Konserter

Fra lydarslått til moderne folkemusikk

MOLDEJAZZ, DAG 4, TORSDAG 22. JULI 2021: Så har vi kommet til den dagen vi har gruet oss til hele den siste uka. I dag er det ti år siden den forferdelige terroraksjonen som utfoldet seg i Oslo og på Utøya. En dag som er brent inn i minnet også på oss som var på Moldejazz disse dagene.

I anledning tiårsminnet hadde undertegnede begått artikkelen 22.7.2011: Dagen vi aldri må glemme. Denne kan du lese her på salt peanuts*.

Vi møter konsertprogrammet denne dagen med sorg og tunge tanker. Men vi skal allikevel fortelle våre lesere om noe av det vi har vært med på. Vi starter med konsertutgaven av Marius Nesets siste utgivelse «A New Dawn», før vi nærmest løper opp til Kron på Romsdalsmuseet. Her skal Maja S.K. Ratkje gi oss en solokonsert. Vi går i Molde domkirke med Daniel Herskedal, som hjelper oss med å komme ut av tåka, før vi senker skuldrene med Steinar Raknes’ Stillhouse Band. Før natten senker seg over denne byen, lytter vi til trioen Lumen Drones.


Marius Neset

Lydarslått frå Os (Tekst: Johan Hauknes. Foto: Hogne Bø Pettersen)
Solen steg opp i Teatret Vårt. En magisk stund med Marius Neset og hans to saksofoner dempet sorgen som ellers preger denne dagen.

Da Marius Neset slapp soloalbumet «A New Dawn» i vår gikk det ikke lang tid før forventningene til Nesets solokonserter vokste seg store i flere festivalbyer. Nå er dette enmanns-showet kommet til Moldejazz, og et koronafullt Teatret Vårt nøt hvert eneste sekund. Med det var han vel den andre norske tenorsaksofonisten som gir ut soloalbum. Vi husker med glede Håkon Kornstads trippelserie som startet med «Single Engine» i 2007.

En mann, ett horn, det er nok mange som tenker at dette er langt utenfor randen til det som det er mulig å lytte til. Så feil kan de ta. Og om det er noe sted i verden der solo saksofon har en rik tradisjon, så  må det jo være i Molde. I denne byen var det at Michael Brecker hadde en stor solokonsert i 2003. Deretter har både Joshua Redman og Mats Gustafsson servert oss solomusikk i Molde domkirke.

Nå skulle Marius Neset servere oss sin versjon av slik musikk på en dag der vi ikke lengter spesielt etter å danse til akkompagnement av jubelsang. Neset starter der albumet avsluttes, med «Every Little Step». Det er virtuost, det er hakefallende. En mann, ett horn, ingen andre hjelpemidler. Likevel greier altså Neset å føre separate linjer i forskjellige toneetasjer.

Humlens flukt, myggens dans og fluenes surr, en solvarm ettermiddag over blomsterduftende skogbunn ved bredden til et tjern. Magiens vinger brer seg ut, når morgentåken letter. Hva den mannen kan gjøre med en saksofon er nesten umulig å fatte, selv om det utspiller seg rett forn våre egne øyne.

Når Neset markerer dagen i dag med å framføre samme tema som han hadde framført på en minnemarkering i 2011 i hjemkommunen Os, er det tyst i salen. Et statement som er like sterkt som temaet er nedtonet og uten store bokstaver.

«The Real Ysj» viser til fulle hvilken eminent saksofonist Neset er blitt. En frapperende teknikk og en musikalitet som nesten er hinsides alt annet. Konserten avsluttes der albumet starter, med temaet «A New Creation» fra saksofonkonserten Manmade.

Vi er klar til å ta imot resten av denne dagen. Neset har gitt oss noe å møte de tunge tankene med.


Maja S. K. Ratkje

Ratkjes raseri (Tekst og foto: Kjetil Valstadsve)
Maja Ratkje kan heve stemmen som få andre, også om det nasjonale traumet 22. juli.

Støymiljøets akademiske alibi, Maja Ratkje, tok godt tak i kragen på frijazz-scenen Krona denne ettermiddagen, og holdt den nede, forfjamset gurglende, gjennom et rasende primalskrik av en forestilling.

Settet starter med at Ratkje, en fiolin og to klokker svever inn fra siden i mørket. Hennes primære instrument, eller primale om man vil, er stemmen – det har alltid vært stemmen. Rundt den bygger hun opp et lydunivers med enkle virkemidler – både elektronisk (lydløkker, ekko) og analogt (her fiolin og cellofan) – men hun gjør det ekstremt virkningsfullt. Det er traumatisk, det er vondt og det er vakkert.

