Konserter

Flyttbare ører

ALL EARS, OSLO, 11. JANUAR 2020: All Ears er antagelig Norges lengstlevende festival for disse formene for improvisert musikk, en gjenganger i hovedstaden siden starten i 2002.  Den har gått i forskjellige lengder og formater, men i år snudde de 90 grader og la program for en enkelt kveld, som de så kjørte i Bergen, Trondheim og til slutt Oslo på Nasjonal Jazzscene. Om dette er for å utløse distriktsmidler vites ikke, men nytenkning bør uansett applauderes, og hvem vil vel ikke unne trønderne og bergenserne våre en dose improvisasjon i både riks- og verdensklasse?

Stine Janvin (bildet) tar oppstilling midt i lokalet og sparker det hele i gang med en rislende lydfoss, kløktig bruk av rymisk ekko og looping, og mye smart belysning med strober. Det er vanskelig å vite hvor improvisasjonen ender og teknologien tar over, men det gjør også at det oppleves som organisk og hyper-teknologisk på samme tid. Her er åpenbart mye tid og erfaring brukt på å sette opp et show – lys, klangeffekter, rytmisk looping – men her er også stort rom for improvisasjon og dynamiske effekter. Musikken er vokalbasert, såklart, og overjordisk vakkert. Lyset var ved Morten Joh.

Guro (dyna)Moe Revolution Sextet er det som skjer når tidligere festivalsjef Guro Moe (bass) trommer sammen amerikanerne Alexandra Buschman-Román og Danishta Rivero fra gruppa Las Sucias fra Oakland (begge på støybord), Cheryl Ong (perkusjon) og Vivian Wang (støybord) fra bandet Observatory fra Singapore, og Ane Marthe Sørlien Holen (perkusjon) fra Hamar.  Hva som faktisk skjer er like vanskelig forutsi som å beskrive, men det blir i alle fall mye av det. Et eksperimentelt dypdykk i fristil som man bare må sitte og høre der og da, og siden verden føles som et litt bedre sted etterpå så var det nok noe bra som skjedde.

Mick Beck (fagott) inntar seniorposisjonen i en trio med den tyske, allsidige cellisten Elisabeth Coudoux og taiwanske Shih-Yang Lee på piano. De roer det hele ned i en flott sesjon som holder seg mer innenfor den klassiske samtidsmusikken, før kveldens siste post, veteranene Supersilent. 

 Det var en av de gangene det sa klikk, i alle fall for meg, men sikkert også for flere, den gangen tilbake på 90-tallet da Rune Grammofon slapp trippel-CD-en «1-3» med Supersilent, og sendte meg hodestups inn i en musikalsk verden som jeg ikke har kommet meg ut av siden.

Hvis det er flere som meg, så kan jeg med glede melde at Supersilent høres ut omtrent sånn i 2020 også, selv om de nå har vært uten trommer i lengre tid. Alltid improvisert, aldri forutsigbart, og når det fungerer som i kveld, oppleves det som et drivende, organisk samspill, med tre magikere (Helge Sten, Ståle Storløkken, Arve Henriksen) samlet rundt en gryte (evt. et bord fullt av elektronikk), mens de maner frem noe mørkt og vakkert som etter hvert lever sitt eget liv.

Da er man havnet på et bra sted likevel.  Og All Ears har altså vært på tre steder i år, og gjort dem enda bedre. Applaus, sa jeg!

Tekst og foto: Kjetil Valstadsve