PUNKT FESTIVAL 2022, 1. DAG, TORSDAG 1. SEPTEMBER: Det er gått en del år siden sist salt peanuts* var på Punkt. I 2015 var Kjetil Valstadsve og raporterte fra tre strålende dager i Sørlandets hovedstad, og ser man ut av vinduet på hotellet, så ser det ut til at det, i alle fall værmessig, kan bli nok en strålende weekend i byen, med ytterst frittgående musikk, seminarer og hygge de neste tre dagene.

Punkt Festival er hjertebarnet til musikerne og plateprodusentene Jan Bang og Erik Honoré som startet i 2005 som en årlig «festival for Live Remix», og en unik tredagers musikkbegivenhet i de to sin hhjemby, Kristiansand. Det er en kreativ organisasjon som i 2005 ble utløst av konseptet live sampling og live remiks av relativt frittgående musikk. Og som de sier selv: «I hjertet av Punkts DNA er kontinuerlig skapelse og samarbeid, med en delt kreativ samarbeid og kunstnerisk tilknytning mellom familien av musikere og artister».

Og at dette dreier seg mye om de to sin musikalske «familie», kan det ikke være tvil om. For hvert år finner vi den samme stammen av musikere på konsertene, med noen nye «gjester» fra år til år. Det skaper en trygghet for arrangørene, hvor det viktigste er å sette sammen spennende konstellasjoner, gjerne nye, hvor «stammen» av musikere kan møte nye og spennende utfordringer hos musikere man ikke kjenner så godt til fra før.

Festivalen en kuratert blanding av kjente, nordiske og internasjonale musikere som som hentes inn fra de mest spennende miljøene for internasjonal eksperimentell musikk, fra Brian Eno, Jon Hassell, David Sylvian og Daniel Lanois til Laurie Anderson, Thurston Moore og John Paul Jones. Og det helt spesielle med Punkt, er at alle konsertene remikses live, og publikum får høre remiksene umiddelbart etter hver konsert. I mange tilfeller inviterer remikserne også musikere til å samhandle med remiksene, noe som gjør dem til et redskap for kontinuerlig innovasjon og improvisasjon.

Punkt har også opparbeidet seg et internasjonalt rykte ved å jobbe med kreative samarbeidspartnere i en rekke byer i utlandet, både i Storbritannia, Finland, Canada, Tyskland, Spania, Frankrike, Estland og Japan. I tillegg har de utviklet prosjektet «Punkt Futures» som er festivalens talentutviklings- og utdanningsprogram, som skal engasjere seg i neste generasjons talent ved å arrangere workshops, talentutviklingsprogrammer og seminarer, ofte i samarbeid med Universitetet i Agder. Og om ikke det er nok, har de også lansert sitt eget plateselskap, som skal presentere prosjekter fra festivalen, pluss prosjekter Honoré og Bang mener bør nå ut til et større publikum.

Dansk, norsk, britsk åpning
Den britiske musikeren og forfatteren David Toop er en slags hovedgjest på årets festival. Han har siden 2001 vært stipendiat ved Media School ved London College of Communications. Han var et av medlemmene i det eksperimentelle bandet The Flying Lizards på 70- og begynnelsen av 80-tallet. Han var skrbent i det britiske magasinet The Face, og han er fast bidragsyter til musikkmagasinet The Wire. Han ga i 1984 ut sin banebrytende bok om hiphop, Rap Attack, og 11 år senere kom Ocean of Sound. Dette beskrives som et «poetiske dykk inn i livet til samtidsmusikk fra Debussy gjennom ambient, techno og trommer og bass. Siden 1970-tallet har han hatt en viktig plass på den britiske eksperimentelle og improvisasjonsmusikkscenen, og han har samarbeidet med kunstnere som Max Eastley, Brian Eno og Scanners. I 2001 kuraterte han lydkunstutstillingen Sonic Boom, og året etter kuraterte han en 2-CD-samling med navnet Not Necessarily Enough English Music: A Collection of Experimental Music from Great Britain, 1960-1977. Han har vært gjest på Punkt tidligere, og er en musiker som passer perfekt inn i Punkt-filosofien.

Som første konsert på årets Punkt, fikk vi møte ham som samarbeidspartner til den norske saksofonisten Torben Snekkestad og den danske pianisten Søren Kjærgaard. Snekkestad har bodd en rekke år i Danmark, men har nå flyttet «hjem» til Norge, og mens han var i Danmark, samarbeidet han mye med den utmerkede pianisten Kjærgaard. Kjærgaard er en av de danske musikerne vi på salt peanuts* har fulgt mest mens vi hadde kontor i København.Og han er en av de mest spennende pianistene og musikerne i Danmark akkurat nå.

Og sammen skapte de tre en frittgående konsert hvor Snekkestads behandling av sopransaksofon og trompet med saksofonmunnstykke, sammen med Kjærgaards åpne og ytterst lyttende pianospill, hvor det nesten føltes som man var tilbake i Koncertkirken eller Klub Primi i København. De er begge utmerkede lyttere, og kommunikasjonen mellom de to var tett og fin. Og Toops små lydelementer i form av diverse perkusjon, bassfløyte og bassblokkfløyte, ble litt som et slags fremmedelement, men som innimellom skapte et fint bindeledd mellom dansken og nordmannen.

Til Sidsel
Den 19. juni i år fylte den ene av de to norske vokaldronningene, Sidsel Endresen (Karin Krog er den andre) 70 år. Dette har ikke det norske jazzmiljøet vært gode nok til å markere. Derfor slo Punkt-festivalen på stortromma allerede første dag av festivalen, og hadde satt sammen en hyllestkonsert til den spennende, originale og gode vokalkunstneren.