Når strofer fra Til Ungdommen bobler opp fra dypet og trenger gjennom støyveggen, blir tematikken skrikende åpenbar. Dette er Ratkjes personlige oppgjør med terroren som rammet landet, omtrent bokstavelig talt på klokkeslettet 10 år tidligere.

Det er vanskelig å beskrive for dem som ikke var der, men det er kanskje også en passende følelse å sitte igjen med fra denne opplevelsen.

Noen traumer kan ikke beskrives, bare bearbeides. Vi skal ikke hevde å ha blitt traumatisert på Krona, men vi fikk kanskje et glimt av dyret i den halvtimen det sto på, og det var skummelt nok bare det.

Dette var siste og kanskje beste runde av den nye frijazz-scenen Krona. Lokalet var veldig bra til denne typen lyd, og viste også evner til virkningsfull lysbruk. Jazzen bør virkelig jobbe videre på denne sidegreina – vi trenger et slikt frikvarter. Fantastisk!


Daneil Herskedal

Da tåka letnet (Tekst: Jan Inge Tangen, Foto: Ruben Olsen Lærk)
Daniel Herskedal kom til Molde domkirke med bestillingsverket til Jazzfest i Trondheim,  «Out of the fog». Ingenting kunne vært riktigere denne dagen.

Daniel Herskedal har med seg et knippe sterke musikere i denne produksjonen. Helge Andreas Norbakken på slagverk/perkusjon, Eivind Aarset på gitar og sist, men ikke minst Emilie Nicolas på vokal. Disse musikerne er selvsagt håndplukket, men også forholdsvis nye samarbeid for Daniel. Jeg forstår hvorfor nettopp disse er satt sammen, med tanke på det lydbildet Daniel ønsker seg i komposisjonene sine. Få er så flinke til å male bilder, med brede pensler, men samtidig med energien til å bryte opp disse lange linjene med rytmiske elementer som driver oss framover.

Out of the fog beskriver møtet med den tåkelagte fjellheimen, der omrisset eller skissene av fjellene bryter gjennom den tette massen av kondensert vann. Tekstene er skrevet av Emilie Nicolas, og beskriver ofte møtet mellom mennesker. Noe uklart, noe udefinert, men samtidig forståelig.

Daniel Herskedal har som vi i Fireflate har skrevet om i et intervju tidligere i festivaluka, hatt et hektisk år, på tross av pandemien. Han har hatt tid til å både skrive musikk og spille inn mye nytt. Samtidig er han musiker, og en framragende sådan. Måten han håndterer tubaen på er etter mitt syn unik. Han har definert sitt eget sound gjennom et instrument som mange ofte har helt andre assosiasjoner til. Tubaen har blitt et soloinstrument som har åpnet nye dører for Daniel.

Det er utrolig vakkert det som skjer i Molde domkirke denne tidlige kvelden. Det er nok akkurat det de fleste trenger i en hektisk hverdag, der det går an å lukke øynene, og la seg flyte med over viddene. Kombinasjonen av det sakrale, men også grenseløse lydbildet, der det hentes inspirasjon fra alle verdenshjørner, blir til slutt smått euforisk. Denne euforien tar jeg med meg ut i kvelden. Jeg trengte dette, 22.juli 2021.

DIZZIE? Gillespie? (Tekst: Arild Rønsen. Foto: Kjetil Valstadsve)
Det er fint med sånne Hollywood-stjerner rundt omkring i Molde. Men navnene må skrives rett. Dizzie Gillespie?

Du har sikkert sett dem. De fins i Storgata og rundt omkring i nærheten av hva som vel må kunne kalles et slags sentrum i Molde. Hollywood-stjernene. Miles Davis. Gary Moore. Etta James. Ja, du har helt sikkert sett dem.

Men denne stjerna er ikke til å leve med: DIZZIE Gillespie. Hans navn var DIZZY Gillespie. Jeg skal ikke påstå at jeg kjente mannen, men jeg hadde faktisk en gang gleden av å sitte ved siden av ham på flyet. Fra Fornebu til Molde International Airport, Årø.

Det hadde seg sånn: Tidlig på ’90-tallet kom jeg alt for seint inn på flyet. Én plass ledig. Den som var ved siden av Dizzy Gillespie!

