Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Finnes det noen rettferdighet i jazzverdenen?

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 7. JULI 2022: Så er vi inne i den avsluttende delen av årets mastodontfestival her i København. Man kan se, både på publikumsoppslutningen, musikerne og, ikke minst, de som har fått festivalen til å gå rundt disse to siste ukene, at det virkelig begynner å røyne på. De er slitne nå. Men allikevel står de på, på de mange scenene rundt om i byen, som om det var første weekenden man er i ferd med å gå inni.

En spennende, ny gitarist
Vi startet dagen, igjen, på Gaarden & Gaden, den lille kafeen i Nørrebrogade, hvor saksofonisten Ned Ferm og bassisten Anders «AC» Christensen har holdt hus de seneste dagene (i alle fall har de vært innom her mellom alle de andre spillejobbene rundt om i byen). Denne ettermiddagen hadde de fått besøk av trommeslageren Jakob Høyer og gitaristen Anna Roemer.

Høyer er en av de svært mye benyttede trommeslagerne i København, og hans seneste «oppdrag» er som trommeslager i Carsten Dahls nye trio (som blant annet blir å høre på utvalgte steder i Norge i desember). Anna Roemer kjenner de fleste, i alle fall her nede i «kongens by», fra duosamarbeidet Kaleiido, sammen med saksofonisten Cecilie Strange. Og hennes solodebut på plate kommer i september med tittelen «Azure» – og er en late v gleder oss til. For det var Roemer som var hovedattraksjonen på denne konserten. Hun kan på mange måter sammenlignes litt med en litt yngre utgave av Jacob Bro, og dermed også Bill Frisell fra tidligere år. Det er hun og Ferm som har skrevet låtmaterialet, og med utgangspunkt i små, korte temaer (se bilde under), lager kvartetten strålende musikk i et slagsPaul Motian-landskap.

Roemers gitarspill både utfyller og urvider Ferms robuste og fine saksofonspill på en utmerket måte, og med «AC» og Høyer som lyttende og pådrivende medmusikanter, ble dette en utmerket konsert over to sett, som var den perfekte starten på dagen.

Om det hadde vært noen rettferdighet i verden …
… så hadde trompeteren Kasper Tranberg vært en stor stjerne på det internasjonale jazzkartet.

Han er født i 1971, og startet med trompet da han var ti og spilte snart i lokale korps og brassband. 19 år gammel begynte han å studere ved Berklee College of Music i Boston, USA, hvor hans viktigste lærere var Herb Pomeroy og Greg Hopkins. I 1993 kom han tilbake til København og fikk sin første store spillejobb med Mercer Ellington på The Duke Ellington Conference i 1994. Samtidig hadde gitarist Niclas Knudsen og Tranberg startet kvartetten «When Granny Sleeps» som spilte inn tre album med blant andre saksofonisten David Liebman og trombonisten Ray Anderson. Bandet turnerte i Europa og opptrådte også på The Bell Atlantic Jazz Festival i New York, USA. På slutten av 1990-tallet dannet Tranberg og gitaristen Jonas Struck bandet BUGPOWDER med trombonisten Mads Hyhne og trommeslageren Laust Sonne. Det hardtslående «holdet» spilte inn to album, gjorde en rekke konserter og ble nominert til Nordisk Musikkråds pris for albumet «Autoabsence» utgitt på Tranbergs eget plateselskap Bugpowder Records. Tranberg har også jobbet og spilt inn plater med mange viktige danske artister som: Pierre Dørge, Ib Glindeman, Hugo Rasmussen, Lars HUG, Bent Jædig, Paul Banks, Fredrik Lundin, T.S Hawk, C.V. Jørgensen, John Tchicai, Savage Rose, Jesper Zeuthen og Jakob Anderskov og en rekke andre. Han har spilt inn plater og gjort konserter med musikere som: Marc Ducret, Steve Swallow, Tim Berne, Michael Blake, Django Bates, Tyshawn Sorey, Gianluigi Trovesi, Yusef Lateef og Adam Rudolph.

Og denne dagen fikk vi høre ham i den 18 år lange konstellasjonen Stærkodder (hovedbildet), sammen med pianisten Søren Kjærgaard og trommeslageren Kresten Osgood – som begge også kunne vært internasjonale stjerner, hvis verden hadde vært skrudd sammen slik vi hadde ønsket det.

