VOSSA JAZZ, VOSS, DAG 2, LØRDAG 1. APRIL 2023: Andre dag (og natt) Vossa Jazz er over. Og vier godt i gang med avslutningsdagen da dette skrives (godt skviset inn mellom to konserter i Osasalen). Gårsdagen ble litt roligere enn fredagen. Vi slapp å løpe som gale høns mellom konsertene, men kunne konsentrere oss om dagens hendelser med stoisk ro.

Landslaget 3-1
Det er i år 100 år siden Landslaget for spelemenn ble stiftet i Bergen på 30. juni 1923. Det ble feiret med konserten «100 år med folkemusikk på 90 minutt» i Idrettshallen på Voss på lørsdag. Landslaget er nå en del av paraplyorganisasjonen FolkOrg, som sammen med Riksscenen for folkemusikk, joik og folkedans i Oslo og Vossa Jazz sto som arrangør av konserten.

For konserten var det satt opp et band med ledende musikere på alle plasser. Som Rosenborg-legende og tidligere landslagssjef Nils Arne Eggen argumenterte for, et lag skal være besatt med spillere med komplementære ferdigheter og kompetanse som til sammen skaper en helhet som er større enn summen av delene.

Så også i landslaget for spelemenn. Fra venstre: Erik Sollid på hardingfele, vokal, tenorgitar og mandolin, Ronny Kjøsen på trekkspel, harmonium eller trøorgel og piano, Sondre Meisfjord på bass, Veslemøy Narvesen på trommer, Tuva Livsdatter Syvertsen og Nina Fjeldet på fele og vokal og Juhani Silvola på gitar. På (reserve-)benken sitter Kirsten Bråten
Berg, Tore Brunborg, Voss Spelemannslag og Stian Carstensen. Liv Gulbrandsen binder det sammen med egne tekster basert på FolkOrgs og Vossa Jazz’ historie.

Det starter ut en springar spilt av Voss Spelemannslag, som aldri ble presentert med navns nevnelse. Det fortsatte med … nøkle flotte visur, presentera av sjølvaste Kirsten Bråten Berg. Me ska’ bryggja te jul, og halde det i skjul er vel kanskje ikke en tradisjon som fastboende og visiterende ikke kjenner særlig godt. Brygger man til jul, så skal det vel være kjent, med stående invitasjon til gode naboer og venner. Å høre Bråten Berg vekker ikke bare opp en hundreårig historie og tradisjon, den vekker også minner for mange om flere tiår med personlig historie. Derfor slutter vi oss til … seste lina i songjen ho avslutta med: Eg skal danse til hugjen dovnar. Liv Gulbrandsen summerte opp historien om de to samarbeidende
jubilantene.

Et noe strukturløst program som savnet et sterkere regigrep er inntrykket vi sitter igjen med etterpå. Programmet er flott gjennomført, med høyt musikalsk nivå, men det blir episodisk. De sterkeste inntrykkene som sitter igjen er først et samspill mellom Tore Brunborg på tenorsaksofon og Erik Sollid på vokal, der Agnes Buen Garnås’ og Jan Garbareks «Rosensfole»
svever i bakgrunnen. Dernest en feiende flott pols som Stian Carstensen hadde lært som guttunge på Eidsvoll, og samme Carstensens formidling av kulturen blant gruvearbeiderne på Eidsvoll, med henvisning til polsens knesviktende rytme; «De mente at det ikke het pols i gruvebygdene, det het kols, som i Røros-kols. Gruvearbeiderne … hosta på seg [kort ener og] avlang toer» – kre—‘kreee. (JH)

Gjenhør med «ukjent», dansk vokalstjerne
Den danske vokalisten Nana Rashid er ingen stor stjerne i hjemlandet. Kanskje er det fordi hun i disse dager slipper sitt debutalbum Music for Betty, men hun har en relativt lang karriere som vokalist. Og allerede i 2016 kom hennes egentlige dubut med EPen Sorrow In Sunlight, som fikk hederlig omtale her på salt peanuts*.

