Konserter

Festivalsommer? Eller to fingre i været i Cinque Terra?

KONGSBERG JAZZFESTIVAL, CHRISTIANS KJELLER, KONGSBERG, FREDAG 3. JULI 2020: Jeg trodde jeg skulle på en feiring av institusjonen Kongsberg jazzfestival, med én konsertkveld som skulle være til trøst for oss som har tilbrakt utallige år på Kongsberg i uke 27. Vi tok altså feil.

Feilen tar jeg delvis på egen kappe. Jeg innrømmer at den journalistiske researchen på forhånd var alt for dårlig. En av festivalens hovedsponsorer, DNB, har påtatt seg å sørge for en serie med åtte såkalte digitale festivaler i sommer. Deres eget blurb om eventene som er spredt ut over sommeren, sier om arrangementene at «Vi i DNB har mange år vært stolt sponsor av norske festivaler, og det vil vi fortsette med … Sammen med åtte norske festivaler, kan du og vennene dine se festivalkonserter likevel og vinne fete premier til årets og neste festivalsommer». Jeg burde ha skjønt det på forhånd.

Jeg opplevde at jeg hadde vært på et enormt PR-jippo, der formålet ikke hadde vært å formidle seriøs interesse for den kvalitativt gode improviserte musikken som Kongsberg jazzfestival har skapt og lagt grunnlaget for gjennom snart seksti år. Her var det viktigere å skape en fest for sponsorer og det lokale nettverket. Samt et lite fåtall av alle de frivillige som har støttet og underbygget festivalen gjennom de samme tiårene, med et antall VIP-er fra Kongsberg og festivalens nettverk.

Jeg insisterer allikevel på å anmelde dette arrangementet som et jazzarrangement, og ikke som et kommersielt sponsoropplegg, siden det var slik jeg har opplevd at det ble markedsført på forhånd. Omtalen var rettet mot de som hadde kjøpt billett til festivalen, og som dermed, formentlig, primært var der for den improviserte musikken. I hvert fall er det inntil videre det festivalens strategi tilsier. For det er fortsatt den nyskapende jazzen som står i fremste rekke på Kongsberg jazzfestival, er det ikke? Dette skulle være et festivalarrangement til trøst og støtte, siden denne sommeren ble så godt som festivalfri. Hadde du kjøpt billetter til en av de åtte festivalene kunne du registrere deg og se hele streamen. Og med det få litt av den festivalstemningen som vi alle har følt et savn etter de siste månedene.

Det starter svært så bra. Poet og slammer Fredrik Høyer fra Drammen sammen med Blow Out-sjef og frittgående hane Ståle Liavik Solberg fra Hedmark, på trommer. Frijazzpunkpoesi? Slamjazzfrirap? «Vi trenger et nytt språk», sier Høyer, i et intenst samspill med Solberg. Dette slik at vi kanskje kan unngå å ende opp med «… en cortex full av stjernekart …. Jeg veit a’ faen!».

Solbergs responsive, bølgeskapende trommespill passer som hånd i hanske, som hatt på hodet, som dekk på bilen, som vann i havet og som plast på brødet. Perfekt. Det er ikke to ting som mer eller mindre tilfeldig er satt sammen, det er en udelelig enhet, en helhet.

Det er vakkert. Det er sublimt. Dette er strålende moderne, new style jazzpoesi. Ikke noe gærent sagt om old style jazzpoesi, du veit, beat-poesi og historien videre. Jan Erik Vold og Chet Baker, Gil Scott-Heron med sin revolusjon på svarte TV-skjermer. Eller for å trekke fram et bilde fra Kongsberg jazzfestival fra nyere tid, jazzpoesi med Triztan Vindtorn i Grand-kjelleren. Eller hva med Bill Frisell, Arild Andersen og Jan Erik Vold i kinoen, i selveste Sitronpressa på Tråkka. Høyer/Solberg (Høysol?) faller inn i en tung og lang Kongsberg-tradisjon, men de plasserer seg om et solid minne i rekken.

