NATTJAZZ, BERGEN, 31. MAI 2023: Atomvåpen, også kalt kjernevåpen eller kjernefysiske våpen, er, ifølge store norske leksikon, våpen hvor sprengvirkningen oppnås ved frigjøring av kjerneenergi. Disse deles i fisjonsvåpen og fusjonsvåpen. Siden de velkjente bombene over Hiroshima og Nagasaki som avsluttet andre verdenskrig mellom Japan og USA, har en rekke land utviklet en massiv mengde av disse våpnene til avskrekking og trusler overfor andre land og regimer. I dag forefinnes atomvåpen i land som USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Nord-Korea og Israel. I hovedsak land som liker å vise seg som «tøffere» enn alle andre, og som stadig vekk truer med å bruke disse utslettende våpnene til å vise «hvem som har mest hår på brystet».
Men det er også land og personer som bruker atomenergien på en adskillig mer menneskevennlig måte. Og mange av disse er musikere som dyrker energien på en måte som er med på å forene folk, i stedet for å spre angst og fortvilelse. Og mange av disse finner man i Skandinavia og Europa. I Sverige har saksofonisten Mats Gustafsson «hivd» energisk, fritt improvisert musikk over massene via band som Fire, Fire! Orchestra! Og The Thing med mye mer. I Tyskland har Peter Brötzmann vært en viktig «energifordeler» over mange år, og så har vi noen musikere i Norge, som bruker energien i musikken på en måte som er mye mer levedyktig for framtidige generasjoner enn alle våpenarsenaler i hos idiotene som truer med å bruke atomvåpen på å utslette menneskeheten. Og noen av de musikerne fikk vi høre i Sardinen på Nattjazz i går kveld.
Guts and Skins will Save the World
I disse dager kommer platen Guts and Skins med Guts and Skins Octet ut på trommeslageren Paal Nilssen-Loves plateselskap PNL Records og bassisten Ingebrigt Håker Flatens selskap Sonic Transmissions Records. Her på salt peanuts* anmeldte vi nylig platen, og konkluderte med at «Guts & Skins already Ingebrigt Håker Flaten sounds like a great band and Guts and Skins delivers tons of inspired fun» og at «tøffere enn dette blir det bare ikke!». Så det var med store forventninger vi hadde benket oss på første rad inne i Sardinen, for å få med oss denne begivenheten på Nattjazz.
På scenen kommer det samme bandet vi finner på platen. Fra venstre for oss i salen, pianisten og organisten Alexander Hawkins, vokalisten og klarinettisten Isabelle Duthuit, barytonsaksofonisten Hanne de Backer, altsaksofonisten Signe Emmeluth, trompeteren Magnus Broo og trommeslageren og kraftverket Paal Nilssen-Love (eller Paal Nilssens Love, som han be introdusert som). Og bak (også fra venstre, bassisten og energipådriveren Ingebrigt Håker Flaten og perkusjonisten Johan Holmegaard.
Platen med oktetten ble tatt opp på konserter i Trondheim, Stavanger og Oslo, og «verket» ble skapt i forbindelse med «jazzlinja» i Trondheims 40-årsjubileum, og bestilt av jazzfest.no og Maijazz, og så måtte de, selvsagt, også innom den nasjonale jazzscenen, Victoria, i Oslo for å vise seg fram for hovedstadspublikummet. Og da var det bare rett og rimelig at plateslippet skulle gjøres i Bergen på Nattjazz.
Og de startet med et brak, som sannsynligvis fikk delegatene på NATO-toppmøtet i Oslo til å sperre opp øynene og ørene. For såpass kraftig var åpningen av det garantert slo ut på seismografene rundt på kloden. Alle musikerne kastet seg ut i en voldsom, frittgående start, som burde fått store deler av publikum enten til å løpe for livet, eller finne fram øreproppene og stappe dem helt inn i hjernebarken. Her skulle man få oppmerksomhet fra første sekund, og det klarte de for alvor. Og derfra og ut, ble dette en himmelsk reise i glede, swing, angst for verdens regnskoger og soundtrack til den mest spennende «grøsser-filmen» som er laget.
