Konserter

Erre 1. mai, så skarre værra Poing!

ARBEIDERNES INTERNASJONALE KAMPDAG, VICTORIA — NASJONAL JAZZKRINGKASTING, OSLO, FREDAG 1. MAI 2020: Når dagen er 1. mai, er det i alle land med respekt for arbeiderklassen og seg selv, offentlig fridag. Det gjelder om det er koronatider eller ikke. Som i Norge. Men i Danmark er det en helt vanlig dag. Butikkene er åpne og arbeiderklassen er på jobb som vanlig. Tidligere var det også her en fridag. Men etter hvert ble det først innskrenket til en halv dag fri, så ble det til at noen måtte jobbe, mens resten hadde fri, før man for noen år siden bestemte at 1. mai ikke skulle være fridag i det hele tatt. Ukultur kaller vi slikt!.

Derfor må man se til Norge i dag, for å få den rette 1. mai-stemningen. Og selv om demonstrasjonene rundt om i landet ble gjort digitale, det var «drive in»-taler, hvor folk satt i bilene sine og fulgte med, så var det allikevel fridag og markering og feriring av hva denne dagen representerer, og hva den er et symbol på.

Derfor måtte vi logge oss inn på Nasjonal jazzscene og Victoria på Karl Johansgate i Oslo, for å få den rette 1. mai-stemningen. Og da er det blitt en vane å låne øre og øyne til trioen POING (Frode Haltli – akkordeon, Rolf-Erik Nystrøm – saksofoner og Håkon Thelin – bass), for å komme i den rette stemningen. I tillegg har de — som tradisjonen tilsier — med seg vokal- og lydkunstneren Maja S. K. Ratkje til å skape real 1. mai-stemning.

Sist gang den ene av oss hørte dette bandet, var på Kongsberg jazzfestival for en del år siden, og (nesten) aldri har vedkommende hatt det morsommere på konsert enn den ettermiddagen i vidunderlige Odd Fellow. Vi var forøvrig der, begge to. Da tok de for seg russiske arbeidersanger, Kurt Weill, Åge Aleksandersen og Alt Prøysen. Og da Ratkje forrettet Bjarne Amdahl og Alf Prøysens «Slipsteinvælsen» med megafon, fløt begeret over, både i bokstavelig og i overført betydning.

Det musikalske utgangspunktet på disse konsertene er stort sett, som vanlig må vi si, hentet fra kvartettens to plater, «Wach Auf!» fra 2011 og «Kapital & Moral» fra 2016. Er første mai tradisjon, så er også store deler av settlista til Poing & Maja S. K. Ratkje en tradisjon. Vi vet hva vi får, men det er minst like gøy hver gang. Vi har allikevel lært oss etter alle årene med denne musikken, å lytte inn under overflate-fenomenene. For det er der variasjonene, humoren og nyskapingen befinner seg, fra år til år til år. Små finurlige detaljer, men som viser seg å bli så totalt overveldende bestemmende for helheten. Som når Billy Bragg og Charles Mingus flettes sømløst inn, på en måte som i ettertid framstår som nærmest selvfølgelig. Og akkurat det er jo selve definisjonen på det geniale; det som i ettertid framstår som det naturlige, det selvsagte, men som er umulig å kople inn eller tenke seg på forhånd.

Denne kvelden, som sist vi hørte dem med dette programmet, hadde programmet tittelen «Kapital & Moral», og de starter de med Haltli og Ratkje – på tysk — Wach Auf! Våkne opp!. Nystrøm og Thelin kommer inn, før Nystrøm plukker fram sopransaksofonen, og vi er inne i improavdelingen. Rakje spiller på theremin, mens Haltli og Thelin får merkelige lyder ut av en reiseradio, og vi er virkelig i gang. Haltli er også innom båtdragerne på Volga. Men etter vært er vi over i tysk cabaret-musikk, og «Solidaritetlied» av Berthold Brecht og Hanns Eisler. I det hele tatt ligger Berlin på 1920-tallet nært opp til kvartettens framføring av musikken.

Vi beveger oss raskt til Russland, og vi får det vi kjenner som det erketypisk russiske, før de beveger seg hjem til Norge, men i et relativt fritt musikalsk landskap. Så får vi «Slipsteinvælsen» – på tysk! Og Alf Prøysen jubler i den visehimmelen han har tatt plass i. Ikke med megafon denne gangen, men ustyrtelig morsom på tysk. Men de drar den over til originalspråket etter hvert, i en ytterst spesiell og sjarmerende versjon.

Så er de over i kjenningsmelodien til Eurovisjonen, arrangert som en tidlig-barokk menuett, før de er over i «Revolusjonens røst» av Rudolf Nilsen, en av de virkelige sterke arbeidersangene i Norge. Denne gjøres akkurat slik den skal på en 1. mai i Norge, men Ratkje vil «jazze» den litt opp underveis, og får med de tre andre. Thelin innleder til en ny Rudolf Nilsen-låt, som Nystrøm legger seg på og Ratkje leser teksten og vi får en helt egen versjon,

Så er de over i noe der Charles Mingus og «Fables Of Faubus» vamper i bakgrunnen, med Ratkje på munnspill, eller mundharmonika som det heter på dansk, og teksten trekker Mingus over i Rudolf Nilsens «Gategutt».

Så får de kveldens 1. mai-gjest på scenen. Poeten Torgeir Rebolledo Pedersen er hovedtaler denne kvelden. Han leser librettoen til sin nye opera, «Nicolai og båten hans Mai», skal vi tro hva han sier. En svært så aktuell tekst om dagens, norske  situasjon. Deretter leverte han et enkelt dikt, som han selv kalte det. Også det aktuelt i dagens koronatid. Så avslutter han med en sang han kalte «Kunstnernasjonalen» med egen tekst til «Internasjonalen». Teksten griper direkte inn i en svært så dagsaktuell norsk kulturpolitisk situasjon. Haltli på trombone, omtrent som redaktøren av dette tidsskriftet skulle gjort det selv, og Nystrøm på to blokkfløyter.

