Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Et snarvisitt til Stockholm jazzfestival

STOCKHOLM, 10.-13. OKTOBER 2016: Stockholm Jazzfestival, er den største jazzbegivenheten i Sveriges hovedstad gjennom året. Tidligere var det en sommerfestival som holdt til ute på Skäpsholmen med i hovedsak utekonserter. Men for et par år siden bestemte man seg for å flytte festivalen innendørs, mest på grunn av noen uheldige år med dårlig vær, og til oktober. Nå arrangeres også Umeå Jazz Festival i oktober, og en del stemmer der oppe, ar ikke udelt begeistret for at hovedstadens jazzfestival skulle legges i forkant av den flotte Umeå-festivalen.

Men nå ser det ut til at man har funnet fram til en slags enighet. Umeås festivalsjef var på tirsdag i Stockholm for å motta juryens spesialpris under «Jazzkatt»-utdelingen, og festivalen i Umeå jobber på med sin musikalske profil. Den ligger et stykke fra hvordan man jobber i Stockholm, og interessemessig foretrekker jeg nok Umeå.

Stockholm Jazzfestival gjør iherdige forsøk på å nærme seg gigantomanien til Copenhagen Jazz Festival, men de har en lang vei å gå før de nærmer seg kollegene i «kongens by». For det første er ikke programmet på langt nær like spennende, og for det andre så er flere av scenene i Stockholm adskillig dårligere forberedt på festival enn i København.

Kjellerfestivalen
Flere av klubbene på denne festivalen foregår i kjellerlokaler på noen av byens puber. Det kan være sjarmerende nok, men det gir liten glede for de som går fra konsert til konsert, og ikke har tid til å komme til konserten i god tid på forhånd for å få seg en stol.

I tillegg har festivalen et problem med hovedklubben, Fasching. Hvis man ikke har tenkt å innta dagens middag før konsert, og har bestilt bord på forhånd, så blir man enten henvist til ståplass i baren, eller i stol helt i utkanten av det lange, smale lokalet. Når man reiser på festival, så gjør man det for å høre mest mulig musikk, men det er ikke bare enkelt i Stockholm, hvis man vil få med seg de artistene som er av internasjonal klasse, og som spiller på klubb.

I tillegg bør festivalen innføre et slags kortsystem eller pass, slik at publikum som virkelig er interesserte i å få med seg mange konserter, ikke trenger å gå konkurs på billettkjøp.

Programmet
Årets program vil nok ikke gå inn i historien som ett av de sterkeste i festivalens historie. For de større konsertene har man sikret seg noen ok konserter, med musikk som ikke støter noen, gjerne i skjæringspunktet mellom jazz og verdensmusikk. Det er en sikker måte å få folk ut av godstolen, og besøke en og annen konsert. Med navn som Fatoumata Diawara & Stockholm Art Orchestra, Roscoe Mitchell + Kikanju Baku, Meshell Ndegeocello, Cyrille Aimée, Steve Gadd, Alfredo Rodriguez, Melissa Aldana, Tia Fuller Trio, Abdullah Ibrahim, Dee Dee Bridgewater/Archie Shepp, Avishai Cohen (bassisten) og Cory Henry, som de «store» navna på plakaten, så kan vi fastslå at ikke alle holder den standarden man kan forvente av store «plakatnavn».

Salt-peanuts ankom festivalen på mandag. Da hadde allerede flere av de «store» allerede presentert seg, og vi hørte noen rykter om en fin konsert med Roscoe Mitchell og det svenske bandet Anna Högberg Attack! (anmeldelse kan leses i saken under denne på salt-peanuts.eu).

Det første bandet vi fikk mulighet til å høre, var den etiopiske pianisten Hailu Mergia feat. Tony Buck & Mike Majkowski. Det startet med en kort duo med Mergia og vokalisten Sofia Jernberg, som har sterke røtter i Etiopia. De fremførte et par låter, hvor Jernberg fikk vist fram litt av sin fantastiske stemme. Deretter ble trioen introdusert, og det meste av interesse forsvant. Vi fikk et helt ordinært band, hvor Mergia spilte elpiano og en slags Casio-synth, og vi ble raskt flyttet fra Etiopias varme og sjarme, til en eller annen hotellbar eller hip «café-latte»-café. Musikken swingte helt greit, men det var, etter kort stund, fullstendig uinteressant, rent musikalsk. Platt, uinspirert og kjedelig.

