Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Fjorden det har gravet – dypt i jazzens bryst

MOLDEJAZZ, TIRSDAG 14. JULI:

Nå begynner Moldestemninga å komme for fullt. Dag 2 er igang, og festivalen er kommet i ordentlig bevegelse. Været er typisk nord-vestlandsk sommervær, 10-12 grader, grått og yr i lufta.

Vi starter dagen med å synge en variasjon over teksten i linje tre og fire i Moldesangens første vers, skrevet av P.G.O. Dørum.

Så er det tid for det første av årets Festivalakademier, hvor primus motor Bjørn Stendal har fått fyr på brennkammeret. I dag har han invitert årets Artist-in-Residence Mats Gustafsson til en samtale om hans musikk og programmet i Molde.

Mats er en reflektert mann og øser av sine refleksjoner. Jeg har forberedt meg godt, og lagt fra meg opptaker sentralt i forhold til de to for å dele oppevelsene med deg. Dessverre viser det seg etterpå at mikseren ikke har vært skjermet, og hele opptaket er ruinert av interferens.

Det slår meg under samtalen at forskjellen mellom Mats’ to trioer – med samme besetning (bass+trommer) – The Thing og  Fire! er som forholdet mellom postmoderne dekonstruksjon og en variant av rekonstruksjon. Mats understreker at frijazz ikke er fritt. Og at det viktigste er å lytte til dine medmusikanter. Som Jon Pål Inderberg understreker for alle sine studenter; «Æ hør’ ka du prøv’ å sei!». Det er også et godt råd til tilhørerne. Lytt bak musikken!

Ode for deg
Første konsertstopp i dag: Norgespremieren for Marius Nesets band og musikken fra ACT-plata Pinball. Med Petter Eldh på bass, Anton Eger på trommer, Jim Hart på marimba og vibrafon og Ivo Neame på klaver. Det er da også denne musikken vi stort sett får høre. Men det blir også plass til et par gamle schlägere.

Det starter friskt ut med «World Song Part 1» og «… Part 2» og derfor går det bare en vei – oppover, stadig framover! Vi skjønner raskt at Marius har grugledet seg til denne Norges-debuten. Det er fyr, ikke bare i hornet til Marius, men også i bandet. I «Aberhonddu» glir stemningene forbi, det er sakrale stemninger i Teatret Vårt. Det går over i det pointillistiske temaet til tittellåta «Pinball», hvor plutselig «Auld Lang Syne» plutselig farer forbi.

Det roer seg noe ned med gammal-hiten «Sane» fra Golden Xplosion-skiva. Fytti katta! På valsen «Odes of You» setter Jim Hart seg ved siden av Anton Eger og vi får to trommiser på samme sett. Herlig!

Dixieland
Så kommer dama vi har ventet på! «The best jazz singer in the world! The prettiest and most sexy woman in the world» i følge Irvin Mayfields introduksjon av Dee Dee Bridgewater. Nå er det Dixieland-musikk for alle pengene med Dee Dee og the New Orleans Jazz Orchestra, under ledelse av Mayfield. Musikk fra sør for the Mason-Dixon line, Linja som skiller Nordstatene fra Sørstatenes Dixie Land. Ikke den musikk som folkelig omtales som Dixieland, men trygt innenfor den etablerte afro-amerikanske jazztradisjonen fra 1900 til 1975.

Banebrytende? Overhodet ikke! Nyskapende? Selvfølgelig ikke. Fremragende gjennomført? Definitivt! Attraktivt og moro? Sure thing! Ganger ett hundre.

Selvfølgelig er det publikumsfrieri, Det er jo hele konseptet. Å feire hundre år med jazzmusikk i et heidundrande show. Et storband uten store stjerner, men det er ikke for sin solistiske improvisasjonsevner dette bandet sitter på scenen. De sitter her for å fungere som et ensemble, organisert gjennom Mayfields arrangementer. Disse er heller ikke banebrytende, mange vil nok kalle dem tradisjonelle. Vi hører virkemidler kjent fra Duke Ellingtons band og fra Count Basie.

Vi fikk et bredt utvalg av låtene på den nye plata «Dee Dee’s Feathers». Vi fikk Duke Ellingtons «Come Sunday», «Big Chief» som er et viktig element i Mardi Gras-feiringen i New Orleans. Det ble definitivt en feit tirsdag i Bjørnsonsalen denne kvelden, andre dagen i Molde! Vi fikk videre «Do you know what it means», «Big Fat Man» og «Cet ici qui je t’aime» hvor Dee Dee bryter ut i en herlig fraunsk-engelsk parodi.

På et punkt tar hun på seg oppgaven med å «oversette» Mayfields kommentarer om musikken tl Norwenglish. Det gjorde hun med en intens «synging» opp og ned for å illudere de to tonemene i norsk talespråk – og forøvrig også Västra Götalands län på svenskesiden – som gir utlendinger inntrykk av at nordmenn «synger» på språket.

