Konserter

En smak av Vossa Jazz – digitalt

VERFTET ONLINE MUSIC FESTIVAL, BERGEN, 3. APRIL 2020: Så var dagen for «vårens vakreste eventyr» her. I dag skulle vi våkne opp med forventningene liggende nærmest utenpå kroppen. Det skulle ikke være problematisk å våkne opp tidlig, så man hadde god tid til å dra, enten ned på Oslo sentralbanestasjon, slik vi gjorde i «gamle dager», eller ta bybanen inn til Bergen stasjon for å nå et lokaltog oppover mot fjellet.

På Oslo sentralstasjon skulle man treffe nesten skremmende opplagte jazzmusikere og det faste reisefølget. «Formann» skulle vært der, vinekspertisene Helge og Mari, den ene delen av «Bumpi-bjørnene» med frue, som var med for å holde han litt i øra, og kollega Hauknes (hvis han hadde våknet). Ganske nøyaktig klokken 08:00 skulle vi entret toget som ikke lenger blir styrt av gode, gamle NSB, men av det nye Vy, og vi skulle satt oss godt tilbake og bladd gjennom dagens aviser, mens toget beveget seg sakte, men sikkert ut fra stasjonen og gjennom tunellen på vei vestover. Etter at vi hadde passert Drammen, var det lov å åpne den første godbiten, enten fra Burgund eller Piemonte. Osten, kjeksen og druene skulle pakkes ut, og så fikk de neste fem timene ta oss forbi Hønefoss, Nesbyen, Flå, Ål, Geilo, Finse og Myrdal, akkurat slik Vy ville, før vi begynte å pakke sammen og forberede oss på stasjonene Upsete, Urdland og Ygre, før toget senket farten og «seilte» over Vossevangen og inn på Voss stasjon.

Eller vi kom fra andre siden, som man har gjort de senere årene. Det var ikke like sosialt å ta toget fra Bergen, men usedvanlig hyggelig, når vi tenkte på hva som ventet oss, når vi passerer Arna, Trengereid, vakre Stanghelle, dystre Dale, før vi kommer inn i Voss herrad og passerer Bolstadøyri og Evanger, før Vangsvatnet åpnet seg opp på høyre side i det vi passerte verdensmetroplen Bulken, og vi så vidt kunne skimte Voss foran oss – i vårsola.

Så skulle vi nesten samtidig «seile» inn på Voss stasjon. Stasjonsområdet syder og koker av festivalmedarbeidere, musikere og de deler av lokalbefolkningen som velger å forlate Voss denne weekenden, i stedet for å være med på «vårens vakreste eventyr». Og alt er i ferd med å gå over i en annen dimensjon, hvor hverdagene blir glemt og det kun er Vossa Jazz som teller for noen dager.

De norske humoristene, Gunnar og Bjarne, omtalte ankomsten til Voss stasjon i en vanvittig happening med trioen Jøkleba, for noen år siden som «og på stasjonen står budeiene fra Vikafjell oppmarsjert for å spre de veneriske sykdommene utover Vestlandet». Om det er slik, vet jeg ikke, men de som ankommer Voss sånn rundt klokken 14:00 denne fredagen, har nok litt andre tanker i hodet enn de som forlater Vossabygda på samme tidspunkt.

Så er det en masse klemming, hilsing og prat, før man beveger seg ned forbi det som nå er blitt den nye Hangursbanen og det nye hotellet, på skrå over gata og inn i resepsjonen på Park Hotell. Her sjekker man inn, får rom, som alltid, i 3. etasje med balkong (eller er det altan?), før man sørger for å komme inn på festivalkontoret før strømmen av presse, musikere og andre som mener de skal akkrediteres.

Man hilser på Joe Woodard fra Down Beat, den tyske journalisten Karten Mutzelfeldt, kanskje har den italienske journalisten Luca Vitali funnet veien nordover, og, selvsagt, festivalsjefen over alle festivalsjefer, Trude Storheim og hennes assistent Kari Trana, og alle de frivillige som hvert år er på plass.

Deretter samles man ute på terrassen på Park Hotell. Ølet er blitt dyrere siden i fjor, «but who cares?». Det klemmes på nyankomne, det juges og man ler av historier fra tidligere festivaler og ting som har skjedd siden sist vi så hverandre. Og alt er i ferd med å gli inn i sitt eget univers, hvor hverdagens slit og mas er glemt, og vi er klare for nok en Vossa Jazz.

Men slik er det ikke i år! I år er festivalen avlyst! Og grunnen er selvsagt koronapandemien som har tatt over verden for en stund. Derfor valgte Vossa Jazz, som den første av årets jazzfestivaler, å avlyse.

Men vi fortviler ikke. For i kveld har de gått i kompaniskap med Verftet Online Music Festival i Bergen, og skal presentere denne spesialkonserten, med et band satt sammen spesielt for denne digitale versjonen av Vossa Jazz.

Verftet Online Music Festival sier selv at de er et grenseoverskridende kulturelt prosjekt som gjenspeiler og svarer på de utfordringene kulturnæringen står overfor i dag. De ønsker å gi artistene en trygg scene å opptre på, og gi publikum store konsertopplevelser, noe som ikke har vært mulig i denne vanskelige tiden – frem til nå! I en tid der det oppfordres til å ta avstand ønsker vi å samles på en forsvarlig måte.

