COPENHAGHEN JAZZ FESTIVAL, DAG 4, MANDAG 8. JULI 2019: Så var salt-peanuts.eu tilbake i gamlelandet, og til en helt annen temperatur enn forrige uke i Bolzano/Bozen. Festivalen startet fredag, og helga var preget av regn, slik at for mange startet denne megafestivalen egentlig på mandag. Da var byens konsertsteder, parker, vertshus, torg og helårige spillesteder fylt opp av jazzpublikummere i alle aldre, og jeg kan ikke huske at det har vært like fullt på konsertene ved tidligere års festivaler, som det var denne dagen.
Men salt-peanuts* medarbeider fra Italia, Nicola Semprini, var på plass også i weekenden, og han hadde frosset seg gjennom konserten på Islands Brygge, sist lørdag. Og her er hva han har skrevet om konserten:
A great night of music and spiritual sounds
Airto Moreira is, without any doubt, one of the finest percussion players over the last 50 years of performed and recorded music, having played with Miles Davis, Hermeto Pascoal, Weather Report, Quincy Jones, Herbie Hancock, and Chick Corea in his ‘Return to Forever’ project, just to name some.
As a jazz vocalist Flora Purim is of equal standing; she is praised as one of the most influential singers of her generation, having also been part of Chick Corea’s ‘Return to Forever’.
Airto and Flora got married in 1966. Airto Moreira and Flora Purim are jazz royalty.
They are the first act for this year’s Jazz by the Sea, Copenhagen Jazz Festival’s open air-venue at Islands Brygge, a windy eve on a seafront spot in a chilly and fallish early July day.
Their partnership is the best-known and longest-running collaboration in Brazilian jazz probably, and music can often affirm the wonderfulness of life by keeping “things” together.
Two giants of Brazilian music who have spent their lives crossing over to American music and back again. The past evening was a chance for them to show off their range and ability to switch mood and tempo on a whole range of compositions, which blend the spiritual jazz, the melodic progressions and traditional patterns, some samba-rock and few of their classics.
Flora arrived around the half of the show, right after a unique solo piece of Moreira, a pandeiro and a microphone. It was the very first time for me to see both performe live: I’m sure that Flora kept her distinguished chop in her singing, but would be remembered for performing many of the songs in a more powerful attitude 35 years ago most likely. Today at 77 she can celebrate life and perform on a stage easily. Some of the pieces were performed straight, others were used as improvisation and long built solos from band’s musicians. As for Moreira, he provided light and often rapid-fire percussion, while mixing in a quite remarkable array of noises and textures from Brazilian hand-held percussion instruments. Now a star in his own right, he found it hard not to upstage his own wife. Flora’s lyrics are clean, unusual, socially conscious and supernatural but still manage to retain a light element of fun, inspiring their listeners to cheer with a smile.
Until Airto came to the US in 1968 and made his U.S. debut on Davis’ classic Bitches Brew, a percussionist was someone with a conga drum and a fancy shirt. Airto brought the role into the foreground of the music and enlarged the battery of instruments until it threatened to include any percussive surface. Moreira has a vast repertoire on which to draw, and the first part of the concert stand up as real growing anthem insofar as it has a melodic richness to match the rhythmic intricacy associated with Brazilian music. He is spiritual, funny e gives his best. Maybe someone could say that he is playing a little less vigorously than in times passed, but that simply brings to attention the idiosyncrasy of his voice; nasal, grainy timbre which he uses powerfully in noizy phrases and scat lines, to strengthen the percussive drive of the arrangements, while dubbing the voice accents by using different percussion drums and caxixi …at 79.
On the Copenhagen Jazz Fest stage Moreira demonstrated with his performance the more obvious message: while you can take Brazil out of Africa, you can’t take Africa out of Brazil.
Clever ones have written papers on African retentions in the blues, but there is a whole series of books to be written about how the music of Brazil is built upon the foundations of slave culture from the old Portuguese African empire. Airto is still an essential “musical bridge” between Africa, Europe and Brazil. Many ideas and part of the set were clearly ispired by some “entertainment”
live acts, but the forest swing was always there inbetween the guitar solo and the drums rides’.