Og det er en strålende vokalist Vossa Jazz har hentet fra København. Og sammen med trioen Northern Light, bestående av pianisten Benjamin Nørholm Jacobsen, bassisten Martin Brunbjerg og trommeslageren Lasse Jacobsen, leverte de en utmerket konsert i Osasalen denne ettermiddagen.

Når man er på jazzfestival, er det alltid godt å komme inn i et lokale for å senke skuldrene, lene seg godt tilbake og bare ta til seg vakker musikk. Og vakker musikk er det Rashid har laget til sitt album Music for Betty. Hun er blitt sammenlignet med Nina Simone, selv om jeg mener hun ligger nærmere Radka Toneff i stemme og uttrykk, selv om musikken til Rashid ikke er like naken som hos Toneff. Hun er en utmerket vokalist med full kontroll og en vokal hvor man kan høre hvert ord.

Jeg har hørt henne tidligere på Vossa Jazz, pluss på Aarhus Jazz Festival. Og hver gang blir jeg satt ut av hvordan hun fremfører låtene, og med hvor stor overbevisning hun gjør det. Trioen hun nå samarbeider med har et tydelig «nordisk» lydbilde, som vi forbinder med litt for mange skandinaviske trioer, og denne ettermiddagen syntes jeg at trioen var de som bidro minst til at det ble en fin konsert. Jeg hadde ønsket at de tok mer sjanser, utfordret hverandre og Rashid mye mer, og løftet uttrykket mer. På denne konserten var det, litt for mye, Rashid som bar den spennende delen av konserten. (JG)

Ut på tur – aldri sur
Dag Helleve, resitasjon, Marius Klovning, gitar, og lapsteel, Jakob Eri Myhre, trompet, Bjørnar Kaldefoss Tveite, bass, Mats Mæland Jensen, trommer

I Kappelankåken kl. 14.00 er salen fylt til siste sete og vel så det. Publikum skal vera med på togturen frå Voss til Oslo S. På den mørklagde scenen (som gjer at det fantastiske biletmaterialet som Odd Einar Helleve har skaffa til vege, står klart og tydeleg fram), set musikarane stemninga i ein slags ouverture før Dag Helleve bles i konduktørfløyta med «Toget glir ut frå Voss stasjon». Ein time seinare endar reisa i Oslo, og Helleves tekstar og musikarane (Marius Klovning, gitar, og lapsteel, Jakob Eri Myhre, trompet, Bjørnar Kaldefoss Tveite, bass og Mats Mæland Jensen, trommer) mottek varm og langvarig applaus frå eit ståande publikum.

Togturen blir driven fram vekslande mellom tekstane til Helleve og musikken til Klovning. Stasjonane  skapar illusjonen av ein slags kronologi og framdrift, men Helleve tek seg tid til historiske tilbakeblikk, naturskildring og refleksjonar, og musikken gjev farge til forteljinga og representerer frampeik til neste avsnitt, som den dramatiske trommeintroen før ein kjem til Hallingskeid. Stasjonen og overbygget har som kjent blitt heimsøkt av brann ved eit par høve. Helleve fortel om dei første italienske anleggsarbeidarane og deira møte med dei harde norsk bergartane, men også anekdoten om han som blei att og gjev «forklaring» på kvifor så mange i Flåm har svart hår. Helleve fortel om dei svenske rallarane, renhårig slusk, og deira arbeid og liv på høgfjellet. Bandet fell inn med unison song i noko som kan minna om ei rallarvise. Helleve gjer ein nytt tankesprang og fortel om OL-førebuingane til Stein Eriksen og Gunnar Hjeltnes i fjellsidene ovanfor Myrdal. «Eriksen skrei i store svingar ned den bratte fjellsida. Hjeltnes skrei rett ned», seier Helleve, og publikum humrar og ler.

