Konserter

Gong og Haden med en gin-tonic

MOLDEJAZZ, DAG 2, TIRSDAG 20. JULI 2021: Moldejazz 2021 tegner til å bli bra. På grunn av Ellen Andrea Wangs residentskap og den strålende, morsomme åpningskonserten får vi en tilleggsbonus i år. Det er spesielt å gå langsetter Storgata og møte en kontrabassist på nesten hvert gatehjørne bortover. Molde klinger av mye flott basslyd disse dagene. Og på toppen av det hele stiger temperaturen og sola titter fram. I samarbeid med festivalavisa Fireflate presenterer vi her dagsrapport 2 fra Moldejazz 2021.

Vi starter dagens løp ved å benke oss til ved årets lærestol, administrert og forrettet av akademiets rektor, Audun Vinger. Tema i dag er tjueettårs-jubilanten Trondheim jazzorkester, den orkestrale kameleonen som ble født 18. juli 2000.

Vi fortsetter med årets nyskaping, frijazz i Krona. Krona er administrasjons- og utstillingsbygget til Romsdalsmuseet, like ved Idrettens Hus, som jo var en av festivalens hovedscener i mange år inntil Bjørnsonhuset åpnet i 2003. Det er Paal Nilssen-Love som med sitt nye soloprosjekt som vel best kan refereres til med navnet til ett av de nærmest mytiske britiske kunstrockbandene for omtrent femti år siden, Gong, og det avledede prosjektet av dette som fikk navnet Planet Gong. Men mer om det i Kjetil Valstadsves tekst nedenfor.

Årets residerende artist Ellen Andrea Wang hadde to konserter. I teatret vårt med Ellen Andrea Wang Trio på ettermiddagen, og så dagens konsert i Bjørnsonsalen med Wangs Charlie Haden-hyllest, trioen Closeness (hovedbilde av Ellen Andrea Wang, foto: Hogne Bø Pettersen).

Paal Nilssen-Love sitt nye prosjekt Cirkus er neste stopp i Teatret Vårt, før vi avslutter med å reise til de gamle britiske kolonier på det indiske subkontinentet der det serveres A Tonic for the Troops.


Festivalakademiet tirsdag

Festivalakademiet: TJO i tjue (Tekst og foto: Ruben Olsen Lærk)
Årets første festivalakademi ble en hjemmekoselig samtale om Trondheim Jazzorkester, kunstnerisk leder Ole Morten Vågan og årets stipendiat, Signe Emmeluth. Audun Vinger loset oss trygt igjennom årest første festivalakademiseanse.

Dette var en hyggelig liten time hvor flere interessante temaer ble tatt opp.  Fireflate skulle likevel gjerne sett at panelet dyppet tærne sine dypere ned i det viktige temaet omkring hvor sterke utøvere vi har her i Norge i alderen 25-35 år, og hvor sterkt miljøet for improvisasjon står i Norge sammenliknet med andre nordiske land.

Et annet viktig moment som ble diskutert var hvor holistisk tankegang norske jazzutøvere har. Som Emmeluth påpekte så har det høye nivået mye å gjøre med å gi og ta. Utøverne er en del av et inkluderende økosystem som spiller hverandre gode. Det er kanskje ikke så mye fokus på overskudd som den drivende motoren, men heller dopamin-kicket man får av å holde gode konserter slik som gårsdagens eminente konsert med Signe Emmeluth.


Paal Nilssen-Love

Go’-lyd i gong (Tekst og foto: Kjetil Valstadsve)
Paal Nilssen-Love tok en tur innom Krona for å vise frem gongene sine og improvisere litt. Vi lot oss rive med!

Nyslått eks-festivalsjef Hans Olav Solli, nå sjef på Romsdalsmuseet, var tydelig glad for å ha fått en finger med i programmet i år også. Hans kongstanke er at Krona kan ta over rollen som festivalens improvisasjons/frijazz-hjørne, en rolle tidligere bekledd av det gamle Reknes-bygget. Og med en start som dette burde han ha gode sjanser til å lykkes. Lokalet var, som vi kan si nå i slike korona-tider, lovlig fullt. (Får man anta.)

