VOSSA JAZZ, VOSS, 3. DAG, 2. APRIL 2023: Jeg tror nesten samtlige gjester på Vossa Jazz kom seg gjennom 1. april uten at de ble lurt på altfor mange april-snarer. For på denne festivalen er alt reelt, kreativt og usedvanlig hyggelig. Og at festivalen ble velsignet med strålende sol alle dager, var mer enn hva vi fastboende hadde noen som helst forutsetning for å spå, sett ut fra det været som lavet over Voss i dagene før festivalen ble blåst i gang.
Og nå var det søndag, og salt peanuts* tok det litt ned, og ville konsentrere oss om de konsertene som inneholdt interessant, spennende og kreativ musikk i jazz-segmentet.
Dansk gull
Og vi startet allerede klokken 11:30. Vi måtte, av naturlige grunner, dessverre droppe vokalisten Berit Opheims meditasjonskonsert klokken 09:00. Men vi var på plass i Osasalen i god tid, for å igjen oppleve den danske trioen Kjærgaard/Vestergaaard/Bruun. Det vil si pianisten Søren Kjærgaard, bassisten Jonas Vestergaard og trommeslageren Peter Bruun.
Undertegnede har hørt denne trioen flere ganger tidligere. Men dette er en trio av utmerkede musikere som ikke møtes altfor ofte. Pianisten bor i København, mens de andre har tilhold i Berlin. Og selv om det er relativt god offentlig kommunikasjon mellom de to byene, er det ikke så ofte de møtes. I januar kom deres plate Thēsaurōs, hvor alle komposisjonene var skrevet av Peter Bruun, som var utgangspunktet for den musikken vi fikk servert denne formiddagen. I vår anmeldelse fra januar kalte vi platen en skattekiste, og allerede i planleggingen av hva vi skulle dekke under festivalen, sto denne konserten som, kanskje, den aller klareste – i alle fall for undertegnede.
I august i fjor, skrev jeg en omtale av Bobo Stenson Trio sin konsert i Bystyresalen under Sildajazz i Haugesund. Da skrev jeg at den konserten var en av grunnene til at vi få entusiastene som er tilknyttet salt peanuts*, og som jobber gratis og for egne midler, i det hele tatt gidder holde på med dette. På tross av avslag på avslag om økonomisk støtte fra Kulturrådet, egenbetaling av dyrere og dyrere reiser og, ikke minst, hotellrom, og av pur entusiasme og glød for den improviserte musikken, stadig bruker tid til å dra på jazzfestivaler.
Og denne formiddagens møte med de tre danske «drenge», i et godt besøkt konsertlokale med utsøkt lyd for akkurat denne type akustisk musikk, ble nok en grunn til å forsvare overfor oss selv at vi bare må skrive, vurdere og anmelde konserter med improvisert musikk,
Og allerede fra de første tonene fra pianoet var vi overbeviste om at dette ville bli en konsert for historiebøkene. Kjærgaard legger ned noen pianotoner, vi har sterk mistanke om at han hadde plukket opp fra utsikten fra hotellrommet tidligere på morgenen. Det var som å tråkke direkte inn i den lokale folkemusikken, og utsikten over Vangsvatnet og Grausio (Gråsiden) som inspirasjon. Så kommer de to andre smygende inn, og herfra og ut, er dette en fantastisk reise i den nyere, improviserte «pianotrio»-musikken. Det er hovedsakelig Kjærgaards pianospill som legger føringene, men hele veien understøttes han og blir pushet av de to andre. Og Kjærgaards pianospill er lyrisk, ettertenksomt, svingende og nydelig, omtrent som at hver tone er nøye planlagt. Jonas Vestergaards bass-spill har akkurat den «tunge» bunnen vi elsker. Han kommer med spennende innspill, og hans solier er bare så vakre og sømløse sammen med pianospillet. Og bak, ved siden av, under og over ligger Pater Bruuns ytterst lyttende trommespill. Han legger de helt rette anslagene og løfter og løfter trioen opp i sfæriske dimensjoner.
