Konserter

Fra nordisk vellyd til egyptisk verdensmusikk

TAMPERE JAZZ HAPPENING, FINLAND, FREDAG 5. NOVEMBER 2021: Vi er midt inne i «høstens vakreste eventyr». Umeå Jazzfestival er overstått, og etter tre dager i Stocholm, befinner vi oss nå ett par timers kjøring nord for Helsinki. Tampere bygger og bygger, og det skyter opp høyhus i området rundt jernbanestasjonen, som kanskje, en dag, blir vakkert… Det siste tilskuddet er en ishockeyarena i mastodontstørrelse, med en publikumskappasitet på 15 000, som er i ferd med å ferdigstilles i vårt nabolag, og kommer du sørfra ser denne delen av byen nærmest ut som en nordisk utgave av Lynvingens Gotham City.

Men det er kanskje slik man må bygge skal byen bli attraktiv for næringsliv og andre som skal tjene penger og betale skatt til byen, slik at de som arbeider med andre ting får en ok by å bo i. Så kanskje får byen drømmen oppfylt om å bli ishockeymekka for Finland? Hvem vet?

Men akkurat det bryr ikke de driftige arrangørene av Tampere Jazz Happening seg om. De gjør hva de kan for at Finlands beste jazzfestival skal tilby lokale og tilreisende publikum noen gode jazzdager i lokalitetene i Klubi, Telakka og Pakkahuone. Og for oss priviligerte, som er invitert til festivalen, bys det både på lunsjer, saunabesøk, backstagefasiliteter, museumsbesøk og annet som gjør et besøk på festivalen til noe mer enn kun en jazzfestival for oss som er her i embeds medfør.

Vi ankom byen litt sent på torsdag, hvor man hadde tre belgiske band på programmet. Jeg hadde sett fram til å høre den utmerkede bandet Dans Dans, som har gledet meg både på konserter og plater tidligere, men pga en dårlig rygg hos en av musikerne, ble den konserten avlyst. Så vi fikk servert tre band som ikke var spennende nok til at vi velger å skrive om dem her på salt peanuts*. Ingen nevnt, ingen glemt!

Yrjö-prisen
Som vanlig startet man med å dele ut den prestisjefylte Yrjö-prisen før første konsert på festivalen. Jazz Finland har kåret «Årets jazzmusiker» som mottar denne prisen siden 1967. Årets prisvinner Mikko Hassinen har ifølge juryen, gjort en bemerkelsesverdig karriere som trommeslager, dirigent, komponist, arrangør og produsent. Hassinen, som nylig fylte 50 år, fortsetter å fornye sitt musikalske virke med sitt nye prosjekt, Future Food Factory, med ambisiøse unge musikere. – Hans musikalske spekter strekker seg fra akustisk jazz til verdensmusikk og moderne, elektronisk uttrykk. Håndverk og teamarbeid har alltid vært varemerkene til Hassinen, og prisen ble utdelt av Matti Lappalainen som er medlem av Jazz Finlands styre, som utgjør prisjuryen.

Nordisk og vakkert
For noen år siden satt jeg inne påTelakka sammen med trommeslageren Paal Nilssen-Love og saksofonisten Mats Gustafsson, og nøt en middag mens den finske trioen Mopo skulle ha soundcheck. Og det gikk et støkk gjennom oss alle tre når barytonsaksofonisten Linda Fredriksson satte an første tone i den store saksofonen, som nesten var større enn henne selv. Vi fastslo raskt at Mats Gustafsson hadde fått en alvorlig og adskillig yngre utfordrer på «hornet», og vi ble raskt enige om at Gustafsson virkelig måtte skjerpe seg for å beholde tronen som den råeste barytonsaksofonisten i Norden.

Jeg har fulgt henne og trioen Mopo på flere konserter og plater etter det, og på denne åpningskonserten sto hun fram med sitt nye band Juniper (hovedbildet) på hovedscenen i Tampere. Bandet består ved siden av henne selv på alt- og barytonsaksofon, av Tuomo Prättälä på keyboard, synth og piano, Mikael Saastamoinen på bass og Olavi Louhivuori på trommer, og for kort tid siden kom de ut med platen «Juniper» på We Jazz Records, en plate som er anmeldt HER.

Og den musikken de serverer er noe helt annet enn den drivende energien vi fikk fra Mopo. Også her er Fredriksson det viktige «navet» i musikken, men i denne sammensetningen nærmest lyser det nordiske mot oss med de lyriske, åpne og fine melodiene, som gir god plass til alle musikerne. Det er ingen tvil om at Fredriksson er en utmerket saksofonist, både på alt- og barytonsaksofon, og sammen med de andre musikerne skapte hun en vakker og beroligende stemning som kun ble brudt av en fin trommesolo av Louhivuori. Men det var på mange måter det som gjorde at konserten ikke ble gående i litt de samme sporene hele veien. Louhivuori er en musiker som har CVen i orden, hvor høydepunktet kanskje er fra deltagelsen i Tomasz Stankos gruppe for noen år siden. Men også Prättäläs keyboardspill og Saastamoinens bass-spill var med på å gjøre dette til en litt overraskende og fin åpningskonsert, selv om jeg ikke hele tiden var like begeistret for den litt «gamle» synthlyden og den litt for 70-tallsaktige lyden i bassen. Men det kan like gjerne være min plassering i salen og min kanskje litt sære musikkoppfattelse sitt problem. Men samlet sett var dette en fin konsert, og at festivalen ga dette relativt unge bandet plass på hovedscenen i Pakkahuone og åpningskonserten var modig, og vellykket.

