Konserter

Endelig – en ny dans

STRØMMEKONSERT, VICTORIA, NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, 25. FEBRUAR 2021: Så måtte vi bite i det sure eplet, og la oss forføre av en ny strømmekonsert. Men kun fordi det bandet som spilte denne kvelden på Nasjonal jazzscene, Victoria, midt på Oslos promenadegate, var såpass spesielt at man bare måtte få det med seg. Og hva kunne de gi oss, uten annet publikum enn de som produserte og arrangerte denne strømmekonserten til stede, og publikum sittende foran en skjerm ett eller annet sted i verden?

For et par år siden kom musikerne Carl Magnus «Calle» Newmann (altsaksofon), bassisten Bjørnar Andresen, bassisten Eivind Opsvik, gitaristen Ketil Gutvik og trommeslageren Paal Nilssen-Love ut med samleplaten «Events 1998-1990» på Paal Nilssen-Loves plateselskap PNL Records (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER. Dette ble en såpass stor suksess at musikerne gjerne ville fortsette samarbeidet. Men det måtte bli uten den legendariske bassisten Bjørnar Andresen, som hadde forlatt vår klode, og siden den opprinnelige andre bassisten, Eivind Opsvik, oppholdt seg på permanent basis i Brooklyn, New York, måtte man få inn en annen bassist. Og da var veien kort til Nilssen-Loves «svirebror» Ingebrigt Håker Flaten, som nå har returnert fra sin utlendighet i Austin, Texas. De gjorde konsert på samme sted som i kveld, den 9. juli i fjor, og nå var det duket for nok et treff med bandet som siden «Events 1998-1990»-platen, hadde fått navnet New Dance – og skal man følge musikken med sobre dansetrinn, er jeg overbevist om at man må finne opp en «New Dance», for her kan det ryke både armer og bein hvis man skal forsøke å engasjere ved bordene mens denne gjengen holder det gående..

«New Dance» hadde sin debut på Victoria, Nasjonal jazzscenes sommerserie, Jazzscenens motgift til korona-avlysningene tidligere den våren. At klubben fikk med denne gjengen med kreative musikere, var, ifølge dem selv, en inspirerende lykke! Nå har «New Dance» spilt inn musikk og er ute på en liten norgesturné!

Og de starter nesten lyrisk med Neumanns altsaksofon og Håker Flatens bass, før Gutvik kommer inn med fint gitarinnspill og Nilssen-Love nærmest hiver seg over trommene – og vi er i gang.

Og herfra og ut, er dette en pur glede i den fritt improviserte musikkverdenen. Vi får en nydelig bass-solo fra Håker Flaten, før skjermen blir sort noen minutter. Men de kommer igjen. Neumann legger seg på det lyriske og nesten i landskapet til Johnny Hodges, mens de andre forsetter med sitt mer fritt improviserte.

Andre «strekk» åpner med Gutvik og hans akustiske gitar, og vi minnes John Russell og Derek Bailey i noen minutter.  Men han får ikke holde på lenge, før Nilssen-Love og Håker Flaten nærmest smyger seg inn, og selv om Gutvik trakterer den akustiske gitaren, er det masse energi i det han og de to andre leverer. Neumann kommer også smygende etter hvert. Håker Flaten tar styringen og Nilssen-Love henger seg på, og vi er inne i et parti som like godt kunne vært med The Thing, mens Mats Gustafsson tok seg en pust i bakken. Neumann høyner temperaturen med nydelig spill, og da Gutvik igjen finner fram sin halvakustiske gitar koker det på scenen i Victoria. Neumanns spill er nesten som da han spilte i Club7 i riktig gamle dager. Og når han tar seg en pause, er det Gutvik som hiver seg over gitaren, ikke med sobre akkorder, men med relativt heftig freejazzspill. Deilig!

I det neste «strekket» er det Nilssen-Love som setter stemningen, før Neumann kommer inn med sin velkjente, kraftige altsaksofontone. Ikke som Arthur Blythe, men ikke veldig lang i fra. Etter en kunstpause kommer Håker Flaten inn med bassen og spiller arco et godt stykke unna en bassist i et dannet symfoniorkester. Dette må være det nærmeste vi kommer hvalsang denne kvelden. Så har Neumann tatt fram det såre spillet igjen, som passer like bra som det kraftfulle i denne sammenhengen. Men det varer ikke lenge før de tre andre har fått han til å sette an den kraftfulle tonen igjen. Jeg har ikke hørt Neumann spille live på svært mange år, og jeg må si jeg blir overrasket over hvor friskt det låter. Han er virkelig tilbake der han hører hjemme!

Hele veien er dette tett og fint, og selv i de mer neddempede «sekvensene» er det en enorm energi som spruter fra de fire musikerne. Vi får en trommesolo som slår gnister, Håker Flaten henger seg på, og Gutvik kommer med nen enkle toner, nesten som for å fortelle Nilssen-Love at nå holder det. Men Nilssen-Love er spillekåt. Det er ikke hver dag han får muligheten til fri utfoldelse i disse dager. Men etter hvert tar han det litt ned, og vi får et kollektivt «kok» fra gitar, trommer og bass som er strålende. Så roer Håker Flaten det ned, og Neumann kommer smygende inn, før de går stillere og stillere inn for landing.

Men de er ikke ferdige enda. Til slutt får vi en raskere sak, hvor Gutviks spiller tilnærmet «streit» på sin akustiske gitar i starten. Men han får ikke lov til å holde på slik for lenge. Håker Flaten legger seg på et relativt frittgående bass-spill med Nilssen-Love «på slep». Og Gutvik tar til fornuften, og tar oss igjen med inn i Bailey/Russell-land. Neumann kommer inn med sin såre tone, og samspillet mellom han og Håker Flaten er nydelig og oppløftende.

Og slik toner denne deilige konserten ut, og så er det bare å glede seg til at verden åpner igjen, og vi får mulighet til å høre slik musikk på en scene.

Den nye platen til denne kvartetten vil bli dobbeltanmeldt på salt peanuts* den 7. mars . Jeg har ikke hørt platen enda, men jeg vet den er på vei, så om det de spilte denne kvelden var ren «planking» av det man finner på platen, vet jeg ikke. Men sjansen for det er nok relativt liten, kjenner jeg disse musikerne rett. Men om det de fremfører der er i nærheten av det vi fikk høre denne kvelden, så gleder jeg meg til den er i hus.

Og hvis noen i København, for eksempel jazzfestivalen, Klub Primi, Koncertkirken eller andre steder for «lødig» musikk lurer på hva de skal sette på København/Oslo-båten, så er dette en kvartett som vil glede også det frittgående jazzpublikummet i København.

En deilig torsdagskveld på gamle trakter!

Tekst og foto: Jan Granlie


Carl Magnus «Calle» Newmann


Ingebrigt Håker Flaten


Ketil Gutvik


Paal Nilssen-Love

Skriv et svar