Nå er nok ikke bakgården i Christians kjeller den enkleste scenen å jobbe med. Men allikevel: Sørg neste gang for at tekstprojeksjonen ut i lokalet blir bedre. Dette er framføringer som ikke går i adstadige, metrisk korrekte 60 bpms, her er det flyt, strøm, raske skift og kast og stor hastighet. En vill, fossende, strømmende, buldrende, hviskende elv. Det er viktig – i det minste for denne tilskuer – å kunne følge med også i de tekstlige krumspringene, og ikke bare i de rytmiske, arytmiske og lydlige rundkastene. I likhet med flere i lokalet, har jeg bare en kritikk av dette, det ble så alt for kort. Så: Ståle og Fredrik, gi oss mer av dette.

Neste konsertpunkt denne kvelden blir også stående som et høydepunkt. De «gamle» mestere, Nils Petter Molvær og Eivind Aarset, gir oss et nedpå, stillfarent sett som jeg opplever gir meg klare tibakekast til 1996-97 og årene etter, til den gangen plata «Khmer» skapte et ganske så nytt spor i europeisk og internasjonal jazz. Tilbakeskuende og framoverlent! De to mestrene skaper vakker musikk og leker seg sammen i et musikalsk landskap vi har lært å kjenne og elske i snart tretti utrolige år!

Romantisk, flygende, vakkert. Og levende ungdommelig. Det er utrolig å tenke på hvor lang tid som er gått siden disse to spilte Molværs tingingsverk «Labyrinter» til Vossa Jazz, i 1996. I løpet av det neste året fyller de begge seksti år, men er altså fortsatt musikalsk sett sprell levende. Techno, elektronika, ambient, house, … og jazz. Det har skapt en levende musikalsk tradisjon som det er lett i dag å glemme hvor nyskapende faktisk var for tretti år siden. Hvor lett vi i dag tar den for gitt. Herrene Aarset og Molvær ga oss en deilig og solid leksjon i hva moderne improvisert musikk kan være, viser oss at det fortsatt er nye grenser og nye regler å bryte. Alt på jakten etter den vakre musikkens livgivende flukt.

Et tredje sett er en ny duo med Fredrik Høyer, denne gangen satt sammen med DJ/lydmanipulator Bendik Baksaas. Slamstepdubskotechno, Housepoetrytechnojazzrap. Det blir vel ikke akkurat rave-stemning i bakgården, men noen i pubikum prøver seg. Jeg lar meg virkelig fascinere av Høyers ekvilibrisme og ordlek, mens Baksaas danser i fire-fire. «Friere enn fri vilje, … fri form, friere enn fri…tyrstekt … som et elektrosjokk». Morsomt, lettbeint og humoristisk. Slik at det setter avtrykk og spor.

Siste del av programmet var med stemmen fra Holmlia i Oslo. Med comebackplata «Soul Deep» i 2009 ble det klart at Noora Noors framtid var som neo-soul-artist, og ikke som pop-artist. Mange husker fortsatt konserten på Kirketorget på Kongsberg i 2015, med ny rigging og uten Tubaloonen, før Van Morrison skulle holde som konsert. Dette vaar vel også et slags comeback.

I dag, nøyaktig fem år siden konserten på Kirketorget sto hun for det lengste konsertinnslaget denne kvelden. Kanskje hakket mer Motown-orientert i dag enn hennes klarere Stax-profil på «Soul Deep»? Men råheten og kraften i soul-lillebrors musikk er der, til en viss grad. Noor forteller at hun har en ny plate på trappene, og jeg antar dermed at det vi blir servert er utdrag av musikken fra den nye plata. Joda, greit, men jeg får ikke tung swingfot av dette. Det kan være noe med lokalet, scenen og lydkontrollen her, men jeg får ikke et inntrykk her av at hennes store stemme er like stor og overbevisende i dag som den var for fem og ti år siden.  But it’s still early days! Om hun får fram råheten, og holder på en klar Stax-profil, kan dette bli bra. Et lite tips; i hvert fall med et jazzpublikum tilstede, så er det å forvente at vi får en tydelig og klar presentasjon av medmusikanter på scenen.

