JAZZHOUSE, KØBENHAVN 14. APRIL 2016: Jazzhouse i København var ikke akkurat overfylt da trioen Peter Brötzmann, Steve Swell (bildet) og Paal Nilssen-Love gjestet byens hovedscene for jazz i kveld. Og de jazzinteresserte i «kongens by» kan godt angre på at de ikke tok turen denne kvelden.
For å møte disse tre musikerne var en maktdemonstrasjon i kommunikasjon som hele det politiske systemet i vesten ville hatt mye å lære av.
Vanligvis er vi vant til at når vi møter Nilssen-Love og Brötzmann på samme scene, så er det energi og fri utfoldelse fra start til mål. Mange vegrer seg, fordi man ikke får «den gode melodi», og at det bare blir fri improvisasjon man ikke klarer å forholde seg til.
Men slik ble det overhode ikke i kveld. På venstra kant sitter Nilssen-Love med alle trommene og har den fulle og hele oversikten. På motsatt side, Peter Brötzmann med tenorsaksofon. klarinett og messingklarinett. Og i midten, som et slags ballansepunkt, trombonisten Steve Swell. Kanskje var grunnen til at musikken denne kvelden var ytterst balansert, melodiøs og intens, nettopp Swell, som må være en av verdens desidert beste utøvere på trombone. Vi har lenge fremhevet Mats Äleklint som verdens beste, men det var før vi hørte Swell sammen med Brötzmann og Nilssen-Love. Hans teknikk er formidabel. Han kan gjøre alt som er mulig på hornet, og han har verdens største ører, og kommuniserer som om han hadde vært ansatt i First House eller andre kommunikasjonsbyråer i årevis.
Saksofonisten og klarinettisten Peter Brötzmann er en av salt-peanuts’ store favoritter. Hans spill er så energisk og intenst at det er en fryd for øret. Men ikke uten dynamikk og melodiøsitet. Når han spiller ballader, noe han gjorde flere ganger denne kvelden, hører man hvor velutviklet og fyldig tone han har i saksofonen. Innimellom i kveld tenkte jeg eldre Archie Shepp i flere partier. Og bak det hele regjerer Nilssen-Love med stålkontroll og full oversikt.
Men uansett hva vi skriver av lovord om de tre, så er det garantert noen som tenker at det var vel den sedvanlige frijazzen. Men nei, i kveld viste de tre seg fram som ytterst lydhøre. Vi fikk noen strålende balladesekvenser, noe som nesten kunne høres ut som klassisk musikk, samtidig som de, der det var behov for det, slapp katten ut av sekken og klinte til.
Og selv om det ikke akkurat var fullt på Jazzhouse denne kvelden, så var det nok publikum til at det hele fungerte perfekt.
Konserten ble en av årets høydepunkter for undertegnede. De er ute på en ti dagers turné, og vi håper publikum rundt i Europa vet å sette pris på denne trioen når de kommer på besøk, for dette er høy kvalitet fra tre av jazzens tøffeste tryner om dagen!
Tekst og foto: Jan Granlie