Helleve tek eit sveip innom vaktarbustadane på høgfjellet og har eit eige avsnitt om den enorme snøryddaren, Rotaren. Minna går attende til fisketurar på Hardangervidda. Etter 45 minuttar er me på Haugastøl. I det siste kvarteret fer berre landskapet forbi. Norwegian Wood av Murakami blir plukka fram. Det same blir Beyond The Missouri Sky med Haden og Metheny. Restaurantvogna blir gjesta. Brått er fokuset vendt innover. Klovning har funne fram lapsteelen og bandet serverer ei countryperle. Toget køyrer trass alt gjennom Hellbillies-land. Toget stoppar på Oslo S, og Helleve avrundar med ein metakommentar: Dette er ikkje endestasjonen. Musikken held fram. Musikken vil alltid følgja oss vidare, eller for å seia det med Margritte: «Ceci n’est pas une pipe». (LM)

Sjølvaste Tingingsverket
Til jubileumsfestivalen har Oddrun Lilja skrevet musikk basert på diktet Lilja, forfattet av den islandske munken Eystein Ásgrímsson på 1300-tallet: Allmáttigr Guð allrar stettar, /Yfir- bjoðandinn engla ok þjo ða/ … Slik begynner ett hundre vers med eksistensialistiske refleksjoner om livet og døden og forholdet til Gud av en middelaldermunk – Diktverket er regnet som en av de aller beste poetiske tekstene som er skrevet på Island.

Verket har Oddrun Lilja gitt navnet I, som i én og jeg. Med seg til å formidle dette 700 år gamle budskapet har hun Anders Røine på langeleik, munnharpe, fele og vokal, Helga Myhr på feler og vokal, Helge Norbakken på umiskjennelig Norbakken-perkusjon, Jo Skaansar på kontrabass og akustisk og elektrisk bassgitar og Beate Lech på vokal. Det er en mektig tekst Lilja gir seg i kast med, men det brytes opp – noe uforklart – av tekster som forstyrrer de historiem i linjene fra Eystein Ásgrímssons tekst. Som den i seg selv morsomme og medrivende sangen [Få meg ut av] Groruddalen, … [som jeg elsker / som jeg hater] og den vakre Beloved One til hennes og Jo Skaansars datter Amalia.

Et sted noterer denne anmelderen på blokka «… midt mellom DumDum Boys og Beatles…». Vokalarrangementene er til tider utsøkte, med kontrastene mellom Helga Myhrs klare soprantone, Røines straighte Oslo-vokal, over mot Beate Lechs mer røffe vokal og Liljas egen nærmest eteriske vokal. Skaansar bidrar også på vokal, men hovedsakelig kun i ensemblepartier. Særlig satte særlig et ordløst vokalparti med stemme og elektronisk lydmanipulasjon av Beate Lech manges underekstremiteter i hurtig bevegelse. Ei låt som Lilja introduserer som «Nobody knows», bygget på Eysteins tekst; … Nobody knows me / like you do får i denne konteksten en uklar mottaker av budskapet, hvem snakker forfatteren av teksten her til? Teksten er antakeligvis av Eystein Ásgrímsson rettet til Gud. Men tolkningen av hvem denne ‘du’ er ment å være, blir uklart og forstyrrende i tolkningen. Dessuten gir jo tittelen også umiddelbare assosiasjoner til en sang som strukurelt og historisk kommer fra en helt annen tradisjon, men som også knytter seg til sangerens møte med Gud. Men dette forblir uforløst. Men når det hele ender opp i et vokalarrangement med kast tilbake til amerikansk populærmusikk på slutten av 1950-tallet – tenk blant annet The Everly Brothers og doo-wop — er det svært vanskelig å holde latteren inne.

