Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Fantastisk Bias og andre velsmakede retter

TAMPERE JAZZ HAPPENING, DAG 3, 5. NOVEMBER 2022: Den lengste og hardeste dagen på Tampere Jazz Festival er utvilsomt lørdagen. Da starter man omtrent da «jazzfolket» spiser frokost, klokken 14:00, og holder det gående til omtrent da normale mennesker begynner å forberede seg til frokost dagen etter. Ikke mindre enn ti konserter er det å velge i, fordelt over tre kveldskonserter med finsk jazz i Telakka, en nattkonsert i Klubi (start klokken 01:00) og to «tresettkonserter» i Pakkahuone, hvor den første «treretteren» starter klokken 14:00 med påfølgende konserter klokken 15:45 og 17:30, før man får muligheten til sauna eller en ørliten «strekk», før den andre «treretteren» starter klokken 20:00, med påfølgende konserter klokken 21:45 og klokken 23:30. Til disse «tresettkonsertene» løser man en billett til hver av «treretterne». Så her er det mulig å få med tre konserter til (nærmest) prisen av en.

Tiden reiser gjennom oss
Og efr man utskremt medarbeider på denne festivalen, forsøker man å få med seg så mye som mulig av konsertene. Men man rekker ikke over alt.

Men vi startet friskt og raskt med første konserten klokken 14:00. Her fikk vi møte altsaksofonisten Mette Rasmussen og hennes Trio North, hvor hun samarbeider tett med bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Chris Corsano.

Rasmussen har de senere årene samarbeidet en del med Corsano, og etter at Håker Flaten vendte hjem til Norge fra Austin, Texas, har han og Rasmussen virkelig funnet hverandre musikalsk. Dette er tre av de friskeste musikerne innenfor det fritt improviserende landskapet. Vanligvis er det trommeslageren Veslemøy Narvesen som er tredje medlem i trioen, så dette var første gangen jeg hørte trioen med Corsano på trommer.

Prosjektet Time Travels Through Us er et bestillingsverk fra Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo, som hadde premiere i januar. Og mesteparten av musikken, med unntak av de mange improvisasjonssekvensene, var komponert, men det eneste som tydet på det, var at msikerne hadde notestativer på scenen. For dette var energisk og hardtslående musikk fra første til siste tone. Rasmussen er en «råtass» på altsaksofonen, og hele tiden pisket og inviterte hun Håker Flaten til å være med på hennes reise i det frittgående landskapet. Og Håker Flaten er ikke den som skal bes flere ganger før han blir med på denne reisen i ytterst vekslende terreng. Her syder og koker det, all motstand sparkes til siden, Rasmussen hopper og danser med saksofonen, og Håker Flatens knallharde bass-innspill lar det smelle i veggene.

Og bak pisker Corsano de to framover på høyoktan. I låten A hashtag without content, får vi en tekst fremført av beatpoeten Anne Waldman – i følge programmet for å understreke at Rasmussen mener kunst bør ha substans. Kanskje er det noen som ikke er særlig bevandret ut i den frittgående musikken kanskje vil mene at denne musikken ikke har substans. Men det er fordi man ikke gidder å sette seg ned og lytte til den fantastiske musikken. For her er det substans hele veien. De tre kommuniserer perfekt, de forteller spennende historier. Og selv om vi er med på denne reisen på et tidspunkt vi vanligvis holder på med helt andre ting enn å reise musikalsk sammen med tre frittgående og ustyrlige musikerne, så våkner vi av musikken, og føler oss svært opplagte da vi vandrer ut av Pakkahuone etter en fantastisk, musikalsk reise.

Dette er langt fra slutten
Som andre rett i denne «treretteren» får vi mer frittgående og spennende musikk. Det svensk/norske bandet The End, har de senere årene satt sterke spor etter seg på klubber og festivaler rundt om. Med saksofonisten og fløytisten Mats Gustafsson, vokalisten Sofia Jernberg, saksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster, bassisten (eller barytongitaristen) og langeleikspilleren Anders Hana og trommeslageren Børge Fjordheim, er dette et (nesten) uvanlig strukturert band hvor Gustafsson sitter bak roret. De gjør noen låter av andre, i går blant annet en av Moki Cherry, men mesteparten av settlisten er preget av egne komposisjoner og innfall.