Reformasjonen består av musikere med base i Bergen. Her finner vi ikke mindre enn tre vinnere av Vossa Jazz-prisen, og det nye prosjektet består av vokalist Mari Kvien Brunvoll, saksofonisten Kjetil Møster, gitaristen Stein Urheim, Jørgen Træen på synthesizer, Chris Holm på bass og Øyvind Skarbø på trommer. Og selv om det aldri blir det samme å sitte hjemme og oppleve konserten på skjerm, har det bare vært å finne fram den beste vinen fra skapet, sette seg rolig tilbake med begge beina godt plantet på bordet, skru stereoanlegget på 11, og åpne årets Vossa Jazz.

Og selv om vi ikke fikk Per Indrehus’ sedvanlige åpningsfanfare, så var Trude Storheims tilstede med alltid sprudlende velkomst. Spenningen til å ta og føle på i heimen i minuttene før «sending», og vi gledet oss storveis til å få være med på en flik av årets Vossa Jazz. Og selvsagt delte man ut «Vossa Jazz-prisen» hvor Jon Askeland fra Vestland, ga en begrunnelse på hvem som skulle få 50 000 kroner, pluss innrammet festivalplakat. Og i år gikk prisen til saksofonisten Elisabeth Lien Trøen, som selv er vossing. Vi gratulerer.

Så var det tid for konsert. Og det starter vakkert og sart, men Kvien Brunvoll og Møster i front i et melodisk strekk, før de endret litt på stemningen, med Møster på bassklarinett. Vi får en swingende låt som nærmer seg popmusikken, før de plutselig går en helt annen retning med fin ordløs sang av Kven Brunvoll, som om hun svevde over Verftet.

Vi får en ny stemning, men det er gjenkjennbart fra det foregående. En fin bassgang legger opp til hva som skal skje, og Møster spiller vakrere og sårere enn vi noensinne kan huske å ha hørt ham tidligere. Dette er noe annet enn The End! Etter Møsters lille soloparti stopper det kanskje litt opp, men ikke lenge. Skarbø og Jørgen Træen på modular synthesizer er på plass med spennende lyder, og vi sitter ytterst på stolen for å få med oss detaljene. Så legger Skarbø inn en annen rytme sammen med bassen, og vi får noe som kunne gått rett inn på Punkt-festivalen. Spennende! Og vi er brått inne i en rocka sekvens som ikke varer så lenge, før de igjen tar det ned for noen sekunder. Men Skarbø og bassisten vil ha mer rock, og det får vi. Et drivende og fint komp tar oss videre på reisen. Møster «brumler og braker» slik vi kjenner han, når han er i et slikt musikalsk landskap, og det koker fint i bandet.

Så tar de det helt ned, og vi venter på at de seks musikerne skal «dra til» igjen. Men vi får en orgellignende sekvens med synthesizeren, og det er svært vakkert, og veldig «Vossa Jazz», hvis du forstår? Urheim kommer inn med kommenterende gitarspill med bottleneck, og Møster legger på litt bassklarinett. Dette er electronica som kunne vært gjort av Jan Bang, Erik Honoré og Eivind Aarset. Vakkert! Og det virker som det snør inne på Verftet!

Så kommer Holm og Urheim inn med en ny idé. Kvien Brunvoll henger seg på sammen med Urheim, begge på vokal, og vi får en kort og vakker poplåt, som de to sikkert har gjort tidligere som duoen Stein og Mari.

Så skifter landskapet. Møster legger en fin intro sammen med Skarbø, og det er sart og vakkert (Møster burde nok spille mer bassklarinett!). Urheim kommer inn og det hele svever vakkert avgårde. I bakgrunnen ser det ut som om nattoget passerer på videoskjermen, noe som kan indikere noe om den reisen disse musikerne tar oss med på. Møster har plukket fram den «alminnelige» klarinetten, og geleider oss inn i en litt tøffere del av reisen som (alltid) ender på Voss stasjon denne weekenden før påske.

Dette var en usedvanlig vakker konsert, som man selvsagt skal oppleve på Vossa Jazz neste år (det blir et krav). Så kan vi sitte og nyte denne vakre musikken fra de seks strålende musikerne en gang til. Og når pandemien er over så, må Hubro Records få denne gjengen i studio, for dette vil vi også ha på plate!

Så ble det litt Vossa Jazz i år allikevel. Nå når konserten er over, tenker vi umiddelbart på om vi skal hente ut «en fra kassen», sette oss ved et bord inne i restauranten på Park Hotell sammen med våre venner, som garantert har tenkt samme tanken, og la kvelden bli til natt. Men det får bli i 2021. Nå er det bare å fortsette isolasjonen og vente på bedre tider.

Takk!

Tekst: Jan Granlie
Foto: Screenshot


Mari Kvien Brunvoll


Kjetil Møster


Stein Urheim


Jørgen Træen, Kjetil Møster og Stein Urheim


Chris Holm


Øyvind Skarbø


Jørgen Træen, Kjetil Møster, Stein Urheim, Mari Kvien Brunvoll, Chris Holm og Øyvind Skarbø i den eneste konserten fra Vossa Jazz 2020

Skriv et svar