SWING’N’SWEET JAZZCLUB, BERGEN, 13. MAI 2023: Pianisten Dag Arnesen er en legende på jazzscenene på Vestlandet. Han er klassisk utdannet og har jobbet på Nationale Scene i Bergenm og kom inn i jazzen i Arvid Genius’ forskjellige orkestre på 70-tallet. Selv ledet han forskjellige trioer, kvartetter og større ensembler, og han slo egentlig gjennom med «superbandet» Ny Bris med platen med samme navn på plateselskapet Odin i 1982. Han har utgitt en rekke plater i eget navn, pluss at han har medvirket på plater med blant andre Knut Riisnæs, Per Husby, Karin Krog med mange flere, og han var viktig i Bergen Big Band i en lengre periode med platene Seagull med Karin Krog og John Surman i 2005, Meditations on Coltrane med The Core i 2007 og Another Sky med John Surman i 2014.
Nå har han satt sammen en relativt ny trio med bassisten Magne Thormodsæter (Espen Eriksen Trio) og trommeslageren Øyvind Skarbø (Skarbø Skulekorps), som steppet inn på kort varsel på grunn aven avlysning fra en amerikansk artist som egentlig var satt opp på programmet.
Og selv om det var sol og (nesten) sommer i Bergen, var det overraskende mange som hadde møtt opp nede i kjelleren på Ole Bull Scene for å få med seg denne relativt sjeldne anledningen til å høre Arnesen på trio.
Og det var en ytterst opplagt pianist som ledet trioen gjennom et knippe egne komposisjoner, både gamle og nye, pluss mange av hans «hitlåter» fra de tre albumene Norwegian Songs. Vi fikk servert kjente og kjære komposisjoner somåpningen «Millom bakkar og berg», «Lille Måltrost» og «Blåmann», for å nevne noen, låter vi kjenner fra tidligere trio-utgivelser og helt nye komposisjoner. Og da de gjorde «Da gamle synger» var i grunnen det meste sagt.
Det er ingen tvil om at Arnesen har et sterkt forhold til pianisten Bill Evans i sin måte å spille på, og særlig gjelder det i hans egne komposisjoner, som, selv om de starter nesten «folkelige», ofte får noe melankolske og Evansk over seg når han legger i vei med sine utmerkede solier.
Personlig synes jeg denne sammensetningen av musikere, er Arnesens mest vellykkede trio til nå. Vi får gjennomgående suverent bass-spill fra Thormodsæter, som jeg synes har vokst kraftig de senere årene, og kan nesten høres ut som om han var fast medlem i Bill Evans Trio på 60-tallet. Hans teknikk er utmerket, og hans ideer er nydelige å lytte til. Og han fungerer nesten som Scott la Faro, ved å tilføre kreativt spill og kommentarer, i stedet for kun å være en kompbassist. Og hans solier er hele veien strålende, idérike og interessante, og samspillet med Arnesen er tett og fint.
Øyvind Skarbø er vi vant til å høre i helt andre sammenhenger enn i en relativt «streit» pianotrio med røtter i 60-tallet. Han har alltid vært en spennende trommeslager, men mest innenfor den mer frittgående delen av jazzen. Men i denne trioen beviser han at han også takler denne formen for jazz. Nydelig spill med visper, og akkurat de rette innspillene og «brekk» som er med på å gjøre trioen enda mer spennende. Han «småsparker» hele veien de andre musikerne på skinnleggen, og medvirker til at de hele tiden er framme på tuppa.
Vi fikk tre sett, noe som er relativt uvanlig i dag, i alle fall på de konsertene jeg frekventerer. Og det er en konsertform som fungerer for et publikum hvor de fleste kjenner hverandre godt, og har behov for å prate sammen mellom settene. Det fører også til at publikum er oppmerksomme på det som skjer på scenen på en helt annen måte enn om de spilte ett langt sett.
Jeg tror dette er den beste versjonen jeg har hørt med Dag Arnesen Trio opp gjennom årene. Pianisten selv var i strålende humør, og spilte teknisk og briljant gjennom hele konserten, og med de to «ungdommene» som støttespillere og utfordrere, ble dette en strålende tresetts-match på en solrik vårdag i Bergen.
Tekst og foto: Jan Granlie
Magne Thormodsæter
Øyvind Skarbø