Endresen har vært en viktig del av «Punkt-familien» helt siden starten av festivalen i 2005. Her har hun gjort en rekke bemerkelsesverdige konserter og re-mixer og møtt nye samarbeidspartnere opp gjennom årene. Og vi tar ikke for hardt i, når vi sier at Endresen har vært en av bærebjelkene i Punkt-familien.

Det hele startet med at festivalens konfransier, britiske Fiona Talkington holdt en introduksjon og tale for Endresen, hvor hun fortalte hvor mye Endresen hadde betydd for henne og mange andre innenfor den improviserte musikken. Deretter kom musikerne som perler på en snor, og det startet med en av Endresens samarbeidspartnere de senere årene, gitaristen Stian Westerhus (hovedbildet).Han har utviklet seg fra en relativt frittgående gitarist til nå å fremstå som en slags eksperimentell rocker med ett ben i det eksperimentelle og det andre i nabolaget til Nick Cave. Med gitaren og en rekke effektbokser skapte han et unikt grunnlag for vokalen, som la seg i et landskap hvor man finner flere av de mest spennende, mannlige vokalister innenfor rocken, og han overrasket med å være en vokalist som kan gå rett inn i «det gode selskap» av «voksne» litt melonkolske vokalister. Men de to låtene han fremførte var begge skrevet av Endresen, begge fra Undertow-albumet fra 2000 på Jazzland, med titlene «Western Wind» og «Dododo». Et strålende sett!

Deretter fikk vi et møte med to av de musikerne Endresen har jobbet tettest med i perioden hun utga plater på ECM, den britiske pianisten Django Bates og den norske trompeteren Nils Petter Molvær. De to har ikke spilt sammenn på 20 år, og vi fikk låter fra Endresens ECM-plater, Exile fra 1994, som var resultat av Endresens bestillingsverk til Moldejazz, So I Write fra 1990, og jeg lurer på om de ikke også var innom Molværes plate Solid Ether fra 1990, og det var ikke mye som tydet på at det var 20 år siden sist de hadde spilt sammen. Piano, trompet og vokal, og komposisjoner, som var tett på Bates’ britiske opphav. Innimellom dukket Robert Wyatts samarbeid med Michael Mantler opp i bakhodet, og vi fikk et fint og litt «løst» sett hvor de  ga et vakkert bilde på sitt samarbeid med Endresen. Og trompetspillet til Molvær var, som alltid, nydelig.Og at begge sto fram som gode vokalister overrasket og gledet.

Deretter fulgte et sett med Toop, bassisten Michael Duch (en musiker vi hører altfor sjelden utenfor Trondheim) og de to «Punkt-høvdingene», Erik Honoré og Jan Bang, begge på elektronikk. Dette ble kveldens mest «punkt-aktige» sett, hvor elektronikken fikk lede an over Duchs dype og deilige bass-spill (gratulerer med ny bass, Michael!) og Toops effektlegging. Et relativt kort sett hvor man nesten bare savnet Endersens eksperimentelle vokal på toppen.

Så ble konserten avsluttet med en av Endresens tidlige samarbidspartnere, pianisten Bugge Wesseltoft, på duo med vokalisten Solveig Slettahjell. Wesseltoft gjorderelativt tidlig i karrieren, platene Nightsong (1995) og Duplex Ride (1998), begge på Curling Legs, to plater som begge ble store suksesser på den norske jazzscenen.

Nå møtte vi Wesseltoft sammen med Slettahjell, som omtrent like lenge som Wesseltoft, har hatt sin egen karriere, og som var elev av Endresen tidligere. Denne kvelden fikk vi et nydelig, og temmelig annerledes sett fra de to, sett i forhold til de foregående settene. Slettahjells vokal kommer fra gospeltradisjonen, noe valget av låter viser med all tydelighet. Men hun gjør også egne komposisjoner, og hele veien blir låtene fremført på hennes egen inderlige måte, som på mange måter er umulig å ikke elske. Og sammen med Wesseltofts fine og lyttende spill ble dette en herlig avslutning. Og deres versjon av Paul Simons «Fifty Ways To Leave Your Lover» ble en verdig avslutning på en spennende, kreativ og fin hyllestkonsert til Sidsel Endresen.

Var det tid for å sove?
Egentlig skulle man funnet senga etter disse to nydelige konsertene. Men når det unge Trondheims-bandet I Like To Sleep avslutter kvelden, utenfor det oppsatte Punkt-programmet, i Vaktbua rett over på Odderøya, hvor jeg ikke har vært siden min første tid i «kongens klær» på 70-tallet, så måtte man avslutte der.

I Like To Sleep vant Jazzintro for noen år siden, og har senere markert seg som ett av de beste, unge bandene på den yngre delen av den norske jazzscenen. De kom med platen Sleeping Beauty på Rune Grammofon i 2021, og er straks ute med oppfølgeren, og de tre musikerne spiller i tillegg i en rekke forskjellige prosjekter i Trondheim. Bandet består av Amund Storløkken Åse på vibrafon, Nicolas Leirtrø på bass og Øyvind Leite på trommer, og spiller høyenergijazz med en fot i rocken og en i den nyere jazzen. Dette gjør at bandet føyer seg godt inn i en rekke nyere, norske band, og med sprutende energi og utsøkt spilleglede og teknikk, ga de publikum inne i den lille vaktbua og ved bordene utenfor nok energi og lyd til at ørene fikk noe å «pipe» for langt utover natta. En tøff avslutning på en strålende åpningsdag.

Tekst og foto: Jan Granlie

David Toop

Søren Kjærgaard

Torben Snekkestad

Django Bates

Nils Petter Molvær

David Toop, Michael Duch, Erik Honoré og Jan Bang

Solveig Slettahjell

Bugge Wesseltoft

Amund Storløkken Åse

Nicolas Leirtrø

Øyvind Leite