De øvrige deler av – og de største deler av – programmet er tatt opp av samtaler, intervjuer og smsnakk, ledet og regissert av Christine Dancke. Hun er vel først og fremst kjent for noen av de tilstedeværende her fra NRK P3, der hun har ledet programmer de siste ti årene. I vår kom det fram at hun avslutter sin avtale med NRK og satser på en friere produksjonskarriere gjennom sitt eget produksjonsselskap. Som jeg da antar at ligger til grunn for hennes oppdrag med å lede de åtte sendingene i DNBs digitale festivalsommer-produksjoner.

Jeg skal ikke uttale meg hvordan hun egner seg til de øvrige produksjonene, det har jeg ingen forutsetninger for. Men jeg finner det noe underlig at man setter inn en produksjonsleder i en såpass kostbar produksjon som dette, som så tydelig har liten eller ingen kunnskap om jazzmusikk og om festivalens musikalske betydning. Men ikke bare det, som også tydelig ikke er faglig og taktisk forberedt til spørsmålsstillingene som dukker opp.

Når intervjuet med avtroppende festivalsjef i all hovedsak gjøres på Kirketorget, og all musikkomtale er konsentrert om det som har skjedd der gjennom årene, med og uten Tubaloonen, vitner det om enten manglende kunnskap eller om manglende vilje til å presentere Kongsberg jazzfestival som en jazzfestival. Når nåværende scener, som Energimølla, Smeltehytta, Krona, og historisk viktige scener som kinoen, Odd Fellow og andre ikke nevnes med et ord, etterlater det et klart inntrykk av at jazzfestivalen på Kongsberg er det som skjer på Kirketorget. I den grad dette programmet var produsert med sikte på Kongsberg jazzfestivals jazzpublikum så vil jeg karakterisere det som noe bortimot skivebom.

Av de forhåndsproduserte innslagene er det et meningsfullt innslag jeg tar med meg. Det var en samtale omkring Fontenehuset på Kongsberg, med et særlig fokus gjennom samtale med en av brukerne av Fontenehuset. Fontenehuset har som er godt kjent for faste jazzgjengere på Kongsbergfestivalen, ansvarlig for oppsett og rigg av den flotte gratisscenen og møteplassen Jazzboxen like ved Flerbrukskrysset ved Grand Hotell. Et innslag som ga mening også for jazzpubikummet. Tilsvarende vil jeg framheve Danckes intervju med Kristina Hesjedal Schnell fra SOS barnebyer om samarbeidet med Kongsberg jazzfestival i etableringen og driften av barnehjemmet Kongsberg jazzhus i Blantyre i Malawi. Det er en historie som fortjener å løftes fram, igjen og igjen.

Men jeg finner det problematisk at på en kveld som er avsatt for å markere og presentere Kongsberg jazzfestival, presenteres festivalen i stor grad som om det er en mer eller mindre allmenn musikkfestival. Og det er ikke fordi jeg kritiserer festivalen for å fokusere «kommersiell musikk», eller andre tilsvarende argumenter som har sitt utspring i en feilaktig og nostalgisk oppfatning av fortiden og at «alt var bedre før».

Tvert i mot. Jeg har i flere omganger understreket, framhevet og berømmet Kongsberg jazzfestivals evne til å gjenskape og endre seg selv. Jeg har også påpekt at festivalen har lagt ned noen svært gode strategiske prinsipper for sine prioriteringer og innholdsvalg. Det jeg derimot har vært skeptisk til, har vært festivalens evne til å følge sin egen strategi i jakten på de to forenklede mål man tydelig har operert nærmest monomant etter de siste årene, et maksimalt antall solgte billetter og sikringen av en lokal forankring gjennom styrkingen av «folkefesten».

Når festivalsjefen i intervjuet med Dancke peker på et mål om å gjøre Nybrua mellom Vestsiden og Nymoen til et sentrum for festivalen, er det et utsagn som sier svært mye om fokuset. Denne bruas utseende de siste årene, med ørten mange illeluktende frityrgryter og med til tider en folkeansamling som truer med å velte over rekkverket og ned i Nybrufossen, er i det minste ikke et jazzsentrum. Når jazzpublikummet på festivalen blir fremmedgjort og marginalisert, er Kongsbergfestivalen ikke lenger en nasjonal jazzfestival, men reduserer seg selv til en lokal, i beste fall regional, allmenn musikkfestival.

