Konserter

Et koronisk blikk på TJO

NEWTONE STUDIO, OSLO, FREDAG 5. JUNI 2020: Det er hardt å være koronaisolert. Etter vi vet ikke hvor mange uker, tærer det kraftig på kreftene. Men så kommer det noe som hjelper oss noen steg videre, noe som viser at det fortsatt er noe å se fram til.

I løpet av de siste dagene har Trondheim jazzorkester og dets kunstneriske leder fullført innspillingen av oppfølgeren til albumet «Happy Endlings», ei plate som du kan lese anmeldelsen av her. Under Oslo jazzfestival i 2018 fikk vi en forhåndslytt til dette første verket, noen uker før utgivelsen.

Akkurat som den gang var vi også nå invitert til å få en smakebit av den kommende utgivelsen av det nye verket av Ole Morten Vågan. Direkte videosendt fra Newtone Studio på Kalbakken i Oslo, der de nå har jobbet fram det nye albumet og festet grunnlaget for det, om ikke på bånd, så i det minste på noen harddisker.

Et riktig så smakrikt måltid ble vi servert. Produksjonen ble dessuten også supplert med at illustratør og tegner Flu Hartberg var med. Han hadde på forhånd produsert videobidrag til låtene, bidrag som ble lagt som et dynamisk overlay over bildene av bandet. Til tider skapte interaksjonen mellom de to lagene nærmest surrealistiske effekter og inntrykk.

Men dessuten laget Hartberg på stedet en koronainspirert illustrasjon av orkestret, der koronaviruset sars-cov-2 ikke bare var plassert som et element inne i figuren, men der hele figuren syntes å være liggende innenfor en omsluttende overflate av et koronavirus. På innsiden av denne flaten så vi underveis i musikken det vokse fram en karikert framstilling av Trondheim jazzorkester. De enkelte musikere var tydelig gjenkjennbare, selv i Hartbergs karakteristiske strek.

Motivet, som vi forhåpentigvis vil få se igjen i albumproduksjonen om noen måneder, var plassert på innsiden av overflatemembranen, som en gjengivelse av et stort landskapsmotiv sett gjennom et fiskeøye-objektiv. Verden lukket inne i innsiden av en sirkel.

For den interesserte leser: Matematisk sett kan dette beskrives som en kompaktifisering av det reelle halvplanet (x, y), med y > 0. Ta tak i ytterpunktene av x-aksen og før dem sammen slik at denne aksen danner en sirkel som omslutter den positive y-aksen. Vanskelig å operasjonalisere hva egentlig er. Som et eksempel, er denne avbildningen injektiv? Men langt enklere å forklare virkningen av … og samtidig er det vakkert! Akkurat slik god kunst også skal være. Som Hartbergs skjeive humor med en brusboks og et pizzastykke, muligens som en kommentar til det livet de fjorten musikerne har levd de siste dagene.

Akkurat slik ble også denne konserten. Nesten sytti minutter med god musikk. Kompleks musikk om du vil beskrive arrangementene, tidssignaturene, oppløftende vakker musikk som det er langt enklere å beskrive virkningen av. For den er enkel. En kropp og en sjel i harmoni og medlevelse. En vippende fot, en bredt smil. Latter! En kropp og en sjel i bevegelse — sammen.

Vi blir ikke gitt noen titler, men noe av musikken har tydeligvis sin bakgrunn i Vågans prosjekt More&More&More&The Instant Gratification som vi i vår anmeldelse av dette bandets konsert i desember 2015, omdøpte til Climate Liberation Orchestra. Låter som «Plastic Wave» og «Soil Survivors» har sin bakgrunn der. Konsertanmeldelsen fra den gangen finner du her. Flere av musikerne fra den gangen er også med i dag.

Akkurat som den gangen, og akkurat som med «Happy Endlings», aner vi at også dette nye prosjektet fra Vågans hånd har et utgangspunkt i komponistens holdninger til og vurderinger av vesentlige samfunnsforhold og utviklingstrekk i samtiden. Men selv om vi kan sympatisere og erklære vår samstemte holdninger til dette, er dette først og fremst strålende musikk å oppleve, å medleve. Tette, fine arrangementer, med elementer av nesten klassisk 1960/70-talls urbaniserte storbandsarrangementer, men moderne musikk skrevet for en moderne tid.

Og for noen musikere! Nils Arne Eggen snakket om samspill og lagkultur, Drillo snakket om komplementære ferdigheter som forutsetning for konstruksjon av et godt lag. Samt gode og delte taktiske og strategiske planer — og evnene til å utføre dem. Her er alt dette og mer til på plass. Ytterst til høyre, Oscar Grönberg på et vakkert Bösendorfer-klaver med solid fylde i bånn.

Dernest følger Espen Reinertsen og Eirik Hegdal på treblås. Øyvind Brekke på trombone, ved siden av Eivind Lønning på trompet. Signe Emmeluth på altsaksofon, Sofia Jernberg på vokal og dernest Kjetil Møster på tenorsaksofon, og klarinett. Ståle Storløkken på synther og Hammond-orgel, før strykerseksjonen med Ola Kvernberg på fiolin og Marianne Beaudouin Lie på cello avslutter rotunden. I sentrum av denne, Ole Morten Vågan på sin bass, samt Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen på trommer.

Vi får ingen presentasjon av låtene, av deres titler eller deres rasjonale. Det hele blir altså som en plate uten noe andre kilder til informasjon. Det er klart at da blir det eventuelle politiske budskapet med slik nyskrevet musikk vanskelig å få øye på. Så i stedet konsentrerer vi oss om musikkens virkning på kropp og sjel. Det er bare en måte å beskrive det på: katarsis, renselse. Et fornyende og ilvsbejaende uttrykk for musikkens emotive kraft.

På veien får vi mange enkeltbidrag som vi gjerne skulle hørt igjen. Bidrag som kanskje om ikke lenge blir tilgjengelig igjen. Ingen nevnt, ingen glemt. Nå er det bare å glede seg til å oppleve dette prosjektet fra en scene i en reell og live konsertsituasjon. Da kommer garantert jeg. Det gjør nok du også!

PS. For ikke å ødelegge nattesøvnen din: Ja, avbildningen av halvplanet til innsiden av en sirkel er injektiv. Den er også surjektiv, og matematisk sett dermed en bijeksjon.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Skjermdump Vier.live/acts/trondheimjazzork

 


Ole Morten Vågan


Ceci n’est pas un tambour


Blåserrekka


Nesten ferdig

Skriv et svar