Coltrane og Coleman på finsk vis
Deretter bar det over i Telakka for å høre den finske veteranen Jorma Tapio & Kaski. Dette er en trio bestående av Tapio på alt- og tenorsaksofon, Eero Tikkanen på bass, fiolin, jew’s harp og vokal og Janne Tuomi på trommer, perkusjon og det finske nasjonalinstrumentet kantele. De utga platen «Aliseen» på 577 Records i 2020, som selvsagt ble anmeldt på salt peanuts*, og hele anmeldelsen kan du lese HER Her rakk jeg dessverre ikke hele konserten, men det «strekket» jeg hørte var strålende! Jorma Tapio har sine klare forbilder i John Coltrane og Ornette Coleman. Og disse ble behandlet på respektfull måte, nesten som en annen finsk saksofonist, Juhani Aaltonen, gjør det. Det er klare referanser til begge to, men hele veien med personlighet. Tikkanen, som vi også kjenner fra Mopo, er en utmerket bassist som passer perfekt inn i en slik triosammenheng med en nydelig tone i bassen og med mange gode innspill og ideer. Og Janne Tuomi kjenner muligens de fleste fra musikalske sammenhenger som ligger nærmere samtidsmusikken, og hans bidrag var med på å gjøre dette til noe mer enn bare en hyllest til de to forbildene, med personlig og fint spill. Og da Tikkanen plukket fram fiolinen, ble vi virkelig satt rett inn i Ornette Colemans musikalske filosofi.

Mens jeg hørte disse tre tenkte jeg at kanskje hadde det fungert enda bedre med Linda Fredrikssons Juniper, om de også hadde spilt i den tette og fine Telakka i stedet for på hovedscenen, men etter litt tankevirksomhet, fant jeg ut at det var ytterst god booking å plassere disse to banda på hver sin scene.

Egyptisk verdensmusikk
På en slik festival klarer man rett og slett ikke å rekke over alt, selv om man gjør hederlige forsøk. Derfor gikk jeg glipp av både Pepe Willberg & Jukka Eskolas konsert i Pakkahuona og Tomi Nikku 5tet i Talakka.

Men jeg fikk med store deler av den egyptiske vokalisten Natasja Atlas sin konsert i Pakkahuona. Atlas har i mange år vært en stjerne innenfor verdensmusikken, og har siden debuten med «Diaspora» fra 1995, gjort en rekke plateinnspilliner. I bandet har hun med seg pianisten Alcyona Mick, trommeslageren Asaf Sirkis, bassisten Andy Hamill, fiolinisten Samy Bishai og den norske trompeteren Hayden Powell. På grunn av den velkjente pandemien har de ikke spilt sammen på to år, men stadig er det en myndig bandleder som «styrer butikken». Jeg syntes lyden fra min possisjon på første rad var litt dårlig, og det ble bedre da jeg trakk meg bakover i lokalet, og det var tydelig at Atlas hadde en stor tilhengerskare i Tampere, som på entusiastisk vis fortalte hvor mye de likte musikken.

Nå er ikke Atlas noen «ungsau» lenger. Men fremdeles er det inderlige i stemmen og det som fascinerte da hun ble et verdensnavn til stede. Men de som imponerte meg mest gjennom konserten var fioliniste Bishai og trompeter Powell med solid og overbevisende spill.

Så valgte eders utskremte rett og slett å terkke seg tilbake fra det resterende programmet. Det vil si at jeg ikke fikk med meg mer enn et par låter med reggae/ska-bandet Dub Vallila og nattkonserten i Klubi med malisiske Habib Koité.

Men i morgen er det nok en dag, hvor man starter allerede klokken 14:00 med trompeteren Yazz Ahmed, før vi får høre italienske Roberto Ottaviano – Eternal Love Quintet, Paal Nilssen-Loves New Brasilian Funk, Magic Spirit Quintet, Sylvie Courvoisier Trio, Lakecia Benjamin, og de finske bandene Sonic Decode, Iro Haarla Electric Ensemble og Reignition. En lang dag som jeg gleder meg hemningsløst til.

Tekst og foto: Jan Granlie
(Reise og opphold på Tampere Jazz Happening er betalt av festivalen.)


Linda Fredriksson


Jorma Tapio & Kaski


Jorma Tapio


Natasja Atlas


Alcyona Mick med Natasja Atlas


Hayden Powell med Natasja Atlas

Skriv et svar