Men det er også viktig å peke på noen av de gode tingene som festivalen har oppnådd under Gustavsens ledelse siden 2014. Ikke minst er økonomien så vidt jeg forstår rimelig trygg, og det er en veldrevet stab av frivillige som står bak festivalen. Programmessig har festivalen i disse årene betydelig utvidet repertoaret og nedslagsfeltet, blant anne gjennom etablering og utvikling av nye scener. Det er på mange måter en organisatorisk og økonomisk solid festival Gustavsen overlater til neste festivalsjef.

Når man i løpet av de neste månedene skal peke ut en ny festivalsjef, ny styreleder og flere andre posisjoner i styrende organer, er det viktig at man tenker grundig gjennom de strategiske valgene festivalen nå står overfor. De valgene som gjøres de neste månedene blir svært bestemmende for i hvilken retning festivalen vil utvikle seg de neste fem-ti årene.

Avsutningen på kvelden skulle vær en feiring av Kai Gustavsens tid som festivalsjef. Jeg måtte dessverre gå for å rekke siste tog tilbake til Oslo. Men jeg fikk med meg to takketaler, som typisk nok begge var hilsener fra to av festivalens viktigste sponsorer. Det var dermed med en ytterligere forsterket opplevelse av at dette var et PR- og sponsorjippo, mer enn et reelt ønske om å gi et tilbud til et festivalpublikum som lengtet etter opplevelsen av årets jazzfestival, at jeg satte meg på toget mot Oslo.

Som sagt innledningsvis, jeg har forholdt meg til arrrangementet som et arrangement der festivalens musikalske fokus, i jazzen, skulle stå i sentrum. Det er fullt akseptabelt å kritisere dette utgangspunktet og avskrive det med at skribenten har misforstått. Men i så fall vil jeg kaste ballen tilbake med at da har man ikke informert tudelig nok, ikke minst mot det aktuelle publikummet for arrangementet. Dette var ikke et program om Kongsberg jazzfestival, hva den er og hvorfor det er interessant å se på et totimers program om festivalen. Det var et program som underbygget en forestilling om festivalen tilpasset et publikum som ikke har, eller noensinne har hatt, et forhold til jazz og annen improvisert musikk. Det appelerte slik jeg ser det, først og fremst til den delen av festivalpublikummet som — litt satt på spissen — oppfatter det «å jazze» som alt annet enn det å lytte til kvalitativt god improvisert musikk.

Jeg vil her til slutt gi honnør til festivalsjef Kai Gustavsen for en uttømmelig innsatsvilje og imøtekommethet, og en interesse i lytte og lære, gjennom disse årene. Takk for den jobben du har gjort. Takk for ditt sterke engasjement og dine sterke meninger. Og takk for at du lyttet på kritiske punkter da vi noen ganger måtte påpeke at festivalledelsen var i ferd med å kaste ut barnet med badevannet. Vi vil også takke den øvrige festivalledelsen og styret og ønske dem lykke til i valgene som skal gjøres de neste månedene og årene.

For mange av oss vil Kongsberg jazzfestival ikke bare være en viktig arena for å oppleve improvisert musikk for oss. Det vil for alltid være en sentral del av vår opplevde identitet og historie med ny, samtidsorientert improvisert musikk. Kongsberg jazzfestival er, og vil alltid være, en del av hvem vi er. Derfor var også kanskje den fremste gevinsten denne kvelden, møtet med mennesker som vi gjennom mange år har hatt store musikalske opplevelser sammen med, i løpet av alle festivalukene på Kongsberg. Så la meg da bare avslutningsvis (nok en gang) understreke – til både Gustavsen og Dancke – det heter ikke «i Kongsberg», det heter «… på Kongsberg»!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Skjermdump Festivalsommer DNB + Kongsberg jazzfestival


Ståle Liavik Solberg og Fredrik Høyer

Skriv et svar