Det er Håker Flaten og Nilssen-Love som styrer skuta gjennom storm og orkan, sval solgangsbris, svingende bølger og fantastisk innsats fra det medbragte mannskapet om bord. Det var, på mange måter, Emmeluth som ledet blåserne gjennom små ordrer med fingrene om hvilken retning og hvilke «riff» de skulle sette inn, og selv om de andre ikke hele tiden var helt sikre på hvor hun førte dem, var alle på plass der de skulle. Hun er, på mange måter, kapteinen på skuta, mens Håker Flaten og Nilssen-Love jobber intenst i maskinrommet. I tillegg viste hun, nok en gang, hvilken eminent solist hun er, med utsøkte solier og ensemblespill. Duthoit er en mer enn habil klarinettist, men det var som vokalkunstner hun virkelig gjorde seg gjeldende. Som en blanding av Jaap Blonk, Gretje Bijmaa og Randi Pontoppidan, sang hun sitt eget språk, ikke veldig langt fra hvordan Sidsel Endresen lager sitt eget vokale språk i vokalframføringene, med små innslag av fransk. Hun fortalte oss historier vi ikke forsto ett eneste ord av, men som vi allikevel forsto alt av. Fantastisk! Og de Beckers barytonspill var frapperende. Hun var et helt nytt navn for meg før platen dukket opp, og på konserten leverte hun fremragende ensemblespill og en av de beste barytonsaksofonsoloene jeg kan huske å ha hørt.
Magnus Broo kjenner mange som trompeteren i blant annet Atomic. Men her fikk han mer en «høydetrompeter»-rolle, som han er en mester i å takle. Hele veien lå han i toppen av lydbildet med kreativt spill som fullendte bandets lydbilde. Og bak, som Nilssen-Loves forlengede arm, regjerer Holmegaard over congas, kubjeller og all verdens perkusjon og «skrap». Men den som kanskje gjør dette prosjektet til noe eget og særpreget, er nok orgelspillet til Hawkins. Med klare røtter i jazzens orgeltradisjon, legger han inn noen «vendinger» og kommentarer som løfter ensemblet til nye høyder, i tillegg til at pianospillet, særlig under Duthoits vokale «vandringer», som er solid på plass, og akkurat der de skal være.
Og så har vi «maskinistene». De to som tar skuta vekk fra atomkrigfaren og over i den deilige og positive energien. Håker Flaten med driv og innspill som endrer retningen fra øyeblikk til øyeblikk, med fantastisk og groovy bass-spill både på den akustiske og den elektriske bassen. Med total kontroll der nede fra maskinrommet, ser han nærmest telepatisk hvilken retning skuta skal ta for å slippe unna, og unngå forlis eller bomber. Og maskinmesteren selv, Nilssen-Love, raser av gårde med trommer, perkusjon og gonger som svinger infernalsk og tøft, og hvor trommer og cymbaler drives til det ytterste, så det nesten er så de roper om nåde.
Sammen er denne oktetten, kanskje, det tøffeste jeg har hørt fra den norske jazzens «Pompel og Pilt» – både de to sammen og i deres egne, frittstående prosjekter. Musikken var høy, energisk og utrolig vakker. De to har alliert seg med de rette samarbeidspartnerne og alt – absolutt alt – denne drøye timen satt akkurat der det skulle.
Når man denne uken avholder NATO-toppmøte i Oslo, hadde det vært helt på sin plass med denne oktetten som musikalsk innslag hos politikerne og byråkratene. Så kunne man hatt en link til Putin i Moskva med musikken på «full guffe», så hadde både Putin og NATO-landene raskt funnet ut at det finnes fisjons- og fusjonsvåpen som fungerer mye bedre enn all verdens atomvåpen man stadig lagrer og truer hverandre med.