Paal Nilssen-Love burde være et kjent navn som for alle som har klikket på denne artikkelen. Faktisk tror jeg de fleste som går på konsertene hans i regionen kjenner trynet på alle de andre etter hvert. Siden sent i forrige årtusen har han hjemsøkt festivalen i gode og våte dager, og nå har han nye ting på gang: Sju gonger av forskjellige størrelser er hengt opp i parvis i stativer, dekoret med varierende effekter. John Cage hadde et preparert piano, her snakker vi om preparert gong.

Gonger lyder best når de dunkes på midten med noe stort, synes jeg, men det er vel ingen grunn til å ikke drapere dem med isoporplater, papirposer, strikkepinner, assortert papp og kongler – alt som kan brukes til å utforske lydenes mulighetsrom – eller slå på dem med trommestikker? Definitivt ikke. Kan det lage lyder, så kan det lage musikk. Musikk er organisert lyd – lyd med en tanke bak.

Når alle gongene er i spill, kan man lure på om det er musikerens tanker som gjelder. De suser og vibrerer og ser ut som de lever sitt eget liv, og virker på nippet til å ta over showet.

Hør mer om filosofien bak gongene i Fireflates intervju! Gong er ikke bare-bare, nemlig.

Gjennom konserten utforskes gongene i tid og rom. Gjenklang og samspill mellom de forskjellige frekvensene gir mange muligheter for lyd-eksperimentering. Gonger tas ned, dras over gulvet, ristes rundt i lufta – det er mye som skjer!  Jeg tar meg i å lure på om vibrasjoner kan overføres fra en gong til en annen, noe artisten selv også ser ut til å ha lurt på: Mot slutten stiller han dem opp mot hverandre som en Newtons gong-vugge, men det blir vanskelig å skille lydene fra hverandre.

Det ble en stimulerende opplevelse av lyd og kanskje en spennende ny gren av det Nilssen-Loveske multivers, som vi gjerne følger videre. Krona er herved innviet som Reknes’ arvtager, og vi gleder oss til de neste konsertene!


Ellen Andrea Wang

Karismatisk popjazz (Tekst: Christen Hvam. Foto: Hogne Bø Pettersen)
Jazzen må være den mest svampaktige av alle musikalske genrer. Som en mangetentaklet blekksprut suger den til seg fra nær sagt alle kanter, noe Ellen Andrea Wang Trio viste med sin legering av pop, jazz og fusion.

Den 31 år gamle kontrabassisten fra Søndre Land i Oppland må være det beste som har kommet fra Toten og dalstrøka innafor siden Vazelina Bilopphøggers.

Undertegnede har intet behov for å båssette bassisten Wang og hennes Wang Trio, men det er på det rene at hun må ha en lite aktverdig holdning til tradisjonen, hvilket utvilsomt vil gi musikken en bredere appell. Komposisjonene hennes er som et espalier, der tonene slynger seg buktende i været, som støvbærere i vind. Wangs musikalske vev har en løst spent renning, uten rom for improvisasjoner, og musikken trioen framfører er både sammenhengende og partikulær, liksom det lydlige landskapet hun betråkker er tradisjonelt og kontemporært.

Første gang Ellen Andrea Wang Trio sto på en scene under Moldejazz var i 2014, den gang med den samme besetning som i år gjestet Teatret Vårt i konsertserien som residerende artist. Trioen hadde enda ikke gitt ut sin første plate. Repertoaret Wang og hennes to musikalske duellanter vartet opp med var i hovedsak hentet fra hennes to første utgivelser, Diving og Blank Out.