Og for et sett vi fikk overvære. Dette var en eksklusiv forestilling, ikke altfor mange av festivalpublikummet hadde fått med seg, men for oss som var til stede, ble dette en kjempeopptur. Med totalt fri tilnærming til trioformatet, inviterte Tranberg de to andre inn i et ytterst heftig og tøft musikalsk landskap, hvor de tre boltret seg i det frie landskapet, og hvor Tranberg hele tiden var høyt og lavt i registeret, fra omtrent så lavt det er mulig å spille trompet til hylende og skingrende toner som smalt i veggene. Og sammen med han fikk vi strålende og heftig pianospill fra Kjærgaard, som tydeligvis koste seg med det nye pianoet på 5e, og virkelig utfordret både pianoet og medmusikerne på en fremragende måte. Og med Osgood som tredjemann, med ytterst heftig, poengtert og pågående trommespill nesten ingen gjør ham etter, når han er i det rette humøret, så ble dette noe av det heftigste jeg har hørt på lang tid.

Og da de mot slutten fikk besøk på scenen av den amerikanske saksofonisten Allen Lowe, var på mange måter konserten fullkommen. Lowe er en saksofonist som befinner seg godt innenfor den mer eksperimentelle jazzen fra 60-årene, men fyldig og fin tone i tenorsaksofonen, og med kreative ideer som gled rett inn i trioens musikk, som ble litt mindre fri og mer strukturert i denne avdelingen. Så nå er det bare for de tre (fire) å komme seg i studio, eller ta opp en konsert hvor de alle er i like god form som i går, og gjerne invitere med Lowe, så flere enn oss fåtallige som hadde møtt opp denne ettermiddagen, skal få mulighet til å høre dette fantastiske bandet. Og Tranberg før snart få verdensstatus som en av verdens desidert mest spennende trompetere!

Årets festivallegende og «snakkis»
Deretter var det på sykkelsetet, for å komme seg inn til JazzCup i Gothersgade for å få med oss årets «snakkis» på festivalen, den amerikanske trommeslageren Victor Lewis. Han er født i Nebraska i 1950, og har opp gjennom årene spilt med «alle» på andre siden av Atlanteren. På Cven står blant annet plateinnspillinger med John Abercrombie, Carla Bley, Anthony Braxton, George Adams, Kenny Barron, Gary Bartz, Stan Getz (blant annet en liveinnspilling fra København-klbben Montmartre, for 30 år og en dag siden), Eddie «Lockjaw» Harris, James Carter, Dexter Gordon, David Murray og de fleste andre amerikanske jazzhelter.

Han hadde blitt invitert til festivalen av gitaristen Jakob Artved, som bor og lever i USA. Og denne ettermiddagen, i et utsolgt JazzCup, spilte de sammen med bassisten Felix Moseholm og saksofonisten Jacob Dinesen. Vårt relativt korte besøk, skyltes tilstedeværelsen av Lewis, siden vi har hørt de tre andre en rekke ganger tidligere, og vet hvilke eminente musikere innenfor be bop-jazzen de er. Men allikevel ble det noe helt spesielt å høre de tre danske «løver» sammen med legenden Lewis. For hans trommespill er det ikke mange som når opp imot i dagens jazz. Hans «time» og pådriv er helt særeget, noe som fikk de andre musikerne til å blomste og yte sitt aller beste. Storveis trommespill.

En følelse av dagens situasjon i Øst-Europa
Men vi måtte videre på vår ferd. Først gikk turen til KoncertKirken, hvor vi skulle høre trioen Preisaité/Turcerova/Forchhammer. Det vil si den litauiske pianisten Gintė Preisaitė, den slovenske  altsaksofonisten Michaela Turcerova, og den danske trommeslageren Simon Forchhammer.

I følge festivalprogrammet møttes denne splitter nye trioen «for første gang i en drøm. Med telepatisk samspill og intrikat dynamikk søker de tre musikerne nye måter å samhandle på i en åpent improvisert setting. Preisaité og Turcerova har spilt sammen i lang tid og er kjent som duoen «NEA». De to spennende musikerne slår seg sammen med Forchhammer, som er fast utøver i København, og resultatet er en mektig internasjonal trio med umiddelbart uuttømmelige ideer». Og det var denne beskrivelsen som fikk vekket min interesse for å ta turen inn i KoncertKirken denne tidlige kvelden.