It was Moreira who provided the most remarkable section of the show, mixing a drum and percussion work-out with a vocal tour-de-force in which he switched from chanting and improvisation to manic laughter, from the ghostly to the funny.
A great night of music and spiritual sounds from an accomplished set of musicians combined with the skills of Airto and the alluring voice of Flora Purim. A nice one, ageing greats bring to the stage a lifetime of affirmation and they never shirk from sharing the love.
Gratis og på bestilling
Under «fanen» «European Jazz Highlites», en nyskapning i festivalen, har man samlet en rekke spennende, europeiske band i Skuespilhuset, som vil vise det danske publikum det nye som skjer innenfor den europeiske jazzen.
Her startet vi med islandske ADHD, som vi tidligere omtalte fra årets Nattjazz i Bergen. Der ga vi dem en forholdsvis lunken omtale, og vi hadde håpet på bedre lykke denne gangen, både for bandet og oss.
Men dessverre bekreftet bandet bare at de ikke bringer særlig nytt til jazzarenaen. De har en god gitarist (og bassist) i Ómar Guðjónsson, men jeg synes fremdeles at saksofonisten Óskar Guðjónsson ikke har nok trøkk i hornet for at det skal få godkjent karrakter. Det blir noe uforløst over bandet, og melodiene er langt fra så interessante som vi gjerne skulle ønsket dem, når man tenker på alt det andre spennende av musikk som kommer fra Island.
Deretter bar det på sykkel ut i Haveselskabets have på Frederiksberg, for å få med oss det bandet man alltid skal ha med seg på Københavnfestivalen, nemlig de lokale helter Ibrahim Electric.
Sjelden har jeg opplevd så mange på min egen alder og eldre på konsert i Haveselskabet. Og da man ankom haven og «ventemusikken» var The Beatles, Rolling Stones og andre eldre godbiter, forsto vi at her fikk man det publikummet man hadde ønsket. Dette var jo musikk som ble laget før de tre musikerne i Ibrahim Electric nesten var påtenkt, men de selv syntes det var helt på sin plass.
Når man går på konsert med Ibrahim Electric, vet man hva man får. Det dreier seg om rytmisk souljazz i skjæringspunktet mellom rock fra tidligere tider og drivende orgeljazz. Orgelspillet, som ivaretas på beste måte av Jeppe Tuxen, er en viktig bestandel i musikken, men uten Niclas Knudsens pågående og fine gitarspill og Stafan Pasborgs drivende trommer, hadde musikken hørt helt annerledes ut. De to er noen av de mest pågående musikerne innenfor den danske jazzen, og deres spill ligger i en tradisjon som få andre holder på med i Skandinavia i dag, noe som gjør trioen til solide publikumsfavoritter.
Og i haven koste folk seg på medbragte tepper, lunsj og et glass vin eller en bayer, slik man nesten forventer at dansker skal gjøre.
Den nye britiske scenen
Festivalsjef Kenneth Hansen hadde spurt undertegnede tidlig på dagen, om jeg ikke kunne reise ut på Loppen i Christiania, og skrive akkurat det jeg mente om det nye, britiske navnet Joe Armon-Jones (hovedbildet) og hans band. Han vet, fra tidligere rapporter på salt-peanuts* at jeg ikke er blodfan av den nye britiske scenen. Jeg har hørt band som Sons of Kemet og saksofonisten Shabaka Hutchings flere ganger tidligere, og mine rapporter fra de møtene har ikke vært altfor positive. Men når festivalsjefen spør om jeg kan skrive helt ærlig om en konserten, så tar jeg utfordringen, og syklet ut på Christiania i god tid før konsertstart.