Men det er kommunikasjonen mellom de tre, gamle vennene som gjør dette til en uforglemmelig opplevelse. De studerte sammen på Rytmisk konservatorium i København samtidig (og den generasjonen av musikere som ble uteksaminert fra «rytmisk» på den tiden, har vært grunnmuren for det meste av den nyere, danske og spennende jazzen. De er gode venner, noe man kan høre i måten de spiller på, og de frembringer en nesten guddommelig, ettertenksom, sfærisk og vakker improvisasjonsmusikk, som jeg føler går lenger i improvisasjonselementene enn Bobo Stenson Trio, men som, uansett hvilke retning de beveger seg i, lander med alle seks beina godt plantet på jorden.
Det har alltid vært vanskelig for danske musikere (med ett par, tre unntak) å få spillejobber og turneer i Norge, på sammen måten som det er vanskelig for norske musikere å få spillejobber i Danmark. Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men med denne musikken burde norske festival- og klubbarrangører umiddelbart ta kontakt. For dette er noe av det beste man får i dag fra den europeiske jazzscenen. En fantastisk formiddag, og (kanskje) jubileumsfestivalens høydepunkt. (JG)
Eit høgdepunkt frå Voss, Sogn og Jæren
Sundag kl. 13.30 i Osasalen var det duka for plateslepp og konsert med Significant Time (Signe Irene Time, vokal, Øyvind Dale, piano, Fredrik Luhr Dietrichson, bass, vokal, Raymond S. Lavik, trommer, Marius Klovning, gitar, lapsteel og Ida Løvli Hidle, trekkspel).
Prosjektet som blei urframført same stad på Vossa Jazz i 2017, var i mellomtida innspelt og no var plata klar til å sleppast, og då høver det seg med sleppekonsert.
Debutkonserten i 2017 melde eg i salt peanuts*, og eg har lytta mykje til plata Vossastubbar den siste tida. (Sjå melding i Dag og tid 31. mars). Stubbane til Per Sivle kjenner eg godt. Det høyrde med til daninga blant ungdomen på Voss for 50 år sidan å kunna deklamera «Slumpelukko» utanboks. Eg har sjeldan kjend meg meir budd til å melda ein konsert.
Dei opna varsamt med ein lapsteelintro til det opplagte opningsnummeret «No skal du høyra» og gjekk over i ein «showstopper» av ein reggae, «Kolbein Hausa». Øyvind Dale har eit briljant kor på plata på denne låten, og her tok han det sju steg vidare – til himmels! Om konserten på dette tidspunktet hadde blitt avbroten av ein brannalarm som opererte på eige initiativ, så var det ingen grunn til å be om pengane attende. Koret til Dale var eine og aleine verd inngangspengane. Bassen og trekkspelet rundar det strålande av.
Dale opnar den todelte «Jordbruk» på impresjonistisk vis, og det endar ut i kollektiv improvisasjon. Heile vegen har Time halde hagebruksskule med oss. Jau, jau! Time opnar med lemen-lokk – «Lomhund; lomhunden!» og Hidle illuderer det overnaturleg illsinte lemenet før Klovning slår an ein forsonleg akkord og låten glir over i det karakteristiske bluestemaet med eit kromatisk innslag som gjev låten signatur. Time er heilt sjef i tolkinga av temaet, og Klovning kvitterer med ein gitarsolo som manar fram biletet av Stevie Ray Vaughan i Voss kino for 39 år sidan.
«Slumpelukko» er gjeven ein latinvri og blei eit springbrett for ein strålande vokalimprovisasjon av Time. Etter «Kvepsabolet» var det duka for nytt Time-show. Ho har fått sving på dialekten og har ein sognavri på Vossamålet som fint får fram at Per Sivle var halvt sogning. Igjen var Klovning frampå med eit nytt glitrande gitarkor. Etter ein crescendo tona det ut med ei unison piano/trekkspel-linje. Etter ein heller kort versjon av «Matamaoltid» runda dei av konserten med «Vetle Rauren». I innleiinga fortalde Time om den vesle, raude og uregjerlege hesten som på tragisk vis enda sine dagar i ein freistnad på å forsera ei grind på veg heim med ein dauddrukken eigar. «Hestar ein ikkje kan temja og høner ein ikkje kan halda styr på, det er no det det handlar om for oss bygdefolk», filosoferte Time. Slikt går heim hjå eit godt vakse publikum som alle kjenner til gardslivet frå barndomen. Det rastlause temaet med bass/trekkspel ostinat, basskor med boge, eit effektivt break og eit slepent ska-komp på gitar gjorde «Vesle Rauren» til eit av høgdepunkta. Ekstranummeret «Den fyrste song» vart gjeven ein nydeleg koda, og publikum kvitterte med ståande applaus.