Vi skulle selvfølgelig mye heller ha brukt tid på Plugged Records og Bernt Rosengren Quartet, men vi lot oss lure av festivalens markedsføring om at Mergia var det nye, store, som på magisk vis hadde blitt oppdaget via en kassett i New York…

Dagen etter benket vi oss inn i en krok på Fasching, for å få med oss årets «Jazzkatten»-utdeling. Hvem som fikk prisene, kan du lese om et annet sted på salt-peanuts.eu. Og her vil vi bare ta for oss noe av musikken som ble fremført.

Det startet med selveste rosinen i pølsa, og et band vi lenge har ønsket å høre live, nemlig Per «Texas» Johanssons (bildet) «De långa rulltrapporna i Flemingsberg». Bandet ble tidligere innehavere av Orkester Journalens «Gyllene skivan», og er et strålende band. Johansson har ikke ledet et eget band på 16 år, men det var det ingen som kunne høre i det relativt korte settet de spilte denne kvelden. Nye komposisjoner, som man kanskje kunne brukt litt lenger tid på å få til å sitte som det skulle, men med strålende musikere i vibrafonisten Mattias Ståhl, fiolinisten Josefin Runsteen, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Konrad Agnas, og med Johansson på fagott, bssklarinett og klarinett. Vi fikk et originalt lydbilde, og et solid ensemblespill, og ikke minst soloer fra spesielt Johansson, Ståhl og Zetterberg som satt som det skulle.

Senere fikk vi høre et bestillingsverk gjort av årets komponist fra fjoråret, bassklarinettisten Nils Berg, med fioliner, harpe og diverse. Et fint og annerledes sett. Resten av musikken på «Jazzkatten» var gospel av høy klasse (som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på, og det var heller ikke nevnt i programmet) pluss et skikkelig partysoulband, med blant annet trombonisten Mats Äleklint i rekkene.

Siste dag med musikk for salt-peanuts utsendte startet i kjelleren på S:ta Clara Bierhaus, med det nesten legendariske, bandet EGBA. Ulf Andersson (s), Ulf Adåker (tp), Stefan Blomqvist (keys), Micke Berglund (b), Rafael Sida (perc) og Åke Ericsson (dr). Det var svært trangt og ubehagelig i den varm kjelleren, og det ble ikke mindre varmt av bandets flotte groovy musikk. Og selv om det var trangt, koste man seg, den korte stunden man klarte å holde seg oppreist langt nede i katakombene.

En katakombelignende kjeller har man også fått på Plugged Records, hvor vi fikk med oss en bit av vokalisten Vivian Buczek og trompeteren Peter Asplunds sett, sammen med pianisten Clas Crona, bassisten Hans Andersson og trommeslageren Johan Löfcrantz Ramsay. Standardjazz fremført på en overbevisende måte, med strålende og inteligent spill, spesielt fra Crona og Asplund.

Så bar det tilbake til Fasching og den cubanske pianisten Alfredo Rodriguez Trio feat. Ganavya Doraiswamy. Jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei av teknisk dyktige, cubanske pianister som «feier» over pianoet i et vanvittig tempo, men som nesten ikke forteller en eneste historie. Ekstra ille syntes jeg det ble da den indiske vokalisten Ganavya Doraiswamy kom inn, og vi fikk en cubansk/indisk combo, som ble relativt frustrerende. Etter vert forsøkte Rodriguez å legge seg litt opp til det indiske, noe som fungerte bedre, men ikke nok til at jeg holdt ut mer enn ett sett.

Så avsluttet vi i nok en kjeller, nemlig på Scalateatern, for å høre saksofonisten Thomas Backman og hans medmusikanter. Her fikk vi «Jazzkatt»-vinner Josefine Lindstrand på vokal og piano, bassist og gitarist Oscar Schönning og trommeslager og fiolinist Josefin Runsteen i et knippe låter laget av Backman, med tekstlig hjelp av Lindstrand. Dette ble et svært variert sett, hvor det ofte tok av så det svei i veggene, spesielt når Backman «klinte» til på de forskjellige saksofonene og klarinettene, mens det andre ganger var så vidt det hang sammen. Men et helt ok sett, og en fin avslutning på vårt besøk i Stockholm.

Stockholm Jazzfestival har utvilsomt mye å jobbe med. Men det håper og tror jeg arrangørene tar tak i umiddelbart, så vi kan komme tilbake neste år til en bedre og mer spennende festival.

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.