Konserter

Frisk tjuvstart på Vinterjazz

KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 4. FEBRUAR 2020: Den danske Vinterjazzsen starter offisielt den 6. februar og varer ut måneden. Men siden den 6. er på torsdag, og Klub Primi på H15 i Kødbyen har sine konserter på tirsdager, var det naturlig at de tjuvstartet festivalen i går.

Som alltid tre band på scenen, men denne «åpningskvelden» fikk vi som bonus, poeten T.S. Høeg (hovedbildet), som i programmet for Klub Primis vinterjazzprogram hadde skrevet 12 dikt – ett til hvert av bandene som skulle spille der i løpet av festivalen. Vi fikk Høegs særegne fremførelser av alle de 12 diktene, slik bare han gjør det, med et helt spesielt kroppsspråk og fine tekster, som dreide seg om hva jazz dreier seg om. En fin åpning fra en person som evner å samle «troppene» og få publikum til å lytte. Og som en slags åpningstale for Vinterjazz 2020, var det perfekt.

Så var det duket for kveldens tre band. Og det startet med trioen Skyggen. Her møtte vi vokalisten og keyboardisten Mija Milovic, gitaristen Lars Bech Pilgaard og trommeslageren Oliver Laumann. De kom for en stund siden ut med platen «… da en utbrændt Mercedes», hvor all inntekten av salget går til flyktninger (ikke verst bare det!). Musikken vi fikk servert var en slags eksperimentell rock, som på grunn av Milovics vokal, innimellom trakk tankene over til middelalderen, gammel folkemusikk og den keltiske musikken. Men aller mest var dette et relativt heftig sett hvor Pilgaard spilte en viktig rolle som «frittgående» gitarist. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenkte på gitaristen og banjoisten Eugene Chadbourne mens han rev og slet i gitarstrengene, men det var noe med energien som gjorde at den godeste Chadbourne dukket opp i bakhodet. I noen sekvenser syntes jeg at Milovics sitt keyboardspill forsvant litt i gitarlydinfernoet, for innimellom syntes jeg hun leverte noen fraser som virkelig fikk oss til å sperre opp øyne og ører. Laumanns trommespill var løst og ledig, og kanskje hadde jeg savnet litt mer energi fra «baktroppene», som kunne konkurrert med gitarinfernoet i front.

Etter en kort riggepause, var det klart for en kvartett som så dagens lys under en konsert under fjorårets Copenhagen Jazz Festival. Tenorsaksofonisten Phillip Gropper kommer fra Berlin, og er en stemme som ofte er å høre på de berlinske jazzklubber. Han spiller med alle de relativt unge, berlinmusikerne (selv er han født i 1978) som Christian Lillinger, Johannes Fink, Håvard Wiik, Rudi Mahall, Petter Eldh, Hyperactic Kid med flere. I fjor var han i København med sitt eget band, Philm, som salt peanuts* utsendte bare likte «så der». Trompeteren Erik Kimestad kommer opprinnelig fra Norge, men har valgt å bosette seg i København, hvor han har stiftet familie, og stadig vekk er å høre ute på jazzklubbene med en rekke forskjellige band. Keyboardisten Rasmus Kjær er dansken i bandet, og kom for kort tid ut med platen «Turist», som fikk god omtale på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER). Bandet opererer med to trommeslagere, Greta Eacott kommer fra Göteborg, og er for tiden student ved Rytmisk Musikkonservatorium i København, mens Cornelia Nilsson, som også er student på «Rytmisk», er en av de virkelig store talentene innenfor den svenske jazzen. Hun spiller i en rekke svært forskjellige musikalske konstellasjoner, og beveger seg fra mer «streit» jazz til det eksperimentelle uten problem.

Sammen kaller disse seg Kimestad/Gropper Synth Band, og denne kvelden ble dette den absolutte overraskelsen. I bandets musikk er det Gropper og Kimestad som fører «ordet». Og de samtaler mye i løpet av ett sett. Faktisk var det ikke mange sekunders pause de to hadde i løpet av den timen de fikk full oppmerksomhet denne kvelden. Musikken er særpreget, i og med at de to blåserne spiller så til de grader hovedrollen, men det blir aldri for mye av det gode. De «leker» med hverandre på en utsøkt måte, «snakker» sammen, utfordrer hverandre og pusher hverandre til å yte maksimalt, og i de korte strekkene hvor de fikk muligheten til å fremlegge en litt lengre argumentasjon alene i form av en solo, syntes jeg Kimestad kom svært godt fra det med ytterst energisk og fint spill. Bakerst på scenen kom Kjær med små innspill som fikk de to i front til å skjerpe seg ytterligere, og med de to trommeslagerne på hver sin kant, som leverte et samspill og en kreativitet som kun to musikere som kjenner hverandre godt kan fremskaffe. Mens de holdt på dukket 70-tallet opp i bakhodet, og noen av de bandene som blant andre Herbie Hancock styrte på den tiden, og platen «Speak Like a Child» var lenge framme i pannebrasken.