Elefantene i rommet
Etter denne energiutladningen var det ingen grunn til å forlate plassene på første rad i Sardinen for å høre vokalisten Torunn Eriksens sjelfulle vokal sammen med den funky orgeltrioen Spirit in The Dark eller de siste eksamenskonsertene oppe i Studio USF. For det skulle serveres mer energirelatert musikk i Sardinen denne kvelden.
Elephant9 hadde for mange år siden sin debut som trio på Nattjazz. Og etter den tiden har de blitt en publikumsfavoritt både på jazz- og rockefestivaler. Med en rekke plateutgivelser har de markert seg som ett av de mest kraftfulle jazzensemblene i Norge og Europa. Med Ståle Storløkken som drivkraft på Hammond B3 (det samme som Alexander Hawkins tidligere herjet på) og el.piano med masse effektbokser og «dippedutter», Nikolaj Hængsle på stødig el.bass og «trommemonsteret» Torstein Lofthus på trommer, fikk vi en times hardtslående energi som, på mange måter, fullendte den energiske kvelden.
Storløkken er et kraftsentrum alene bak orgelet. Hans kreativitet er fremragende, der han plukker fra musikkhistorien med elementer fra Tangerine Dream, King Crimson, Jimi Hendrix og Deep Purple, men også fra Emerson, Lake & Palmer. Men hele veien med Storløkkens egne kreative evne til å gjøre inspirasjonskildene til sin egen musikk, som hele veien skifter i stemning og rytme, og hvor elementene nærmest står i kø for å slippe til.
I midten på scenen står Hængsle, stoisk i ro, omtrent som han venter på bussen. Men hele tiden er han akkurat der han skal være med et komplimenterende og deilig bass-spill som er med på å pushe de andre musikerne til å yte maksimalt. Og til venstre på scenen herjet Hardangers store sønn (og brusprodusenten Oscar Syltes store forsvarer), Torstein Lofthus som om det var livet som sto på spill. Han er en kameleon i det norske musikkmiljøet, og dukker opp i en rekke svært forskjellige sammenhenger, fra TV2-serien «Hver gang vi møtes» via bandene Shining, Chrome Hill, Mathias Eick og Eivind Aarset til Jarle Bernoft, Odd Nordstoga og Marit Larsen. Men det er i Elephant9 han virkelig får blomstre og levere spill som ligger tett på Nilssen-Loves tromming. Forskjellen mellom Lofthus og Nilssen-Love er, etter mine begreper, at Lofthus er den «bastante» og «stødigste» av de to, og der hvor Lofthus løfter musikken med rocka og hardtslående spill, er Nilssen-Love adskillig friere i sin tilnærming til omgivelsene.
Musikken til trioen er rocka, energisk og utrolig drivende. De tre kjenner hverandre fra mange års samarbeid, noe som gjenspeiler seg i musikken. Det skal bare et lite nikk eller et smil fra Storløkken, før de andre legger seg på hans musikalske «endringer», og kaster seg på. Storløkken sa mellom låtene, at alle tre koste seg glugg i hjel på scenen i Sardinen, og forkynte at Nattjazz var best, noe som, selvsagt, gikk hjem hos det bergenske publikum. Bor du i Trondheim og roser noe som skjer i Bergen, så blir du raskt en folkehelt.
Men uansett publikumsfrieri: Dette ble et sett som, på mange måter, fullendte en kveld med energi og spilleglede, altfor mange amerikanske musikere burde lære av, jamfør åpningen denne kvelden med altsaksofonisten Kenny Garrett, som jeg kun var innom ett par minutter, uten at jeg lot meg glede nevneverdig.
To av de tøffeste banda i NATO på samme scene på en onsdagskveld på Verftet i Bergen, er ikke noe man får hvert år. Og denne kvelden blir plassert høyt på listen over en av de bedre kveldene på Nattjazz på mange, mange år.
Tekst og foto: Jan Granlie
Ingebrigt Håker Flaten
Signe Emmeluth
Isabelle Duthoit
Hanne de Backer
Magnus Broo
Alexander Hawkins
Johan Holmegard
Paal Nilssen-Love
Ståle Storløkken
Nikolai Hængsle
Torstein Lofthus