Konserten var heilt opplagt eitt av høgdepunkta på festivalen. Jamført med konserten i 2017 var dette på eit heilt anna nivå. Bandet spelte med ein sjølvtryggleik som løfta musikken. Signe Irene Time er ein fantastisk vokalist og ein scenepersonlegdom av sjeldan kaliber. Jæren forsyner nasjonen med grønsaker. Nasjonen bør kjenna si vitjingstid og omfamna Significant Time. (LM)
Sagn med minner og fortellinger om vår egen tid
Da Sagn ble urframført på Vossa Jazz i 1990 markerte det starten på en periode i norsk jazz – ja, kanskje i norsk musikkhistorie – som er totalt uten sidestykke. De neste tjuefem årene skulle norske jazzmusikere markere seg over hele verden i et antall og et omfang som ingen så komme i 1990.
Arild Andersens verk står fortsatt som en påle i norsk jazzhistorie. Kirsten Bråthen Berg fikk stjernestatus da hun fortryllet en hel generasjon lyttere. Den som ikke går fra en konsert med Kirsten Bråthen Berg uten å være forelsket i denne sterke fortelleren og formidleren, har ikke skjønt hvilke krefter som ligger i god musikk. Den som ikke går fra en konsert uten å ha blitt forført av sangen i Arild Andersens bass og hans musikk er laget av stein. Den er uten følelser, den som ikke går fra en konsert uten å kjenne på tårene i øynene når Frode Alnæs åpner ballet med de vakre åpningstonene. Dette framført på en akustisk gitar som i seg selv og alene, er som et smykke, både visuelt og auditivt.
Bandet på scenen i Idrettshallen denne søndags ettermiddagen på siste dagen i den femtiende Vossa Jazz-festivalen, er nesten det samme laget som sto på scenen i 1990 for å urframføre det nye tingingsverket Sagn, skapt av Arild Andersen. Ved siden av Khmer – eller Labyrinter som det het i 1996 – som vi hørte på åpningskonserten fredag, er vel Sagn tingingsverket med de aller største og rikeste ringvirkninger og videreføring i førti år med i alt førti tingingsverk som er gått siden urframføringen av Egil Kapstads Bill Evans in Memoriam i 1983.
Det var nok mange i salen som opplevde frysninger på ryggen da ouverturen, temaet som rett og slett er kalt Sagn, ble gjenoppført i Idrettshallen 33 år seinere. Når Kirsten Bråthen Berg synger ut; «… Lova, lova, line» forsvinner disse årene. Og verden er igjen frisk, vakker og ny. Det blir en lovnad om alt det fantastiske vi hadde foran oss den gangen, ved starten av tiåret som markerte slutten på epoken som betegnes som etterkrigstiden.
Det var et tiår som ikke minst også medførte en total omvandling og nyskaping av norsk folkemusikk. I denne perioden gikk norsk folkemusikk fra å være et museumsobjekt til å bli en arena for kreativ skaping av helt ny musikk, en musikk der respekten for og kunnskapen om tradisjonene ikke ble ofret. Sagn står som en viktig milepæl i de første fasene av denne prosessen. Sagn åpnet mange dører.