Men dette er ikke noen kopi av Hancock (det nærmeste man kommer Hancock på Klub Primi er fatølet som serveres). Dette var personlig musikk som swingte strålende, som var tett og fint, og hvor de fem musikerne virkelig fikk boltret seg i felles, musikalsk glede. Og musikken smittet i aller høyeste grad over på publikum, som virkelig elsket dette bandet. Og merk deg navnene på denne gjengen. Dette er et band og fem musikere som kommer til å prege den europeiske jazzen i fremtida.

Så var det duket for avslutning. Den italienske, københavnboende saksofonisten og orkesterlederen Nana Pi, er en musiker og bandorganisator man skal merke seg. Hun har satt sammen et strålende band i stor størrelse, (i kveld med ni medlemmer), som spiller «frittgående», improvisert musikk man hører altfor sjelden fra et band av denne størrelsen. Det er mange å sammenligne med, fra Peter Brötzmann Chicago Tentet, Mats Gustafssons FIRE! Orchestra, Barry Guys store ensembler, ISP med flere. Bandet har litt skiftende besetning med en fast kjærne, og besto i kveld av vokalisten Birgitte Lyregaard, bassisten Asger Thomsen, trompeteren Erik Kimestad, trombonisten Ola Rubin, tubaisten Kristian Tangvik, trommeslageren Cornelia Nilsson, perkusjonisten Halym Kim (denne kvelden spillende på to japanske trommer), saksofonisten Maria Dybroe  og bassklarinettisten Carolyn Goodwin. Og i front ledet Nanna Pi det hele med myndig hånd. De har spilt på Klub Primi tidligere, og konserten den 14. mai i fjor ble anmeldt på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER).

Når man ser og hører bandet går tankene, i første rekke, tilbake til 60-tallet og tidlig 70-tall, hvor en gjeng musikere i New York, samlet seg under navnet The Jazz Composer’s Orchestra, med Carla Bley og Michael Mantler i spissen for et stjernelag av musikere. De gjorde et par liveinnspillinger (før og etter at de kom med sine strålende platen «The Jazz Copmposer’s Orchestra» og «Escalator over the Hill») og særlig innspillingen «Communication» fra 1965 og «Numatik Swing Band» fra 1973 kan på mange måter sammenlignes med det vi fikk høre i kveld. Samtidig tenker jeg på noen av de mest vellykkede platene med Sun Ra, og andre i den «frittgående» delen av den amerikanske jazzen når jeg hører Pi og hennes band.

Nana Pi fungerer som dirigent og regisør for bandet. Med håndbevegelser styrer hun hvem som skal komme inn, hvordan musikken skal gjøres og når den enkelte musiker skal delta. Det blir nesten som å se John Zorn lede sitt Masada-ensemble, men med adskillig mer entusiasme enn det Zorn vanligvis viser. Jeg har en mistanke om at mesteparten av musikken skapes der og da, i øyeblikket, kun med noen strukturer som er avtalt på forhånd, slik at det ikke ender opp i det totale kaos.

Og Nana Pi mestrer å styre musikerne på en spennende, kreativ og fin måte. I slike prosesser har det lett for å bli noen «hvileskjær» hvor det ikke skjer altfor mye i ensemblet, men dette klarte Pi å unngå i de to lange «strekkene» vi fikk servert. Hele tiden satt musikerne ytterst på stolene og var ytterst konsentrerte om arbeidsoppgavene, og det var deilig å se hvordan musikerne lystret de minste vink fra Pi, hvor gjerne to og to musikere skulle «duellere» eller samarbeide over et fint komp. Dette er et bandprosjekt det danske kulturliv bør ta vare på. Alle vet at det koster å holde et slikt ensemble gående, og om de danske kulturmyndigheter virkelig vil noe med å satse på relativt unge jazzmusikere, så er det dette ensemblet man skal støtte økonomisk, så de får muligheten til å vokse seg enda større, bedre og sikrere.

Så var man i gang med årets Vinterjazz. Fra torsdag og ut måneden er Danmark nærmest overfylt med konserter innenfor de fleste jazzsjangere, og du skal ikke se bort fra at det kommer en og annen rapport fra noen av konsertene på salt peanuts*, om få eller ingen andre i de danske mediahusene gidder å sette av plass og tid til denne massemønstringen av spennende, kreativ og livgivende musikk.

Nå er vi igang!

Tekst og foto: Jan Granlie


Skyggen (Mija Milovic, Oliver Laumann, Lars Bech Pilgaard)


Kimestad/Gropper Synth Band (Phillipp Gropper og Erik Kimestad)


Kimestad/Gropper Synth Band (Cornelia Nilsson)


Kimestad/Gropper Synth Band (Rasmus Kjær)


Extemporiza Orchestra under ledelse av Nana Pi


Kristian Tangvik i Extemporiza Orchestra


Maria Dybbroe i Extemporiza Orchestra


Asgeir Thomsen og Cornelia Nilsson i Extemporiza Orchestra