Armon-Jones er en av grunnleggerne av Ezra Collective og er, ifølge programomtalen, en visjonær soloartist. Han kommer fra det man kaller den sprudlende engelske jazzscenen, som blander den moderne jazzen med fusjonsjazz og hip hop, dub og andre av Londons elektroniske sjangere. Hans solodebut, «Starting Today» kom ut på Brownswood Recordings og ble nominert til årets jazzalbum hos Worldwide Awards, og hans musikk har en haug med lyttere på Spotify og på de britiske musikkanalene, og han er en av favorittene til den britiske jazzjournalisten Gilles Peterson.
Så hva fikk vi så servert av musikk som ville få denne anmelderen til å skifte mening om den nye, briske jazzscenen?
Jeg kan like godt bryte sammen og tilstå med en gang! For Joe Armon-Jones er en strålende keyboardist, som har alle triksene inne, og som ikke overlater noe til tilfeldighetene. Bandet, bestående av trommeslager, bassist, saksofonist og trompetist, pluss en svært karismatisk og god vokalist, gjorde akkurat det Armon-Jones «befalte» fra sin posisjon på ytre venstre på scenen, og særlig merket vi oss flott og pågående trommespill. Dessverre er det ikke mulig å finne navnet på hans medmusikanter, hverken i programmet eller på internettet, men de som kjenner denne artisten, har vel mer kunnskap om dette enn meg.
Jeg må innrømme at jeg var svært skeptisk før de dro i gang. Men allerede etter få minutter var all skepsis blåst over bord. Vi fikk fine komposisjoner, som riktignok lå i samme landskap som Sons of Kemet og de andre bandene i denne tradisjonen, men det var noe pågående og energisk i denne samlingen musikere som overrasket positivt.
Joe Armon-Jones er en keyboardist som, hele tiden, pusher de andre musikerne, og ikke siden Herbie Hancocks velmaktsdager, har jeg hørt en pianist innenfor denne sjangeren i krysningspunktet mellom elektronisk jazz og rock, som har vært like pågående. Ofte blir å høre et slikt band, en opplevelse av msikere som har «en vanlig dag på kontoret», men så ikke med Joe Armon-Jones og hans musikanter. La gå at saksofon- og trompetspillet ikke var av det «skarpeste» slaget, men særlig synes jeg trommespillet og vokalprestasjonene, i tillegg til «sjefen sjøl» var overraskende positive.
Det var noe ytterst positivt over det bandet vi møtte på scenen. Musikken var tett og fin, og kommunikasjonen var nær og spennende, noe den nærmest fullsatte Loppen satte stor pris på. Og når de avsluttet med en slags reggae, med en svært politisk tekst som handlet om boligblokken som raste i London i 2017, var eders ytterst forutinntatte utsendte mer enn fornøyd. For dette var en happening, som bare ble bedre og bedre ettersom konserten skred fram.
Kanskje hadde det noe med hva bandet hadde i sine backstage-ønsker (man spilte tross alt i Christiania), men uansett hva som ble røykt på scenen, ble dette en ytterst positiv overraskelse. Sjekk ut dette bandet, hvis du er interessert i hva som skjer av spenbnende ting på den britiske scenen!
Så nå og ut uken er det gang i den i kongens by. Det er nesten ikke mulig å passere et vertshus uten at det strømmer jazz i alle sjangere ut av dører og vinduer, og for den intetanende turist, som det er svært mange av i byen på denne tiden, må det virke som å komme til New Orleans eller innover der når man vandrer rundt i gatene. Men dette er spesielt for denne tiden på året. Resten av året må man lete med lys og lykte for å finne de hardt arbeidende helårsjazzklubbene. Så får vi bare håpe at også disse får et løft av at så mange mennesker er byen og hører jazz disse ti dagene, hvor man kan rekke over mer enn 1200 konserter rundt om i byen.
Tekst og foto: Jan Granlie
Engelsk tekst: Nicola Samprini
Islandske ADHD i et nærmest fullsatt Skuespilhusets foyer
Niclas Knudsen i Ibrahim Electric
Jeppe Tuxen i Ibrahim Electric
Stefan Pasborg i Ibrahim Electric
Vokalisten til Joe Armon-Jones