De fleste av låtene er bygd opp litt på samme måte – med en relativt lyrisk intro, gjerne med Jernbergs nydelige vokal som grunnelement, før det hele eksploderer i en kaskade av improvisasjon med høy energi og trøkk. Men jeg føler at musikerne har stor respekt for Jernbergs utrolig flotte vokal, og retter seg etter den i mange sekvenser. I tillegg blir musikken utrolig vakker og neddempet når Hana behandler langeleiken under Jernberg vokal, som tar oss inn i et slags folkemusikalsk landskap. Men når Gustafsson og Møster løfter tenor- og barytonsaksofonen, «smeller» høyrefoten i gulvet og virkelig skrur på «machoknappen», er det ingen vei utenom. Da er musikken høyenergisk med de to på hver sin kant som duelanter på kamparenaen, hvor begge støttes, heies på og pushes av Fjordheim drivende og rocka trommspill og Hanas el.bass (eller er det en barytongitar?).

Og det er nettopp disse skiftene i stemninger som gjør The End til et ytterst fascinerende band. Fra det sarte og vakre til et kokende inferno av fri improvisasjon som smeller i murveggene. En ytterst perfekt andrerett i formiddagens gastronomiske servering. Men at Gustafsson påsto at dette var slutten på jazzen, må vi nok ta en runde eller to med han om.

En japaner i New York
Den japanske pianisten Satoko Fujii har periodevis vært bosatt i New York. Og derfra har hun de senere årene utgitt en rekke plater og gjort turneer til hjemlandet og Europa med jevne mellomrom. Da hun fyldte 60 år, utga hun en plate hver måned for å fire seg selv. Og et av de mest spennende prosjektene hun da kom med, var med sin Tokyo Trio. Her finner vi henne sammen med bassisten Takashi Sugawa og trommeslageren Ittetsu Takemura, som i likhet med mange av sine landsmenn på de to instrumentene, er ytterst dyktige teknisk og fungerer godt sammen med Fujiis pianospill.

Jeg har tidligere hørt Fujii flere ganger på konsert i forskjellige sammenhenger, og nesten alltid synes jeg det er noe uforløst over komposisjonene til den godeste pianisten. Jeg er av den formening at en komposisjon eller improvisasjon skal fortelle meg en historie. Jeg ønsker å få noe mer enn bare teknisk og godt spill. Og det savner jeg litt i Fujiis komposisjoner. Men med de to relativt unge medmusikerne synes jeg vi får noe mer enn bare fint spill. De er kreative og ytterst dyktige instrumentalister, og er med på å tilføre komposisjonene noe ekstra. Og med såpass dyktige musikere med på scenen fungerer Fujii godt, så denne «tredjeretten» ble en god dessert etter de to hardtslående, skandinaviske banda.

At en festival som Tampere Jazz Happening tar sjansen på å booke tre såpass utfordrende band etter hverandre på samme billett, på en lørdag «formiddag», tyder på sterk selvtillit og tiltro til festivalpublikummet. Og det finske publikummet stoler fullt og helt på denne bookingen. De vet at det som serveres på konsertene i Pakkahuone oser av kvalitet og møter opp i hopetall. Og dette fokuset på moderne, spennende jazz og improvisasjonsmusikk, tror jeg er en viktig suksessfaktor for denne festivalen. Og de sjangerne som beveger seg i utkanten av jazzen, gjerne i form av afrobeat eller mer reggaerelatert musikk, som bookingsjefen elsker, plasseres på tidspunkter der folk ikke er like opptatt av å lytte intenst til musikken, men er mer ute på fest – gjerne som siste punkt på dagens program – et stykke etter midnatt. Men man tyr ikke til den såkalte «folkefesten» med store pop- og rockeartister for å tekkes «folk flest», men holder seg godt innenfor sjangeregrepet jazz og annen improvisert kvalitetsmusikk.