Det blir noe stillestående og uforløst over dette tingingsverket. Det skal være noe mer enn en konsert med ti sanger eller låter. Det skal fortelle en stor historie, og makter ikke riktig å få det fram. Antakeligvis er det ikke store regigrep som skal til for å komme dit. Men det ble en uklar balanse mellom det selvbiografiske i dette, og de eksistensialistiske funderingene til en islandsk munk for 700 år siden, som reduserte forståelsen av verket: Jeg undret meg i løpet av konserten hvor det ble av Eystein Ásgrímsson oppe i det hele. Eller om det i langt større grad enn presentasjonen skulle tilsi, burde leses som å være selvbiografisk. (JH)

For dei spesielt inviterte
Det meste som skjer på Vossa Jazz er opne tilskipingar. Også gjestande utanlandske journalistar følgjer stort sett konsertane på festivalprogrammet. Konserten på Mølstertunet kl. 14.00 var unnataket. Per Jørgensen (lommetrompet, vokal, ballong, bjølle og kastanjettar)  sette stemninga med ein lyrisk intro på lommetrompeten. Berit Opheim (vokal) tok stafettpinnen vidare med mellomalderballaden «Terningspelet» som dei to utvikla med ein heilt spesiell variant av scatsong. Berit følgde opp med ein salme som Per etter ei stund slo av med eit enkelt slag på bjølla. Per fekk med seg publikum på å gni nevane raskt og rytmisk mot kvarandre. Ein kunne høyra ein puls av svusj, svusj. På denne beaten spelte Per grøn ballong ved å sleppa lufta ut kontrollert og melodisk, men kanskje ikkje reinstemt. Berit tok over med lokk, slåttekveding og stev. «Vogga du?» song Berit. «Eg voggar som eg aldri før har gjort,» svarte Per, og Berit hadde si fulle hyre med å ikkje bryta ut i krampelatter. Naturleg nok avslutta dei med «Nu solen går ned». Dei utanlandske journalistane hadde eit og anna å snakka om på bussen ned att til Vangen. (LM)

The Source of Voss
Per Oddvar Johansen (trommer) entra scenen med eit dusin oppblåste ballongar i neven og byrja eit sju minuttar langt «ballong-/trommekor». Her var det duka for jubileumsfeiring! Me fekk ein god time med inspirert og spontan musisering med eit repertoar i all hovudsak henta frå den siste plata deira But Swinging Doesn’t Bend Them Down. Dei serverte det meste ein ventar å få på ein konsert med The Source frå Trygve Seims klagande «Spring Psalm» til den sprudlande og riffbaserte «Momk». Midt opp i det heile gav Brække til beste ein emosjonell kortversjon av nyare norsk historie.

Det var eit sant svir å sitja ringside å registrera alle dei innøvde breaka og vendingane, men også dei mange fintane som musikarane gav til kvarandre. Strålande kor kom på rekke og rad og kompet var heile tida på tå hev. The Source er eit kollektiv, men i går kveld må eg dra fram Per Oddvar Johansen. Eg kan ikkje hugsa han så inspirert nokon sinne. I går var han motor og katalysator. For ein trommeslagar! (LM)

Kulturutvekslingen som ble en fest
I 2016 gikk medlemmer fra Kitchen Orchestra i Stavanger og ei gruppe slovakiske musikere i gang med å utforske spillerommet mellom gamle migrasjonssonger fra romtradisjonen og det mer eksperimentelle og improvisasjonsbaserte samtidssegmentet. Ensemblet kaller seg Angrusori etter romuttrykket for «ring», og har i flere år jobet med å utvikle og raffinere nye hybride former for rommusikk

Debutplata «Live at Tou» kom i 2017, og er ei plate som har fått en rekke gode anmeldelser – også her på salt peanuts*. Ved roret finner vi samtidskomponist og organist Nils Henrik Asheim, som sammen med den tsjekkiske fiolinisten, vokalisten og komponisten Iva Bittová har rekomponert og omarbeidet romsanger i retning samtidsmusikk og improvisasjon.