Hvilken verdi har det da å framføre dette verket i dag, trettitre år seinere? Det viser seg at det spreller godt i det mannsalder gamle verket. Kirsten Bråthen Berg framstår kanskje til og med som en enda sterkere formidler i 2023 enn i 1990. Det er jo gått nesten nøyaktig en mannsalder siden urframføringa, så det er nok en del mer grått hår på scenen i dag. Samtidig har den da lovende, unge og kreative musikeren på ymse tangenter, Bugge Wesseltoft, blitt en moden mann, med en helt annen pondus og rikdom i spillet. Så det er bare å la seg henrykke. Et solostrekk med Wesseltoft hadde et slør over seg som fikk mental snø til å falle over hans piano. Venstre hånd på klaveret, høyre på hans Roland controller, vi er heftig begeistret.
Det er én forskjell i besetningen siden 1990, slik det også var i den orkestrale gjenskapingen av verket vi opplevde under Maijazz for flere år siden: Den brasilianske perkusjonisten Nana Vasconcelos er ikke blant oss mer. Hans bidrag til Sagn var en vesentlig del av lydbildet den gangen. Denne gangen var det trommeslager Thomas Strønen som hadde overtatt plassen som den gang var besatt av Vasconcelos. Strønen har alltid vært en trommeslager som tenderer like mot ‘perkusjonist-rollen’ som ‘trommis-rollen’. Det blir allikevel et annerledes bidrag enn det vi husker fra den gangen. Men det er helt all right. Og mer enn all right!
Så lenge interaksjonen mellom den perkussive rollen i verket og Andersens basspill er på plass – den kanskje aller viktigste bærebjelken i bandkonfigurasjonen, nest etter det intime samspillet og interaksjonen mellom Bråten Berg og Andersen. Det er toneganger vi har levd oss inn i mange ganger. Gjennom store deler får vi mest lyst til å bryte ut i harmoniserende sang. Men vi holder det inne. Det er kun mitt eget indre øre som hører dette bidraget. Takk for det, vil nok min redaktør si.
Strønen bidrar dessuten til å skape nye nyanser i dette verket som vi ellers kjenner så godt. Bendik Hofseth er på tenorsaksofon, som han var det, den gang. Men det er Andersens syngende linjer og hans hånddesignede utforming av tonene, deres dynamiske utvikling og overtoner som virkelig skaper skjønnheten i dette verket. Hver gang jeg hører Arild Andersen spille bass slik, er det jeg skjønner hvorfor jeg lot meg fascinere av denne rare, vakre, fascinerende musikken som ung, nysgjerrig, tenåring. Da er jeg seksten år igjen og verden blir igjen ny og strålende.
Det åpne smilet til Andersen når musikken sitter og kommunikasjonen på scenen, og med publikum, lever og skaper energi og kraft, skaper selv en intens lykkefølelse. Sagn skaper fortsatt lykke. Sagn er kraftfull og full av liv, også i voksen alder. Men kanskje bidrar innslaget av også levd liv i dag til å gi verket helt nye dimensjoner. Til å gjøre det like relevant for vår tid i 2023, som det var det i 1990. (JH)
Og dermed er Vossa Jazz sitt 50-årsjubileum historie. Vi sitter igjen på mandag formiddag og tenker hva vi har fått være med på de siste dagene. Utrolig gode konserter dukker opp i bakhodet, gjensyn med venner man ser (nesten) kun på Vossa Jazz dukker opp. Sene netter, tidlige morgener hvor hodet er fylt med ull, anekdoter og historier som bare blir dårligere og dårligere fra år til år, og en følelse av velvære preger oss. Så nå er det bare å takke festivalsjef Trude Storheim, som nå må på en solid rehab lenger opp på fjellet resten av påsken, og hennes stab av både fast ansatte og frivillige, som har vært med på å gjøre denne førpåskehelgen til en stor opplevelse!
Vi har allerede begynt å telle ned til neste års festival om et kort år.
Tekst: Johan Hauknes (JH), Lars Mossefinn (LM), Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie og Lars Mossefinn
Søren Kjærgaard
Jonas Vestergaard
Peter Bruun
Signe Irene Time i Significant Time
Øyvind Dale og Ida Løvli Hidle i Significant Time
Krsten Bråten Berg og Arild Andersen – grunnpilarene i Sagn
Bugge Wesseltoft
Frode Alnæs