Så følger John Lennons «Working Class Hero», hvor Ratkje synger den relativt rett fram, men med et komp som ligger et godt stykke unna Lennons versjoner, med en strålende altsaksofonsolo fra Nystrøm.

Vi får mer Bretcht/Weill. «Der Song von Mandelay» får vi i en rask versjon, som passer denne gjengen (og denne dagen) perfekt. Og vi får den akkurat så anarkistisk og fri som den bør være. Så svinger de innom en kort versjon av «Bella Ciao», i en heidundrande versjon, før det kommer mer Kurt Weill. En saftig versjon av «Lied Des Lotterieagenten». Men her er referansene så tette og i så mange lag, at skal man følge med på alt som skjer i musikken, blir man svimmel før man er ferdig med første verset.

Så oppfordrer de til allsang, over Brecht og Weills «Kanonensang». Ettersom de ikke er sikre på om alle kan teksten, antyder de at teksten skulle vært sendt ut til seerne på forhånd. Og Nystrøm viser fram coveret på «Svensktoppar 20» fra 1970-tallet, med et svært så ukorrekt cover, med en nesten naken dame på fram- og baksiden som en utbrettspike i et middels blad fra den gangen rettet mot gamle griser. Etter litt reklame for sine egne plater, er de i gang med «Kanonensang», som en relativt løssluppen marsj. Fantastisch!

Så avslutter de med en smektende låt for trio, som en av oss tror er italiensk, og som er den perfekte avslutningen på en slik konsert. Men som i virkeligheten er Kurt Weills sang om den mytiske øya «Youkali».

Så fikk vi også et første ekstranummer. «Føkk Døkk» går over i en vakker versjon av «Seeräuber-Jenny», også den fra Tolvskillingsoperaen. Ratkje nok en gang på theremin, og det går etterhvert mot den unektelige slutten.

Men så annonserer de at de har under planlegging en total gjenskaping og nyskriving av Weill og Brechts «Tolvskillingsoperaen» — «der Dreigroschenoper». Mot et bakteppe av en kommende scenografi fra denne forestillingen, med tråder tilbake til urpremieren i Berlin i 1928, blir vi servert «Der Morgenchoral Des Peachum», som deretter glir over i sekvensen «Wovon lebt der Mensch?» fra samme musikal.

Men det er ennå ikke slutt. For, som alltid på disse konsertene, avslutter de det hele med «Internasjonalen». Men ting tar tid, når man plasserer en mikrofon foran «nebbet» til Rolf-Erik Nystrøm, for han har alltid mye han skal ha sagt.

Men før de avslutter med «Internasjonalen» får vi, selvsagt, en låt av Åge Aleksandersen. Og vi får kanskje en av hans fineste låter, nemlig «Fremmed Fugl», fra hans storselger «Levva Livet» fra 1984. Men du trodde det dermed var slutt? Å nei. Første fikk vi litt mer Lillebjørn Nilsen, «Løfte», før de ba folket reise seg, og vi fikk «Internasjonalen», først på tysk og deretter på norsk.

Men det er tydelig at de fire fortsatt ikke hadde lyst til å gå hjem. Derfor får vi enda en låt. Enda mer fra «Tolvskillingsoperaen», «Die Ballade vom angenehmen Leben», fremført i POING og Ratkjes egenartede framstilling av Kurt Weill og Berthold Brechts sterke kunstverk fra 1928.

Vi kan egentlig ikke tenke oss en mer fornøyelig måte å avslutte en 1. mai på, enn med POING og Maja S. K. Ratkje, og denne kvelden var intet unntak. Og selv om de ikke hadde et publikum de kunne se og oppleve, tok de oss og sitt øvrige digitale publikum med storm. Dette er en gjeng musikere, som med intelligens og kløkt, gjør de gamle arbeider-, pop- og teatersangene på en humoristisk, men allikevel alvorlig og tidsaktuell måte. De gjør dem aktuelle for alle, rike eller fattige, høy og lav. Og i denne tiden, med avstand og isolasjon, hvor folk mister arbeidet og det er de lavtlønnede som redder verden, er det kanskje viktigere enn noensinne med disse musikerne, til ikke bare å live opp i dagliglivet, men til å vise vei for oss alle framover. Vise oss mulighetene for et bedre samfunn. Akkurat slik kunsten har hatt som sin viktige, sosiale oppgave i århundrer, og som det fortsatt altså er et sterkt behov for.

Maja S. K. Ratkje er en av verdens fremste vokalkunstnere, og sammen med den fantastiske akkordeonisten Frode Haltli, bassfenomentet Håkon Thelin og Rolf-Erik Nystrøm, som synes å kunne gjøre alt på saksofonene sine, blir dette ren magi, hver gang.

Nå har disse fire musikerne + gjester, holdt det gående i 20 år med disse 1. mai-konsertene. La de få lov til å holde på i 20 år til! Og la de komme sørover til Danmark og innføre 1. mai som offentlig fridag igjen. Arbeidere i alle land, forén dere! Og ingen er bedre i stand til å forestå det, enn disse musikerne!

Du kan se hele konserten i vinduet under.

Tekst: Jan Granlie og Johan Hauknes
Foto: screenshots


Maja S. K. Ratkje


Frode Haltli


Håkon Thelin


Rolf-Erik Nystrøm

Skriv et svar