Det åpner særdeles sfærisk med Air fra debuten Diving. Introen er som et svanetrekk under en slørblå himmel. Så blir det gradvis mer hissende. Wang synger med sordin, mens bassen brummer mildt og melodiøst. A Change of Heart fra oppfølgeren Blank Out skrur tempoet opp betraktelig, sangen kunne glatt vært på repertoaret til for eksempel Susanne Sundfør — vestkyst-inspirert poprock krydret med et fint dryss av jazzelementer. Så følger Bad Blood fra samme plate, en komposisjon som for øvrig også ble fremført med Kontrabassorkesteret, da naturligvis i et ganske så annet arrangement.


Closeness

I Hadens hengekøye (Tekst: Christen Hvam. Foto: Hogne Bø Pettersen)
En konsert med Ellen Andrea Wang er ingen ferdig kvistet løype. Hun orienterer seg i musiske finurligheter med urmakerpresisjon, og det er bare å svelge begeistret unna.

Det råder en nærmest mausoleisk stillhet i salen. Hovedperson står rank ved sin kontrabass med et blekt gjenskjær av scenelys i det blanke håret, beleiret av spotenes stramme stråler. Til venstre for henne, sett fra salen, den unge britiske gitarvirtuos Rob Luft, til venstre tromme-unikumet fra vårt naboland, Jon Fält.

I 2020 ga Ellen Andrea Wang ut albumet Closeness, et samarbeidsprosjekt med de nevnte musikere. Gitarbasert jazz, den melodiøse grenen av den, der vokalisten Ellen Andrea Wang tar et steg til siden, og bassisten får større spillerom, sammenliknet med konserten i Teatret Vårt tidligere på dagen, der repertoaret var hentet fra hennes to første, og betydelig vokalbaserte plater. Nå er turen kommet til albumet Closeness, og den lett poppete dåm er dyttet til side og det mer tradisjonelle jazzsoundet presenterer seg i sin fineste stas.

Closeness begynte som et bestillingverk for Victoria Nasjonal Jazzscene, og albumet er et amalgam av Wangs egne komposisjoner, samt spirituals, standardlåter og versjoner av låter fra Ornette Colemans og Pat Methenys kataloger. Og de kommer på rekke og rad, trioens egne: Erasmus, Nobody Knows, Strange Flower, Waiting for Elinor og tittellåta Closeness. I tillegg til tradisjonslåten Wayfaring Stranger, This is not America av David Bowie, Lyle Mays og Pat Metheny og selvfølgelig Silence, som i følge Wang selv må være Charlie Hadens aller vakreste komposisjon.

Gitarist Rob Luft, som for øvrig ser ut som den gladeste gutten i ballbingen, spiller slik at min riktignok beskjedne aversjon mot gitarbasert jazz, nesten fordufter. Musikken er jazz fra fot til isse, men likevel ikke slik at du trenger å være innforlivet med jazzens idiosynkrasier for å like den. Trommis Fält spiller som en foss av solglitrende vannfyk, det risles og rasles alle vegne, men hele veien med en krystallinsk renhet i uttrykket, hele veien i finfint samspill med Lufts mykere, mer jomfruelige tilnærming. Og Wangs bass evner å skille slagget fra den rene malm.


Paal Nilssen-Love Circus

Da sirkuset kom til Teatret (Tekst: Kjetil Valstadsve. Foto: Ruben Olsen Lærk)
Paal Nilssen-Loves nyeste ensemble, en livsbejande sjuhodet Medusa, samler trådene fra all verdens gladmusikk og smelter det ned til en ny mening av “sirkusmusikk”. Juhu!

Cirkus er navnet på den siste skapningen til Paal Nilssen-Love, kjent for å samle alle gode krefter og lede dem (og publikum) til forjettede land. Inspirasjonen denne gangen er world music fra alle verdenshjørner, satt inn i en ramme av moderne jazz.

Juliana Venter (vokal) åpner med et vokalnummer som leder tankene hen til dadaisme og cut-up-teknikker, før det glir over i – tja, sirkusmusikk er vel ikke helt feil? Reportoaret er bygd på forskjellige slike strofer og riff dratt inn og blandet med bla. brasilianske og afrikanske innflytelser.