Tenk det, unge Rønsen. Tenkte jeg. Her har du selveste festivalintervjuet – før festivalen har åpna. Men ikke vær for rask på labben. Vent i hvert fall til den første kaffekoppen er servert.

Den kaffekoppen kom, jeg lente meg forsiktig til venstre, og jeg spurte forsiktig om hvor mange ganger han hadde spilt “Con Alma”? Og hva fikk jeg se? Dizzy sov som en stein. Sånn endte det intervjuet.

Men jeg kan altså likevel skryte av å ha sittet ved siden av Dizzy Gillespie. En opplevelse for livet.

Denne stjerna må fjernes, eventuelt oppdateres. Til DIZZY Gillespie.

Steinar Raknes

Mesterkokken Raknes’ musikalske gryterett (Tekst og foto: Hogne Bø Pettersen)
Det var ikke bare maten som ble krydret og spisset med en salig blanding under Steinar Raknes Stillhouse Bands konsert i teltet på Rådhusplassen torsdag kveld.

Da de som hadde kjøpt billett med inkludert middag hadde fått spist, og de resterende billettinnehaverne var skysset inn, var det klart for hovedretten.

For Steinar Raknes, som jo nå har blitt moldenser etter at hans kjære Midsund ble innlemmet i Molde kommune, hadde mer kokkelering på lur. Der han før hadde fundamentet solid plantet i jazzen, har han nå laget en musikalsk gryterett som er en solid blanding av mye mer. Retten er krydret med ett fedd Tom Waits, en teskje Americana, en desiliter roots, et par dråper blues, ett fingerbøl rock og litt jazz på toppen. Kok i en og en halv time og du får et solid musikalsk måltid som metter.

Bandet til Raknes er, som sjefskokken sjøl, et særdeles solid lag. Og med to sjarmerende vokalister, Steinar og Unni Wilhelmsen, som oppfordrer til allsang på de mest tilgjengelige låtene er dette helt klart langt utenfor svartløypa i festivallandskapet. Det er et likevel særdeles utsøkt måltid, og med solid utkjevlede partier hvor Steinar og bandet hans får improvisere, er det ikke heller A4-musikk. Det er slike konserter man trenger for å holde Moldejazz interessant for andre enn oss særinger som liker tut, bært og knirk.

Da er det godt at mesterkokk Steinar kan gi oss musikalsk mat som både er fint, men også gir litt å tygge på, innimellom. Liker!


Lumen Drones

Ligge under alt, sveve over alt (Tekst og foto: Kjetil Valstadsve)
Ordet “drone” har flere betydninger. Lumen Drones går for den ene.

I den tyske språkgrenen er det samme ord som det norske “drønn” – en lav, durende, kontinuerlig lyd. Fra gammelengelsk er “drone” en mannlig bie, og selv om den summer fint er ordene egentlig ikke relatert (som vi har kunnet finne ut). I forrige årtusen, før gud og hvermannsen begynte å fylle luftrommet med summende leketøy, var “drone” også en liten undergren av elektronisk/eksperimentell støy-musikk. De som så Maja Ratkje samme dag hørte det også – denne evige duren som ligger under alt.

Og det er kanskje noe dyptliggende norsk i denne durelyden – drønnet fra havet sitter i oss og perkolerer opp gjennom årskullene, til vi en dag sitter på Moldejazz og hører Lumen Drones bygge sine små, intrikate vever rundt det i en oppdatert musikalsk setting.

Hardingfela og måten den tradisjonelt brukes på har dette drønnet i seg – den har duret og gått der i bakgrunnen hele tiden, mens folk har giftet seg, fått unger og drukket seg fulle.

Når Nils Økland tar hardingfela og bygger drone-lignende strukturer med Per Steinar Lie på gitar og Ørjan Haaland på trommer, begge med bakgrunn i bandet Low Frequency In Stereo, så gir det altså fullstendig mening.

Dette er moderne folkemusikk, kort og greit. Innholdet har vi alle i oss, formen er skreddersydd for alle som har dykket ned i denne greina av musikk på 80-90-tallet og utover.

Lumen Drones har gitt ut plate på ECM og har litt av den elektroniske, arktiske klangen i seg som man ofte finner der – men uttrykket er primært strenger med effekter og stemningsfull perkusjon. Låtene er bygd opp som repeterte små tema, med store åpne vidder for improvisasjon og andre typer broderinger. De tar av, svever fritt, og det durer og går, og alt treffer et mottagelig publikum midt i hjerterota på måter de ikke engang trenger å forstå.

Skriv et svar