Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Gøy på landet

JAZZ & WINE OF PEACE FESTIVAL, CORMÒNE, ITALIA, 25.-29. OKTOBER 2016: Å bli invitert til en festival med tittelen «Jazz & Wine of Peace», er den perfekte invitasjon til salt-peanuts medarbeidere. Derfor var det ikke annet enn naturlig at redaktøren selv reiste på denne festivalen.

Evenementet varer en hel uke, så vi måtte begrense oss en smule, og kuttet en dag i hver ende. Dermed fikk vi ikke med oss det morsomme bandet Tinissima Quartet fra Italia åpningsdagen, eller avslutningen med Gesing/Meyer/Rohrer og Rob Mazurek São Paulo Underground, men det fleste av de andre konsertene fikk vi mer eller mindre med oss.

Den lille byen Cormòne ligger helt på grensen mot Slovenia, sørøst for Udine og nord for Trieste. Her har de ivrige festivalarrangørene, de lokale myndigheter og kulturorganisasjonen Controtempo gått sammen om å lage en festival hvor kvalitetsjazz, lokal kvalitetsvin og lokal mat skal gå hånd i hånd.

Festivalen er svært distriktsvennlig, og selv om de «store» konsertene, pluss noen nattkonserter foregår i Cormòne, så er de fleste andre konserter plassert i små landsbyer og på vingårder rundt om i regionen. Dette krever selvsagt en pinlig nøyaktig og godt gjennomarbeidet logistikk, som det virker som festivalen mestret.

Samtidig med konsertene har man også smaking på regionens forskjellige viner og lokalt produsert mat, og nesten alle konsertene, som ble arrangert i regionen, var konsertene bare en del av evenementet. Nesten like viktig var vinsmakingen og smaking på lokal mat etter konsertene, det være seg om de foregikk i et vinlager, i hagen hos en vinprodusent eller i en kirke. I tillegg var det «Jazz, Wine and bike», guidet sykkeltur rundt i området med besøk på vingårder og andre historiske steder, «Jazz, Wine and Movie», med rundtur i buss med filmekspertise som kunne fortelle om innspillingssteder etc., og et eget program for unge jazzskribenter. Så det gjøres unektelig mye for at festivalen skal bli en viktig brikke i det lokale/regionale kulturliv.

wine-parkerParker i vinlageret
Vi startet musikalsk, «in the middle of nowhere» helt på grensen til Slovenia, i et vinlager, med konsert med den britiske saksofonisten Evan Parker og den slovenske trommeslageren Zlatko Kaucic. Parker kjenner vi fra en rekke tidligere møter, som en av de meste kreative musikerne innenfor den frittgående musikken. Senest hørte vi han i to forskjellige konstellasjoner i Koncertkirken i København, i ett sett med saksofonistene Torben Snekkestad og Lotte Anker, og et sett med Schlippenbach Trio (Alexander Von Schlippenbach – piano og Paul Lovens – trommer). Men Kaucic var et helt nytt navn for undertegnede. Vi vet at han har spilt inn plate med bassisten Joelle Leandre, og at han er et kjent navn i Sør-Europa, men jeg kan ikke huske å ha hørt ham i Norden eller på noen av de mange festivalene jeg har frekventert de senere årene.

Og la være sagt med en gang: Dette ble en strålende konsert i det frie landskapet. Parker som den førende, med sedvanlig stålkontroll på saksofonen, og med et hopetall med gode ideer. Men den store overraskelsen var Kaucic. Hele tiden fløt han lett som ei fjær over Parkers improvisasjoner, og avstanden til for eksempel Paal Nilssen-Love og Steve Noble er ikke veldig stor. Han er utstyrt med store, lyttende ører, og en frapperende teknikk som han utnytter hele veien. Innimellom er han også innom litt elektronikk som forstørrer lydbildet, uten at det gikk på bekostning hverken på trommespillet eller Parkers saksofonspill. En flott åpning!

Dag to ble først benyttet som turist. En to timers togtur tok meg til Venicia, og et turistkaos uten sidestykke. Men viktigst var det (for meg) at jeg en gang for alle fikk beviset på at noen orienteringsløper blir jeg nok aldri!

Men jeg rakk toget tilbake (med aller minst mulig margin), for å kunne forberede meg på en av festivalens komserter jeg var mest spent på, nemlig Jan Garbarek Group. Garbarek på sopran- og tenorsaksofon pluss seljefløyte, Rainer Brüninghaus – piano, Yuri Daniel – bass og Trilok Gurtu – perkusjon.