Fra første tone ble dette en gedigen fest. Her fikk vi oppleve den fanastiske vokalen tii Bittová i en sammenheng som var ny for oss. Vi har hørt henne i mer samtidsrettede prosjekter tidligere, men her var hun i sitt virkelig, rette element. Og sammen med de to vmedvokalistene Signe Irene Time og Marcela Dreveñáková, pluss gitaristen og vokalisten Josef Drevenãk, tok de oss med på en reise inn i romfolkets fester, begravelser, samtaler og andre treffpunkter, som sammen med jazzen skapte en stemning av fest som var fantastisk. De to fiolinistene i tillegg til Bittová, Gjertrud Økland og Partik Ziga, ga oss fantastisk og medrivende folkemusikk hvor man innså at avstanden mellom Stavanger og Slovakia ikke var veldig stor, og de bidro begge til festen på fremragende måte.

Å putte inn Petter Frost Fadnes og hans alt- og barytonsaksofon i sammenhengen ga oss en dybde i orkesteret som passet perfekt, samtidig som Ivar Myrset Asheim var solid på plass med fint trommespill. Og jammen dro han ikke også fram sagen på en låt, og fremførte en strålende solo på dette håndverksredskapet. I tillegg var Johan Egdetveits accordion-spill perfekt inn i sammenhengen, og med stoisk ro, ledet Nils Henrik Asheim oss trygt gjennom festen med blikk-kontakt og tett kommunikasjon med Bittová.

Og mot slutten av den perfekte festen ble det dans på scenen, og fullt part. Og det burde være mange som hadde valgt andre konserter denne kvelden som burde andre, for det var altfor få som hadde tatt turen til Gamlekinoen denne kvelden. (JG)

Pentagon – en katastrofe
Siste konsertpost på programmet på lørdagen skulle være konserten med Bushman’s Revenge med Even Helte Hermansen på gitar, Rune Nergaard på bass og den hypersoniske Gard Nilssen på trommer.

Gjennom årene har det vært prøvd mange varianter på å utnytte dette bomberommet i kjelleren på Park. Lokaliseringen av scenen i forskjellige tiår rundt i lokalet, er som å følge en full manns vandringer hjemover fra gatelys til gatelys. Ingen løsninger har vært vellykkede. Løsningen de siste årene, med scenen i enden av en korridor, gir minner tilbake til gamle Festsalen – der Jazzklubben er i dag – med en scene innerst i en lang tarm.

Musikken er heftig og medrivende som alltid når denne powertrioen drar i gang. Men nytelsen av energien og musikkskapet blir undergravet av lokalets utforming og manglende tilgjenglighet til scenen når publikum står oppå hverandre som brisling i boks og sild i tønne. Energimusikk som dette krever at det er direkte og kommuniserende kontakt mellom band og et intenst lyttende publikum. I Pentagon er dette kun mulig for en håndfull publikummere aller fremst, nærmest scenen. For alle andre – og det er de aller fleste av oss – blir opplevelsen undergravet av lokalet selv.

Av disse grunner er jeg derfor ikke i stand til å gi en anmeldelse av konserten. Så får heller leseren søke opp og lese tidligere anmeldelser på salt peanuts* av Bushman’s Revenge. Disse kan gi en opplevelse av hvordan musikken kunne har lydd under lørdagens konsert, om den hadde vært organisert et annet sted. (JH)

Tekst: Johan Hauknes (JH), Lars Mossefinn (LM), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie og Lars Mossefinn

Landslaget for folkemusikk v/ Tuva Livsdatter Syvertsen og Nina Fjeldet

Berit Opheim og Per Jørgensen

Per Jørgensen med sin versjon av ballongdansen

Ein veg – Ei reise med Bergensbanen

Ballongdans med Per Oddvar Johansen i The Source

Tingingsverkomponist Oddrun Linja og Jo Skaansar

Nana Rashid

Nils Henrik Asheim ledet Angrusori

Iva Bittová, Gjertrud Økland og Patrik Ziga

Iva Bittová