COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 5. JULI: Tredje dag av festivalen her i København, ble i sin helhet tilbragt på Sølyst på Klampenborg. Midt i de forfinedes område nord for København, på et landsted og sommerhus man nesten bare kan drømme om, fikk vi tre utendørs konserter i ytterst smukke omgivelser.
Det starter på topp. Vokalisten Cyrille Aimée (bildet) kommer fra Frankrike, og brukte flere av barne- og ungdomsårene til å snike seg ut på nettene for å høre sigøynernes musikk i nabolaget. Med fransk far og mor den Dominikanske republikk, vokste hun opp i Samois-sur-Seine. Hun ble født i 1984, og er altså 31 år, men ser ikke på langt nær så «gammel ut». Nå er hun basert i Brooklyn, hvor hun i fjor ga ut den vakre plata «It’s A Good Day».
I går fikk vi høre henne i noen forrykende duetter med den brasilianske gitaristen Diego Figueiredo. Cyrilles stemme er som en litt ung Billie Holiday, men med klare referanser til sigøynermusikken og Django Reinhardt-tradisjonen. Sammen med Figueiredo var de også, selvsagt, innom det brasilianske, men det var det franske som var mest toneangivende denne vakre, varme formiddagen. Aimée er en fantastisk vokalist, med stor sjarme, frasering og time, som passer perfekt inn en overopphetet formiddag i ytterst mondene omgivelser. En strålende time!
Deretter fikk vi en drøy time med Stefano Baollani Trio, det vil si, Jesper Bodilsen på bass og Morten Lund på trommer, mens Bollani spilte forrykende piano og sang ikke like forrykende.
I det hele tatt syntes jeg dette ble veldig langt og litt kjedelig. Når Bollani viser hvor dyktig han er, så fungerer det, men straks han begynner å skal være en slags italiensk utgave av Victor Borge, så faller det gjennom. Hans medspillere lystrer hans minste vink hele veien, og var egentlig det mest interessante ved denne konserten. Hvis Bollani konsentrerer seg kun om det musikalske, så er han en av verdens beste pianister, men som komiker eller sanger holder han ikke.
Så avsluttet vi med vokalisten Lizz Wright, som tydeligvis likte seg i omgivelsene. Og da hun hadde fremført Neil Youngs fantastisk vakre «Old Man», så følte den gamle at han rett og slett kunne ta kvelden med god samvittighet.
I dag blir det ikke så mye musikk og rapportere, siden eders utsendte er utkalt på andre oppdrag, men noe håper jeg det skal bli å melde i morgen også.
Og i natt har det heldigvis regnet i Kongens by, så luften er adskillig friskere enn den har vært de siste dager, så får vi håpe ikke den uutholdelige tropevarmen vender tilbake på noen dager.
……….
Eit av høgdepunkta underteikna fekk med seg på sundagen var Jesper Lundgaards New Trio. Ein gamal kjenning i Lundgaard-samanheng, saksofonisten Hans Ulrik er med. Det er også pianisten Jacob Christoffersen. Dei gjorde ein konsert i to deler, der underteikna var tilstades på første del. Repertoaret var sett saman av kjente og mindre kjente deler av den store amerikanske songboka, der dei opna med Parkers «Confirmation» og avslutta med Rollins «Oleo». Sjølv om trioen bar viss teikn på å vera «New Trio», så gneistra det til tider av samspel og improvisasjonar – med Ellingtons «African Flower» som eit rørande høgdepunkt.
Tidlegare på dagen hadde eg vore i Husets gårdhave og høyrt Soukup/Nørgaard/Swensson. Den tsjekkisk-dansk-norske trioen er alle Københavnbaserte. Den sjølvlaga musikken er melodiøs og til tider funky. Lydbiletet av saksofon, gitar og trommer blir til tider akkompagnert av elektronikk. Ein varm, men hyggeleg time.
Det har blitt snakka ein del om Mimi Terris i det siste. Hennar siste utgjeving «Flytta hemifrån» har fått strålande mottaking. Hennar konsert på den vesle klubben Charlie Scott’s overtydde ikkje underteikna heilt, men det kunne ha blitt ei ettermiddagsstund utan Terris. Toget hennar var sterkt forseinka, og bandet spelte ein god halvtime utan vokalisten. Der fekk spesielt gitarist Måns Persson vist fram ei overstadig speleglede og ein frapperande teknikk.. Også akkordeonist Johan Olsson hadde mykje artig å by på. Då Terris endeleg kom, var ho i fyr og flamme. Repertoaret veksla mellom standardlåtar og hennar komposisjonar frå nemnde utgjeving. Karismatisk formidling, men eg tykkjer ikkje ho taklar det øvre registeret sitt spesielt overtydande. Det blir litt anstrengt, men totalt sett ein underhaldande stund.
Tekst (første del) og foto: Jan Granlie
Tekst (andre del): Lars Mossefinn
