COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 9. JULI 2022: Så pakker salt peanuts* sin norske avdeling sakene og setter nesen nordover for noe som føles som en velfortjent ferie. Men vi vil fremdeles være til stede det siste døgnet av denne mastodontfestivalen med vår danske medarbeider. Og samtidig er vi også til stede både på Kongsberrg jazzfestival og North Sea Jazz i Rotterdam. Så det er ingen som skal komme og si at vi ikke jobber hardt i redaksjonen, selv om vi jobber gratis (merk dere det i Kulturrådet).
Trommefenomenet fra Lemvig
Vi startet dagen i Skuespilhuset, hvor trommeslageren Kresten Osgood (som opprinnelig kommer fra Lemvig på Nord-Vest Jylland) hadde tatt med sin kvintett pluss gjester. Kresten Osgood har de siste 20-25 årene vært sentralt person i dansk musikkliv. Han er blitt kalt «det beste som har skjedd i dansk jazz siden 80-tallet», «Villmannen i det danske jazzlandskapet» og avisoverskriften fra avisen Information: «Tendensen i dansk jazz heter Osgood» er ikke til å ta feil av. De senere årene har han hatt den kvintetten vi fikk høre han med kveld gående, med noen av de sterkeste kortene på jazzscenen i København i bandet. På trompet finner vi norske Erik Kimestad, som de senere årene har markert seg stadig sterkere og sterkere på den danske jazzscenen, pluss at man, omsider, har begynt å følge han tett også i Norge. Tenorsaksofonisten Mads Egetoft er også en av de nye, unge «løvene», som har markert seg sterkt på scenen i København. Han har en fet og deilig lyd i saksofonen, som mange samenligner med for eksempel Archie Shepp. På piano finner vi skandinavias mest kreative pianiet – Jeppe Zeeberg, en av de viktigste musikerne i sin generasjon i Danmark. Han er kjent fra band som The Horse Orchestra, Dødens Garderobe og hans eget prosjekt – Jeppe Zeeberg and the Absolute Pinnacle of Human Achievement, i tillegg til at han også gjør noen strålende soloprosjekter. De to prosjektene fikk publikum på Vossa Jazz oppleve under årets festival, og det var få, om noen, som gikk uberørt ut av de to konsertene. På bass finner vi Mathias Petri, en ung virtuos bassist som plasserer seg i kjølvannet til flere av de store, danske bassistene. Tonen hans er rund, han swinger dypt og stødig og han er et lysende naturlig basstalent. Og kapellmester og bandleder Osgood er en av de musikerne som på en gang trosser og fullstendig eier de fleste jazzkategorier. Han er en ekstraordinær trommeslager og improvisator som med full respekt for tradisjonen utfordrer den til enhver tid. Han har dukket opp på godt over 100 album og har turnert det meste av verden, gjort konserter og spilt inn plater med alle legendene. Men selv det dekker egentlig ikke hele spekteret av det han har gjort i sin 25 år lange karriere. Han er kjent som rapper, komponist, pianist, vokalist, saksofonist og trompetist, og i den senere tiden også som organist med sin nye plate, «Kresten Osgood plays the organ for you». Han er en ekte multiinstrumentalist, en hyperaktiv arrangør av alt fra festivaler, konserttrekker og klubber og han har vært med i flere programmer på TV og radio, pluss en podcast om den danske jazzhistorien.
Kvintetten har bestått noen år nå, og i 2018 kom platen «Kresten Osgood Quintet Plays Jazz»
på musikerkollektivet ILK (anmeldelse av platen kan du lese HER).
Men ikke nok med det! Denne kvelden hadde Osgood invitert med to gjester, noe han sjelden gjør med denne kvintetten. Men her fikk vi høre den tyske vibrafonisten Christopher Dell og den svenske veteransaksofonisten Lars-Göran Ulander, to musikere som passet perfekt inn i kvintettens tolkninger av noen av Osgoods jazzfavoritter fra de seneste 50-60 årene. Vi fikk mer eller mindre kjente låter, med Charles Mingus, «Fables au Faubus», og avslutningslåta, Johnny Dyanis «Magwasa» (tror jeg det var), fra Dyanis utsøkte album «Witchdoctor’s Son fra 1978 som mine personlige favoritter, og mellom låtene holdt Osgood et «talkshow» om to, gamle, danske figurer, jeg ikke kjente bakgrunnen til eller historien om. Men det spilte ingen rolle. Osgood var i storform, noe som også gjaldt de andre musikerne, særlig Dell, som avleverte noen geværskudd av noen vibrafonsolier, og Ulanders solo i Johnny Dyani-låten, som tydet på alt annet enn at den gode svensken er 79 år ung. Og selv om vi gjerne skulle ha hørt mer av Zeebergs vanvittige sprell og galskap, så satt det hele som et skudd fra start til mål.
