Konserter

Fra octatrack til freejazz, via nydelig strykekvartett

KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 18. MAI 2021: Så bar det igjen ned i Kødbyen og deilige Klub Primi, for nok en kveld i det fritt improviserte univers. Eller, det vil si, jeg antar at ikke alt var like fritt improvisert denne kvelden.

Det startet med duoen AKELA, som består av Jonas Engdahl på octatrack og Greta Eacott på trommer. Octatrack er en elektronisk «dippe-dutt» som er en «lydmaskin» som omformer diverse lyder, sampler og lager beats, alt etter hva musikeren gjør med knapper og spaker. Man kan forvrenge, senke og øke hastigheter og gjøre mange ting vi som har nok med å skifte lyspærer, ikke forstår noe av. For å bruke internettet som forklaring, sier de at Octatrack er et digitalt elektronisk musikkinstrument laget etter Machinedrum UW av Elektron Music Machines. En LCD omgitt av håndkontroller lar brukeren samhandle med sampler, trinnsekvens, mikser og strømfunksjoner, mens stereolyd og MIDI-signaler sendes ut kontinuerlig.

Og det er fascinerende å følge med på hav en musiker som bruker dette «instrumentet» får ut av det. Og etter en stund litt i «prøve og feile»-modus, og særlig da trommene kom med, med en distinkt og relativt fast rytme, var det interessant. Men å få nesten en time med trommer og octatrack, kunne, for oss som ikke er inne i denne elektroniske delen av musikken, virke litt mye. Det ble litt mye likelydende rytmer over forvrengninger, samling og lyder (stemmer) i økende og fallende stemmeleie som var spennende en stund, men hvor jeg savnet noe mer fra begge to. Mer variasjon i trommespillet, og mer utfordrende bruk av elektronikken.

Men noe helt annet ble det da vi fikk Crush String Collective (hovedbildet). Dette er et kollektiv av kvinnelige strykeinstrumentalister som er en del av Damkapellet i København. Damkapellet er et musikalsk kollektiv som spiller verker og musikk skrevet av medlemmene i kollektivet. I den versjonen vi fikk høre denne kvelden inngikk fiolinisten Maria Martine Jagd, bratsjistene Pauline Hogstrand og Tove Bagge pluss cellisten Oda Dyrnes Holstad. Dette er musikere som har sin bakgrunn både fra Norge, Sverige og Danmark, og, så vidt jeg vet, har de sin bakgrunn fra Musikkonservatoriet i byen.

Her fikk vi noe helt annet enn åpningssettet. Og det var deilig å lene seg rolig tilbake og lytte til de fire strykerne, som ikke spilte klassisk musikk slik de fleste kjenner det far komponister som Vivaldi og andre, men moderne, improvisert musikk hvor det klassiske hele tiden lå som en bakgrunn og grunntone i musikken. Nå kunne sikkert en klassisk anmelder ha skrevet mye om teknikk og fremførelse med begge beina godt plantet i den klassiske musikkens fagterminologi, men der er nok dessverre ikke salt peanuts* utsendte. For meg ble dette en deilig time, hvor man kunne følge den tette og fine kommunikasjonene mellom de fire, og selv om jeg ikke er fagperson på disse instrumentene, kunne jeg høre at dette var fire utmerkede utøverer.

Jeg har hørt ensemblet tidligere i Klub Primi, og jeg har alltid stor glede av å følge musikerne som til enhver tid dukker opp i ensemblet. Jeg har flere ganger hatt stor glede av å høre Dyrnes Holstad i flere spennende sammensetninger, og da jeg anmeldte Kira Skovs nye plate «Spirit Tree» for noen dager siden, merket jeg med Jagds fine bidrag på den platen.

Og det er uten tvil den tette kommunikasjonen og hvordan musikerne lytter til hverandre, utvikler musikk ved ved hjelp av øyekontakt, smil og vage hentydninger, som tar denne musikken til uante høyder. Og denne timen ble en ytterst hyggelig del av kvelden i Klub Primi denne tirsdagen.

Som siste del av programmet, fik vi møte att av Københavns tøffeste jazzkvartetter. Bandet The Way Out er et «kollektiv» bestående av den allesteder nærværende altsaksofonisten T.S. Høeg, tenorsaksofonisten Mads Egetoft, bassisten Jonathan Aardestrup og trommeslageren Jens Lopes. I 2019 kom kvartetten ut med platen «Yes We Are» på Insula Music, en plate som fikk god anmeldelse her på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER). Dette var deres andre utgiveløse, og viser virkelig hva som bor i denne kvartetten.

På en konsert med The Way Out får man energisk jazz som har røtter i den friere delen av den amerikanske 60- og 70-tallsjazzen. Og med et ytterst drivende komp, og med energibuntene Høeg og Egetoft i front, blir dette alltid fantastiske konsertopplevelser.

Kvartetten gjør musikk som er laget av de enkelte musikerne i bandet, slik at det ikke blir en av musikernes band, og denne kvelden fikk vi en god fordeling mellom musikerne når det gjaldt ansvar og utførelse. Og det ble et strålende sett, hvor alle fire, helt tydelig, hadde savnet å spille sammen. Egetoft er en tenorsaksofonist som jeg stadig imponeres over. Han har en «fet» lyd i hornet, og hans improvisasjoner er gjennomgående strålende. Høeg vet vi at alltid leverer, også denne kvelden var han helt framme på «tuppa» og er bandets showmann og pådriver. Og de to i kompet pisket og sparket de to i front framover på en energisk og fin måte.

Vanligvis når man hører prosjekter hvor Høeg og Egetoft er involvert, så er mye av musikken basert på solistenes improvisasjoner. Men så er ikke like mye tilfellet her. Her er det mye mer det kollektive, og hva de fire kan gjøre sammen som teller, men når det åpnet opp for solier, så va de gjerne korte og konsise, og det var i hovedsak Egetoft som sto for dem.

Et strålende sett, som sendte oss hjem med munnbind og god avstand, og vi kunne allerede på vei ut hilse og si at vi sees neste tirsdag, og tre nye, spennende, musikalske konstellasjoner.

Tekst og foto: Jan Granlie


AKELA


Jonas Engdahl i AKELA


Greta Eacott i AKELA


Maria Martine Jagd i Crush String Collective


Oda Dyrnes Holstad i Crush String Collective


Tove Bagge i Crush String Collective


Pauline Hogstrand i Crush String Collective


The Way Out


Jens Lopes i The Way Out


Jonathan Aardestrup i The Way Out


Mads Egetoft i The Way Out


T.S. Høeg i The Way Out

Skriv et svar