Bias til verden
Den andre «treretteren» denne lørdagen skulle egentlig starte med bassisten Ron Carter og hans band Foursight. Men den godeste Carter måtte melde avbud, og i stedet ble den cubanske pianisten Ramon Vallé innkalt med sin kvintett. Dette ga salt peanuts* sin utskremte muligheten til en lengre pust i bakken etter den knallharde «treretteren» til lunsj. Derfor tok jeg meg rett og slett en pust i bakken, for å forberede meg på et av de store høydepunktene under årets festival.

Jeg tror det var første gangen jeg var på Tampere Jazz Happening. Etter en lang dag med mange konserter og sosialt samvær, endte jeg opp på nachspiel rett oppe i gaten for festivalområdet. Og det viste seg at det var pianisten Seppo Kantonen som hadde invitert nye og gamle venner til en ytterst fuktig natt. Jeg har fulgt Kantonens musikalske karriere i årene etter denne usedvanlig hyggelige begivenheten, og i år hadde han fått i oppdrag av festivalen å sette sammen et spesialprosjekt – kanskje fordi bookingansvarlig for festivalen, Juhamatti Kauppinen i år kunne feire sin 20. festival i jobben.

Kantonen har vært profesjonelll musiker i nøyaktig 40 år, som også burde være en anledning for et slikt «verk». I løpet av disse 40 årene har han spilt med et uttall musikere, både innenfor jazzen og de fleste andre musikalske sjangere fra rock til barokkmusikk. Allerede som ung musikkstudent hadde han en idé om å mestre alle musikalske stiler, for fremtidens skyld – og å lære å spille dem i sin egen, originale stil. Hans suverene stilsans har sørget for at den allsidige pianisten aldri har manglet jobber, og han har medvirket på rundt to hundre plateinnspillinger, inkludert utgivelser med bassisten Pekka Pohjola, saksofonisten Eero Koivistoinen, trompeteren Otto Donner og Helsinki UMO Jazz Orchestra, for å nevne noen få. Imidlertid har plater med hans egne ensembler og spesielt de med hans navn vært sjeldne.Han har bare gjort to jazzalbum med en tradisjonell pianotrio (Klang, som kom i 1999 og Tokka, fra 2009, og et pianoduoalbum (Phases, 1989) hvor han spiller med pianisten Jarmo Savolainen .

Begrunnelsen for mangelen på egne utgivelser er enkel. Som en selvkritisk idealist bestemte han seg for ikke å komponere, siden han mente ingen uerfaren amatør som han selv, var kvalifisert nok til det. Han mente at komposisjonene han skrev i løpet av den tiden ikke fylte kriteriene for ekte komposisjon.

Men nå sto han på scenen i et godt besatt Pakkahuone, med prosjektet Bias (hovedbildet), sammen med et ytterst profesjonelt ensemble bestående av accordionisten Niko Kumpuvaara, saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist, trompeteren Magnus Broo, trombonisten Samuel Blaser, bassisten Ole Morten Vågan og trommeslageren Joonas Riippa.

Og for et verk vi fikk! Kantonen hadde laget et helhetlig verk, som startet energisk og tøft med accordeon i førersetet, før vi ble tatt med inn i noe som man kan tolke som hans selvbiografi fortalt av han selv og et ytterst velspillende ensemble.

Og han hadde valgt musikere fra aller øverste hylle. Ljungkvist og Broo bragte et slags «Atomic»-sound inn i ensemblet, Blaser er en av europas ledende og mest velspillende og spennende trombonister, Riippa en «duracel-kanin» bak trommene og Vågan med ytterst tett og fint bass-spill, slik vi alltid får fra den kanten. Og med Kumpuvaaras accordion ble det «finske» trukket inn i spillet på en fortreffelig måte. Og gjennomgående styrte Kantonen det hele med stor overbevisnng  fra sin possisjon ved flygelet på venstrevingen i ensemblet.

