JAZZHUS MONTMARTRE, KØBENHAVN, 14. AUGUST 2016: Den sør-afrikanske pianisten Abdullah Ibrahim, eller Dollar Brand som var hans opprinnelige navn før han konverterte til islam, har opp gjennom årene vært en relativt flittig gjest i København, og særlig på Jazzhus Montmartre. På 60-tallet bodde han en periode i byen, og spilte jevnlig på de forskjellige jazzklubbene rundt om i byen, men særlig på Montmartre.
Musikken hans gjenspeiler vanligvis mange av de musikalske innflytelsene han fikk i barndommen i de flerkulturelle områdene som ligger rundt Cape Town og som omhandler alt fra tradisjonelle afrikanske sanger og orgelmusikk til mer moderne jazz og andre vestlige stilarter. Hans måte å spille piano på, har hele tiden hatt en fot hos Duke Ellington g Thelonious Monk, og det andre benet i den sør-afrikanske musikken. Han fikk sine første pianotimer da han var syv år og begynte å spille profesjonell i 1949.
Mens han bodde i Køenhavn, gjorde han blant annet platen «Round Midnight at The Montmartre», og mange av de som hadde funnet veien til Montmartre denne søndagskvelden, var nok også til stede de tidligere gangene han gjestet klubben, for det var i hovedsak et voksent publiklum som hadde tatt turen.
Good News From Africa? Så kan man sette seg ned og analysere denne kveldens konsert, og finne ut om han virkelig leverte «Good News From Africa». Jeg er ikke sikker. Men det er vanskelig å bedømme en legende utfra en konsert i ett sett over ca. 90 minutter uten opphold mellom låtene.
Men en ting er sikkert: For oss som har fulgt ham siden hans andre utgivelse, «Duke Ellington presents The Dollar Brand Trio», via de mange ENJA-utgivelsene, blant annet med bassisten Johnny Dyani og senere med altsaksofonisten Carlos Ward, så ble det dessverre ikke så mye nytt denne kvelden. Vi fikk riktignok noen låter fra hans seneste soloalbum, men ellers ble dette et gjenhør med mange eldre låter.
I stedet fikk vi en hitparade, hvor han var innom de fleste låtene jeg kan huske, men hele tiden ga han oss bare smakebiter fra sitt rikholdige reportuar, og nesten ingen hele låter. Vi fikk temaer, men dessverre lite improvisasjon utover noen fa takter, som mer fungerte som overganger til neste låt.
De første 30 minuttene ble rett og slett kjedelige denne kvelden. Da foregikk alt i litt langsom blues, og det var mye akkordlegging og lite spirituelt spill. Og jeg savnet noe mer enn bare Ibrahim, for eksempel noen basspålegg a la Johnny Dyani eller altsaksofonbidrag fra Carlos Ward.
Men han gjorde min favorittlåt, «The Wedding» som nest siste låt, men i stedet for å utbrodere den og gjøre noen improvisasjoner rundt den, så spilte han temaet flere ganger, og det synes jeg faktisk ikke er godt nok.
Sist gang jeg hørte Abdullah Ibrahim, var på Tampere Jazz Happening for et par år siden. Da spilte han med fullt band, og mesteparten av settet brukte han på å kjefte på sine medmusikanter. Jeg vet ikke om han kjefter på seg selv etter kveldens forestilling, men jeg hadde faktisk ventet mer av en solokonsert med denne legenden, enn en hitparade med temaer. Det er slike ting man kan høre i en eller annen litt oppdatert pianobar… Men ingen skal ta fra ham, at han har vært en strålende pianist og stilskaper, det er bare så synd at det ikke er så mye igjen av det nå.
På tirsdag spiller han i Universitetets Aula i Oslo under Oslo Jazzfestival. Vi får håpe at han tar noen sjanser på den konserten, og improviserer litt over låtene sine da.
Tekst og foto: Jan Granlie