låta i 1960. Det er en lekende versjon av Smiths låt de to framfører. Arrangementet og presentasjonen er lagt opp med tydelige referanser til Django Rheinhardts gitarspill.

Til avslutning får vi en versjon av «Lullaby of Birdland» som du eventuelt kun har hørt én versjon som er i nærheten av å likne – og det er Johnny Smiths egen versjon fra 1954. En kontrapunktisk leik med denne kjente låta, arrangert og omskrevet i tråd med de beste fuge-prinsippene til salige Johann Sebastian Bach. 1954-versjonen er så vidt jeg vet et svært tidlig forsøk i musikkhistorien på dubbing av to opptak av Smith og hans gitar, her blir vi servert for to velklingende og sam-opererte – i tid og sted – gitarer på en scene i Oslo.

Etter bortimot en og en halv times gitarsamspill er vi mette og vandrer ut i det som skulle være en vinternatt midt i februar, men som mer likner på en mellomting mellom en november- og en mars/april-natt. Men med Halvorsons og Frisell samspill i ørene tilgir vi – i denne omgangen – værgudenes manglende evne til å gi oss en ordentlig vinter.

Tekst og foto: Johan Hauknes