Vi fikk strålende solistprestasjoner fra hele ensemblet, men mest var dette Kantonens store suksess, og, forhåpentligvis, hans endelige gjennombrudd som fremragende komponist.

Dette er et musikalsk prosjekt som bør få flere muligheter på mange festivalscener framover. Musikerne og publikum elsket prosjektet, og jeg tror Kantonen selv sovnet med et stort smil om munnen  en eller annen gang ut på morgenkvisten i dag tidlig. For dette var hans store bevis på at han er en mesterlig pianist, komponist og orkesterleder.

Etiopisk natt
Nå vet ikke jeg helt hvordan en natt i Addis Abeba fortoner seg, men hvis det er noe i nærheten av hvordan vibrafonisten med mer, Mulatu Astatke, fremstiller det i sitt spill, så må det være ytterst eksotisk, rytmisk og deilig varmt.

På filmplakaten til Jim Jarmusch sin film, Broken Flowers fra 2005, sto det «Sometimes life brings some strange surprises». Filmen handler om hovedparsonen i Bill Murrays skikkelse, som en tilbaketrukket, aldrende Don Juan som mottar et uventet, anonymt brev som forteller at han har en voksen sønn. Og soundtracket til filmen var laget av Mulatu Astatke. Og dette soundtracket var det som skulle til for å gjenoppvekke Astatkes internasjonale karriere. Nå er det ikke lenger snakk om hvem som er faren til Ethio-jazzsjangeren, som kombinerer etiopiske melodier med afroamerikanske rytmer. Astatke er født og oppvokst i Etiopia, hvor han begynte å lage sin egen hybridstil allerede på begynnelsen av 1960-tallet mens han studerte ved Berklee College of Music. Og i 1966 kom den første av mange historiske Ethio-jazinnspillinger. Verden var imidlertid ikke klare for denne musikkstilen ennå, så på slutten av 60-tallet flyttet han hjem til Etiopia. Men smått om senn ble publikum oppmerksom på hans musikk, og i dag fremstår han som en virkelig stjerne innenfor etnomusikken.

Vi vet at bookingsjef Kauppinen er «blodfan» av Astatke. Derfor var det helt på sin plass at «legenden» skulle få avslutte lørdagskvelden i Klubi, hvor det yngre publikum kjente sin besøkelsestid og fylte opp lokalet til trengsel.

Og Astatke og hans adskillig yngre musikere var det perfekte bandet på denne tiden av døgnet. Med sin sjarmerende tilstedeværelse og dyktige medmusikanter –  James Arben (saksofoner og fløyte), Byron Wallen (trompet), Danny Keane (cello), Liam Noble (piano, keyboards, John Edwards (bass), Richard Olatunde Baker (perkusjon) og Benjamin Brown (trommer) – fikk vi en heidundrande avslutning på dagen.

Litt for ofte opplever vi at «legender» av dette slaget tar med seg unge, ikke altfor spennende musikere på slike spillejobber. Men ikke så med Astatke. Og med Liam Nobles pianospill, frijazzmesteren John Edwards med ytterst pådrivende og tungt bass-spill og utsøkte blåsere, ble Astatkes spill utfylt på fremragnde måte.

Så var det på tide at eders utskremte fant fram til rommet på festivalhotellet, for å gjøre klart for siste dag av denne strålende festivalen, hvor vi gleder oss som barn på julaften til et gjenhør med trommeslageren Hamid Drake’s Turiya og hyllesten til Alice Coltrane.

Tekst og foto: Jan Granlie


Mette Rasmussen Trio North


Mette Rasmussen


Ingebrigt Håker Flaten


Chris Corsano


Sofia Jernberg


Kjetil Møster


Mats Gustafsson


Seppo Kantonen


Niko Kumpuvaara


Ole Morten Vågan


Samuel Blaser


Magnus Broo


Fredrik Ljungkvist


Mulato Astatke

Skriv et svar