NASJONAL JAZZSCENE, VICTORIA, OSLO: Torsdag 1. oktober, presis kl. 20:00, trådte den lille, ujålete damen inn på scenen, bøyde seg for det ikke altfor tallrike publikum og satte seg uten øvrige dikkedarer ved flygelet, som var skjøvet inn midt på scenen og helt fram til kanten.
Marilyn Crispell ble straks borte i musikken, i tonenes fylde og mønstrenes store kompleksitet. Her var ingen tomgang i vente på inspirasjon fra det hinsidige, her ble det arbeidet. Den ene sekvens avfødte den annen, vekslende mellom abstrakte, Cecil Taylor’ske eruptiver, rullende clusters – som i en slags samtids-boogie – samt lyrisk luftige toner og utvidet akkordspill. Slik syntes på et tidspunkt standarden «All the Things You Are» å bli behandlet. Men noe jordnært, modalt og groovy ga meg assosiasjoner til John Coltranes «A Love Supreme», satt i ramme av balladen «Every Time We Say Goodbye», og man kunne frykte det betød «takk for i aften».
Men likevel fulgte enda et dynamisk forløp med stilistisk slektskap til Cecil Taylor og Paul Bley. Alt i alt nesten en klokketime med fortettet, organisk sammenhengende, akustisk tangentspill, som førte oss hele veien rundt i klavermusikkens univers. Ikke et øyeblikk var bortkastet, alt hadde betydning og mening. Og stor musikalsk skjønnhet.
Kanskje årets betydeligste jazzkonsert for undertegnede. Det må ropes ut: Marilyn Crispell – med sine mange års tilstedeværelse i jazzens arnesteder (Anthony Braxton, Reggie Workman, Henry Grimes, Lotte Anker/Marilyn Mazur, Anders Jormin, Joëlle Léandre, Barry Guy og Anthony Davis) – er en av de største pianistiske solister i samtidsjazzen. Hør henne neste gang sjansen er der!
Det måtte synes krevende å entre scenen på Victoria etter slik en musikalsk mester-manifestasjon. Men den norske trio Radius med nærmest «fast gjest» Fred Lonberg-Holm (bursdagsbarn for anledningen) hadde solid stoff i permene til en klart gruppeorientert konsert. Vidar Johansen (bildet) skriver det meste av materialet, som er melodisk og strukturelt innbydende for lytting og improvisering i klare rammer. Johansen er en ettertenksom, lyrisk improvisator på sine rørbladinstrumenter. Tine Asmundsen er holdkapteinen med stramt syngende bass i stil med Arild Andersen. Ynglingen Ståle Liavik Solberg på trommer er lyttende og stilfullt kommenterende eller inngripende i de frie passasjer, og Lonberg-Holm utfolder et nærmest svimlende, djevelsk virtuoseri med klang og «knarr».
Gruppen utsendte for et år siden CDen «radius & fred lonberg-holm: – just outside the door» (Hazel Jazz), og anmeldelsen her på salt-peanuts (15.09.2014) stemmer langt sammen med det gode inntrykk fra konserten.
Skammelig få hadde dessverre funnet veien til denne dobbeltbegivenhet på Victoria med nåtidsjazz av beste kaliber, og med Marilyn Crispell som tidens uovertrufne jazzpianist, på linje med Jason Moran, Craig Taborn og Kris Davis.
Tekst og foto: Bjarne Søltoft