En praktfull konsert fra et ytterst eminent ensemble med noen av Danmarks mest spennende jazzmusikere, pluss to gjester som for meg gjerne kan få fast ansettelse i bandet. Det eneste jeg har å innvende er, at jeg syntes tenorsaksofonen til Egetoft var mikset altfor lavt i forhold til de andre musikerne.
Nok en «hjemmekonsert» – denne ganagen med TS og Vestergaard
Så var det på sykkel gjennom byen og opp på Nørrebro, og et nytt besøk på Mellemrommet. Har hadde trommeslageren Anders Vestergaard, fra gårsdagens konsert med ZAV, gått i kompaniskap med Torsten TS Høeg, for et ytterst frittgående samarbeid. Høeg hadde også bragt med seg en god, gammel casiosynth, som ikke akkurat kan sies å være av nåtidig standard. Men det fungerte når Høeg spilte enkelttoner på den, sammmen med altsaksofonen. Og med en pågående og energisk Vestergaard bak trommene ble dette et kort, men effektivt sett.
Makiko fikk avslutte
Makiko Hirabayashi (hovedbildet) er en japansk/dansk pianist og komponist, som har bodd i København siden 1990. Hun har fått mye ros fra kritikere og publikum for sin personlige stemme siden utgivelsen av hennes første trioalbum, med Marilyn Mazur og Klavs Hovman i 2006. Og med denne trioen har hun turnert mye i Europa og Asia de siste 15 årene. Hennes siste kvartettalbum, «Weavers» vant prisen som «Årets Jazz Album» på Danish Music Awards, Jazz i 2021, (platen er anmeldt HER), og hun har utgitt åtte album i eget navn, inkludert fire med trioen, et duoalbum med Bob Rockwell og et trioalbum med Flemming Agerskov og Francesco Cali. Hun ble født i Tokyo i 1966, og begynte å spille piano da hun var fire. Hun bodde fem år i Hong Kong – en kulturell smeltedigel på den tiden, som har hatt en varig innvirkning på livet hennes. Da hun var 20 år, vant hun et stipend for å gå på Berklee College of Music i Boston. Og selv om hennes opprinnelige plan var å studere film, skiftet hun raskt mot improvisering og komponering, da hun plutselig fant seg selv på konsertscenen i Boston. Hennes flerkulturelle bakgrunn og musikalske mangfold gjenspeiles i musikken hennes. Elementer av jazz, klassisk musikk, musikk fra fjerne østen og nordiske stemninger er med på å skape hennes særegne og fine musikalske uttrykk.
Vi hørte henne for noen dager siden, som pianist og keyboardist i Marilyn Mazurs nye prosjekt. Men nå skulle vi få oppleve henne alene på Jacob Anderskovs flygel i KoncertKirken.
Jeg traff henne etter konserten med Mazur, og da var hun svært nervøs for hvordan dette skulle gå. Hun visste rett og slett ikke hva hun skulle spille. Så på vegne av henne, var jeg selv spent på hvordan dette skulle gå. Men etter kun noen få sekunder var både jeg og alle de andre som hadde møtt fram for å høre henne, overbevist om at dette «gikk veien».
Hun startet nesten klassisk, med noen, nesten, romantiske sekvenser, som hun utvik|let mer og mer i den første improvisasjonen. Og derfra og ut var dette nydelig!
Hun har en egen evne til å smelte sammen musikken fra sine deler av Asia med både den europeiske, klassiske pianomusikken og jazzen. Og innimellom var det sekvenser som ville fått Manfred Eicher i ECM til å smile. For her var det elementer både fra Bobo Stenson og Keith Jarrett, men hele tiden med hennes eget fingeravtrykk. En aldeles nydelig solokonsert som hun bør sendes rundt i Europa og verden med – for dette var særpreget, nydelig og spennende. Og som avslutning på to uker på to svært forskjellige jazzfestivaler, var dette perfekt!
Så takker salt peanuts* sitt vestlandskontor for seg for denne gangen. I de senere dager er flere konserter blitt avlyst her i København på grunn av at musikere har pådratt seg korona, så da er det bare å komme seg hjem mens man ennå er frisk, og se fram til neste års Copenhagen Jazz Festival, og håpe på mer internasjonal satsing, særlig på de mindre scenene for kommende festivaler.
Tekst og foto: Jan Granlie
Kresten Osgood Kvintet med gjester
Kresten Osgood
Matthias Petri
Christopher Dell
Lars-Göran Ulander
Lars-Göran Ulander, Mads Egetoft og Erik Kimestad
Torsten Høeg og Anders Vestergaard
Makiko Hirabayashi