Det er ingen tvil om at dette samarbeidet kan være noe for framtida. Det er tre musikere som fungerer godt sammen, og hvor, særlig pianospillet til Preisaitė ammen med Turcerova var de ytterst samspilte, og nærmest telepatiske i deres tilnærming til hverandres utspill, og med en svært lyttende og god Forchhammer som «femte hjul på vogna», ble dette en konsert preget av tett og fint sampill. Men det ble noe dystert og melankolsk over det hele, som ikke passet helt for meg etter dager med litt for mye musikk.

Musikken som stammer fra Øst-Europa har ofte noe dystert og melankolsk over seg, noe man kanskje kan skylde de store, klassiske komponistene for. Men like mye tror jeg dagens situasjon i den delen av Europa har og si for hvordan man utøver musikk når man kommer fra land som ligger litt for tett på Ukrania. Jazz og improvisert musikk er mye basert på følelser, og når hjemlandene ligger nærmst på grensen til krig, er det naturlig at det kommer ut gjennom den fritt improviserte musikken. Dette er tre utmerkede improvisatører, som alle sammen er gode teknikere, og som man bør følge i tiden som kommer, men for meg ble det i overkant dystert og melankolsk.

Hjemme hos …
Dagens siste konsert ble for meg, nesten, som å komme hjem i noens stue for å høre en huskonsert. For første gang tok jeg turen opp i Mellemrummet, litt lenger opp på Nørrebro, for å høre en duo med den estiske altsaksofonisten Maria Faust og den danske cellisten og bassisten Nils Bo Davidsen. Dette er to svært sentrale musikere på den danske jazzscenen. De har samarbeidet over en årrekke i ulike prosjekter, bl.a. Maria Faust ‘Machina’ som ble nominert til Danish Music Award, Jazz i 2018 som «Årets komponist». I kvelden fikk vi den unike sjansen til å høre dem spille i en sjelden duokonstellasjon i den intime rammen i Mellemrummet.

I dette lille og intime kjellerlokalet, satt publikum i to rekker opp mot den ene veggen, mens musikerne sto ved motsatt vegg. Dette får publikum umiddelbart til å føle seg «hjemme». Man føler at man kjenner de man er på konsert sammen med, og med Fausts nære og vennlige tilstedeværelse, blir dette som å møte «familien» hjemme.

Maria Faust har vært bosatt i København i mange år. Den senere tiden har hun virkleig blitt oppdaget i hjemlandet, Estland, og hennes «stjernestatus» der er neste overveldende. Davidsen er en av ringrevene i den danske jazzen, men har den senere tiden gått mer og mer over fra å være en av de beste bassistene til å spille mer og mer cello, hvor han konkurrerer med en rekke, mye yngre utøvere, gjerne fra den klassiske utdanningen i København.

De to er, på mange måter, to strake motsetninger som musikere. Davidsen har det trygge, lyttende og støttende i spillet sitt, mens Faust er «råtassen», som hiver seg på, og gir seg ikke før hun nesten får publikum til å be om nåde. Og sammen er de den perfekte kombinasjonen i en slik duosetting.

Det er Faust som er den førende musikeren. Men Davidsen følger henne helt til døra med utsøkt behandling av celloen, med utsøkte kommentarer og med støttende spill som fungerer perfekt til Fausts rå spill. Jeg var litt redd for at vi her også ville få litt for mye melankoli og dysterhet. Men det skjer ikke med disse musikerne. Her var det energi fra start til mål, og hele tiden med en fandenivolskhet i spillet som gjorde godt på kveldens siste konsert for undertegnende.

Tekst og foto: Jan Granlie


Anna Roemer – et frisk pust på gitarhimmelen


Ned Ferm


Anders «AC» Christensen


Jakob Høyer


Korte låter for Roemer, Ferm, Christensen og Høyer


Kasper Tranberg


Kresten Osgood i fri utfoldelse


Søren Kjærgaard


Allen Lowe


Utdrag fra menyen på 5e – original snacks!


Victor Lewis


Gintė Preisaitė


Michaela Turcerova


Simon Forchhammer


Maria Faust og Nils Bo Davidsen

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.