Nilssen-Love har samlet artister under slike paraplyer før, og alle husker vel Large Unit og pang-debuten i Molde i 2013. Det var litt av en opplevelse, men Cirkus fremstår som en mer fokusert og finjustert mekanisme – hver del med en sentral og uerstattelig funksjon.

Signe Emmeluth (saksofon) og Thomas Johansson (trompet) har full hyre med å dra det viltvoksende ensemblet inn i strukturerte former med jevne mellomrom, og de gjør den jobben med glans. De driver det hele fremover, fra A til B og videre gjennom kartet over verdens musikk.

Lydbildet er oppdatert, supplert med Kalle Moene (trekkspill), en sterk strengeseksjon med Oddrun Lilja (gitar) og Christian Meaas Svendsen (el-bass). De har hvert sitt strålende solonummer, men Lilja er kanskje den som utmerker seg. Det er kanskje bare oss, men gitar har visst blitt mer vanlig i jazzen i Norge de siste årene – eller kanskje er det omvendt – men uansett er det velkomment.

Teatret Vårt er i alle fall i hundre etter et drøyt års global jazzkarantene, selv i halvfull tilstand. Vi gleder oss til dette bandet får utfolde seg i en ny verden. Hurra!


A Tonic for the Troops

En deilig gin & tonic på Storyville (Tekst: Jan Inge Tangen. Foto: Hogne Bø Pettersen)
A Tonic for the Troops har tatt navnet sitt fra drikken britene tok mot malaria i tropiske kolonier. Konserten på Storyville hadde vel så helsebringende effekt.

Ellen Brekken kjenner vi mest som buldrende bass-motor i Hedvig Mollestad Trio, som stødig anker i Tord Gustavsen trio og fra flere fine folkemusikkprosjekter. Ja, til og med Dance With A Stranger har fått nyte godt av hennes elbass. Nå har hun tatt et nytt steg og satt sammen sitt eget akustiske jazzband. Det lener seg på tradisjoner, men utforsker nåtiden.

Det hele er orkestrert på en nesten filmatisk måte der bandet maler lydbilder, stødig ledet av Ellen. For å si det slik: Jeg forstod hver tone og hvert slag, noe jeg svært sjelden gjør. Det er en tydelighet og et distinkt budskap, selv om det innimellom er vart og malt med lange penselstrøk.

Det er mye klassisk i komposisjonene til A Tonic for the Troops. Gjerne en felles intro, et gjenkjennbart tema, som etter hvert går over i tradisjonelle soloparti, der musikerne får vist sine briljante evner. Jeg lar meg imponere over kvaliteten på denne gjengen, som hver for seg er noe av det ypperste på jazzscenen, men som sammen skaper en tight, homogen enhet.

Jeg må her få lov til å trekke fram Espen Berg på flygel. Det høres så lekende lett ut det han gjør, men for meg som var heldig å sitte litt bak og følge med ham på nært hold, så er det utrolig komplekst det han gjør. Av og til er vi med i et fransk impresjonistisk maleri, der heltonene flyr over alt og alle. I et annet øyeblikk kjører han en polyrytmisk orgie på klaveret der venstre og høyre hånd kjemper om oppmerksomheten. Espen Berg er en av de mest spennende pianistene i dag.

A Tonic for the Troops er en kvartett: Magnus Bakken på saksofoner, Espen Berg på piano, Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Brekken på akustisk bass. Brekken står bak alle komposisjonene, og som tidligere nevnt er hun også bandleder.

Det må jo også nevnes at bandet kjører uniform. Det fikk meg til å tenke på coveret til The Beatles og deres Sgt. Pepper`s Lonely Hearts Club Band fra 1967, uten at de for øvrig har noe referanse til det i musikken sin.

Troppene leverte varene så det holdt.

Tekster: Kjetil Valstadsve, Ruben Olsen Lærk, Christen Hvam, Jan Inge Tangen, Johan Hauknes
Foto: Kjetil Valstadsve, Hogne Bø Pettersen, Ruben Olsen Lærk

Skriv et svar