KLUB PRIMI, H15 SCENE, KØBENHAVN, TIRSDAG 19. NOVEMBER 2019: Det er bare så vidt vi har fått igjen pusten etter mandagens DMA Jazz 2019 og et herlig efterparty på 5e, med Kresten Osgood i strålende form på sitt Hammond B3. Vi ankommer Halmtorvet 15 i tide, litt mo i knær og hode, men det tar ikke lang tid før vi er mentalt på plass igjen.
Første act denne kvelden er den tyske trioen Autochrom, med Luise Volkmann på altsaksofon, Athina Kontou på bass og Max Santner på trommer. Denne trioen slapp plata «RGB» tidligere i år, med et akronym som platetittel som refererer til det svært ofte brukte systemet for fargesammensetning, med R = Rot, G = Grün og B = Blau. Med Volkmann som R, Kontou som G og Santner som B er allegorien at de sammen kan skape alle de unedelig mange fargene i lysspektret.
Men her er det altså øret som er reseptor for signalene, og ikke øyet. Finurlige små detaljer, utforsket i fritt samspill mellom de tre. Volkmann leder an i en sjutakter med trektaktstilt (4 + 3) som danser gjennom lokalet. Her er det mye historie i tone og musikk, først og fremst fra europeisk fritt improvisert musikk de siste tiårene, men det er ikke vanskelig å høre både Ornette Coleman og John Zorn i lydbildet. Mot slutten kommer også den Københavnbosatte gitaristen Henrik Olsson inn og supplerer trioen, uten at jeg opplever at fargepaletten blir vesentlig utvidet.
Andre act er Henrik Olssons Hand of Benediction trio, med Olsson selv på elektrisk gitar, Jeppe Skovbakke på bass og Rune Lohse på trommer. Trioen har akkurat sluppet plata «Hands of Benediction» på den kollektive platelabelen Barefoot Records.
De åpner med et nærmest Beethovensk lydbilde setter seg i magen. Lohses trommespill imponerer, malende med bred pensel, og med de nødvendige hårfine linjer innimellom. Kromatiske løp kombineres med nærmest folketoneaktige og sangbare linjer.
Olssons gitarspill i ett av de mange strekkene, karakteriserer jeg på blokka mi som «Sco goes Sharrock», melodiøst, men røft og tøft. Samspillet framviser nærmest pointillistiske, samtale-like og svært aktive interaksjoner. Det er høy intensitet, energi og drive med tydelig og klar responsivitet mellom musikerne. Flott!
Små, tett sammenvende og kontrasterende detaljer, med raske skifter, men også med en energi og et trykk i uttrykket som medfører følgende avslutningskommentar på min blokk; «fra barokk til bare rock!». Det hele avsluttes med noen tone- og akkordløp som minner svært sterkt om en standard. Uten å være det. Men hvilken minner det om? Se det, det er vanskelig på svare på.
Så er det klart for kveldens finale, kvartetten Osgood/Andersson/Friis/Kjær. Med Maria Laurette Friis på vokal og elektronikk, Anne Andersson på trompet og lommetrompet, Julie Kjær på altsaksofon, bassklarinett og fløyte og Kresten Osgood på ukulele, trommer, og piano. I arrangørenes beskrivelse var dette settet beskrevet med «A DREAM». Jeg ville vel legge til, «a dream … come true».
For dette var rett og slett strålende. Kresten Osgood er en røver på alt han tar i sine fingre. Så også her. Men det er de tre kvinnene som virkelig legger grunnlaget for magien denne kvelden. Maria Friis’ vokal og elektroniske pålegg og manipuleringer er flotte bidrag som bringer musikken framover.
Anne Andersson har et trompetspill — med og uten modifiserende hjelpemidler — som er fysisk og kroppsskapende, Det åpner opp musikken og utvider den soniske paletten. Julie Kjær er en nytelse å lytte til, hun tegner opp musikken, legger på og utdyper. Mens Osgood er Osgood, og det er mer enn bra nok.
Tekst og foto: Johan Hauknes
Autochrom
Hands of Benediction
Maria Laurette Friis og Julie Kjær