Vi får en feiende versjon av «St. James Infirmary Blues». Selve konserten avsluttes med «What a Wonderful World».

Så kom ekstranummeret. Mayfield og Bridgewater hadde tydeligvis tenkt at her må de gjøre noe som refererer til Norge. Så de starter å spille McCartney/Lennons «Norwegian Wood» mens de vandrer ut i salen og frir til publikum. Litt morsomt er det at låta overhodet ikke har noe med Norge å gjøre i det hele tatt. Men gøy var det!

Etter at de hadde avsluttet og forlot salen og scenen, ville ikke publikum gi seg. Og jammen fikk vi ikke mer. Vi fikk en kammermusikalsk versjon med Mayfield, piano, trommer og bass med Dee Dee Bridgewater av «The House of the Rising Sun».

Konserten var et fyrverkeri og en fest, fra ende til annen. Vi har aldri sett så mange middelaldrende menn komme ut av en konsertsal med så breie glis – fra øre til øre. De hadde sett stjernedama. Deres kvinnelige følger var like lykkelige, men her var det med funklende stjerner i øynene.

Og da har vi ikke kommentert Dee Dees utseende, hennes gule kjole, og hennes fantastiske gullsko som gjorde henne mer enn tjue centimeter høyer. Og heller ikke hennes alder! Som selvfølgelig er 29.

Mesterlig! Underholdning på høyt nivå!

Nu-jazz på Jamaica?

Det er blitt tirsdags kveld. Det nærmer seg midnatt – og det er tid for den nye kvintetten Sly & Robbie meet Molvær i Teatret Vårt. I vinter begynte ryktet å gå. Sulaisten Nils Petter Molvær skulle samarbeide med Sly & Robbie!

Om noe bærer arven videre fra Jamaicas undergrunns-musikkliv er det samarbeidet mellom bassisten Sly Dunbar og trommisen Robert Shakespeare. De er fortsatt aktive som musikere i tillegg til å drive musikkproduksjon hvor de presenterer nye, lovende band fra Jamaica. De inngår også samarbeid med andre musikere hvor de legger sitt umiskjennelige preg på musikken.

Nils Petter Molvær trenger ingen bred presentasjon. Siden utgivelsen av Khmer på ECM i 1997, har trompetisten vært en sentral pådriver ikke bare av norsk improvisert musikk, men også av utviklingen av det som har blitt benevnt som nu-jazz. En musikk-tradisjon hvor den improviserte akustiske musikken integrerer inspirasjon fra techno, og andre nyere musikkstiler. En aktiv og musikkskapende bruk av lydgenererende og -manipulerende elektroniske verktøy står sentralt i dette. Innenfor moderne jazz er det Jon Hassel som står som den sentrale drivkrafta i denne utviklinga.

Etter at den siste plata Switch syntes å vise en ny Molvær i emning, så vi fram til denne konserten. Og jeg veit at jeg ikke var den eneste. Ville dette være nok en nyorientering av Molværs musikk?

Med seg har de tre den norske gitaristen Eivind Aarset og den finske live-sampleren Samu Ripatti, under sitt karakteristiske, musikalske pseudonym Vladislav Delay.

Det var derfor med stor spenning vi nærmet oss Teatret Vårt denne natta. Når bandet er vel i gang er det langt fra fullstappet i Teatret Vårt. Og kanskje bemerkelsesverdig nok, ingen som er aktive i kroppslig medlevelse av musikken.

Det starter med umiskjennelig molværske lyder. Molvær er plassert sentralt fremst på scenen. Aarset ytterst til venstre og Delay på høyre side. Bak står Robbie Shakespeare med elbass oppå Sly Dunbars venstre side. Dunbar synes knapt bak trommene, med lite lys er det såvidt jeg aner at det sitter noen bak trommesettet. Det kan synes som om han er utstyrt for røffe tilstander. På hodet har han noe som vi aner er en styrthjelm eller liknende.

Etter hvert skjønner vi at det er hit de vil, dette er Molvær anno 2000-og-den-tid. Noen spennende partier etter en halv time hvor vi begynte å kjenne eimen av Jamaica, men derfra gikk det nedover. Da det tonte ut med at Robbie brøt ut i sang – med Pink Floyd-teksten We don’t need no education … – uten noe som helst ironi eller tunge-i-kjakan, ble det ikke morsomt lengre. Men hvor blei Kingston av?

Det var skuffet vi dro ut i moldenatta, for å finne nærmeste seng. Inderlig håper jeg at onsdagen vil skaffe oss minner som legger seg over dette som den varme dyna jeg trekker over meg før jeg sovner. God natt!

En kort video fra konserten ligger her:

http://fireflate.no/2015/07/15/nu-jazz-i-jamaica/

 

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Andreas Jørgensen

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.