Garbarek på repeat
Nå har det gått fem-seks år siden sist jeg hørte denne kvartetten, og etter positive rykter etter konserten de holdt under årets Oslo Jazzfestival, var jeg spent på å høre bandet igjen. Jeg hadde forventninger om at bandet nå var mye bedre samkjørte enn sist gang jeg hørte dem, og jeg var spent på om musikken hadde utviklet seg videre.

wine-garbarekJeg ble en smule betenkt i det jeg så at de hadde den samme scenografien som sist. Et hvitt seil bak på scenen og en lysspot over hver musiker. Og skepsisen ble, dessverre, vedvarende under hele konserten. Lenge har vi hørt at Garbarek ikke har hatt lyst til å se seg tilbake, gjøre tidligere prosjekter eller gjenutgi noen av hans strålende plater fra 70-tallet. Derfor ble vi litt overrasket da de startet med hele «Molde Canticle», som ble skrevet til Moldejazz sitt 40-årsjubileum for 13-14 år siden. Garbareks umiskjennelige og vakre sopransaksofon fikk publikum i gang, og jeg tenkte: Ok, det er greit, for det er jo en vakker komposisjon eller suite. Men midt i komposisjonen får vi en pianosolo, hvor Brüninghaus spiller på en Roland synth, med en litt dårlig pianolyd, i stedet for å bruke flygelet som han sitter ved siden av.

Deretter får vi mer nostalgisk og vakker musikk. Mari Boines kjente «Gula, Gula» i en fin versjon, men som jeg syntes ble kjedelig, ikke på grunn av Garbarek, som jeg synes spiller like fint i dag som på 70/80-tallet, men på grunn av medmusikantene.

Vi får til dels lange og intetsigende soloer fra de tre medmusikantene, og den som egentlig gjør minst av seg er kapellmesteren. I flere låter bidrar han nesten kun med temaene, med noen ørsmå variasjoner, men det meste overlater han til de andre. Og det de andre bidrar med som solister er sjelden veldig spennende, dessverre. Men et fullsatt Teatro Communale var stort sett fornøyde, og da spiller det ingen rolle hva en gammel, sur nordmann mener!

Spennende fransk/italienske møter
Dag tre starter på Enoteca Cormòns, klokken 11 på formiddagen, med DJ. Y. Kaplan, som spilte 78-plater mens det ble servert lokale viner. Litt tidlig for en som vanligvis lar vinen stå til sola er over rånåkken (ca. kl.12), men som samtidig er lett å lede… Så da ble det 30-tallsmusikk avspilt på to sveivegrammofoner, med nydelig tilbehør av viner og lokale oster. Etter et par timer i bacchus sin verden, var det ut for å nyte sola som endelig dukket opp, etter noen dager i tåke, yr og altfor få plussgrader til å være Italia.

På ettermiddagen var det igjen avgårde ut i naturen. Denne gangen i retning Udine, og den lille landsbyen Lucinico, for å høre den franske saksofonisten Emilie Parisien, sammen med den italienske pianisten Roberto Negro og landsmannen og trommeslageren Michele Rabbia.

Emilie Parisien utgir vanligvis plater på det tyske selskapet ACT, som vi har vært en del etter, på grunn av at vi mener de har altfor komprimert lyd på sine innspillinger, så jeg var spent på å høre denne trioen med Parisien, og hvordan han kan låte i levende live.

Og jeg ble gledelig overrasket, for lyden var god. Det samme var hans medmusikanter, med pianisten Roberto Negro som den ledende. Trommeslageren Michele Rabbia er et monster bak trommene, og måten han spiller på, kan nesten sammenlignes med «dyret» i Muppet Show. Energisk og pågående. Men det fungerte perfekt sammen med de to andre. Parisien og hans sopransaksofon er en god combo, og sammen med de to andre skapte de en flott konsert. Og deretter var det ny vinsmaking! Men den droppet eders utsendte, til fordel for nok en konsert.

Så bar det videre gjennom bølgelandskapet i området Collio, og vinslottet til produsenten Jermann. Her skulle vi i følge festivalprogrammet, få høre en av de beste utøverne innenfor den internasjonale jazzen, saksofonisten Felice Clemente i møte med den argentinske gitaristen Javier Perez Forte. De to har samarbeidet i ti år, og skal visstnok, stadig ifølge programmet, nylig ha gjennomført «a terrific tour between New York and Boston». Så her hadde vi store ting i vente.

Men jeg ble skuffet! De startet med «Summertime» og innom de fleste argentinske tangoene som opp gjennom årene har blitt maltraktert av diverse underholdningsorkestre verden rundt. Men det var to dyktige musikere, som kunne sine instrumenter, men noe verdensklasse innenfor jazzen var det definitivt ikke. Og nok en gang sto eders utskremte over smakingen på vin og lokale matretter.

En litt for «vanlig dag på kontoret» 
Mer verdensklasse var det over kveldens siste konsert i Teatro Communale. Her fikk vi møte bassisten Dave Hollands nye band, AZIZA, som nylig har sluppet sin debutplate, og som er ute på en større Europa-turnè. I bandet finner vi saksofonisten Chris Potter, gitaristen Lionel Loueke, trommeslageren Eric Harland og bassmaestro Dave Holland.

wine-holland-porterDette ble etter min mening altfor mye en «vanlig dag på kontoret», selv om musikerne så ut til å trives godt på scenen. Musikken ble litt for usammenhengende og dvelende etter min smak, og kombinasjonen amerikansk jazz sammen med vest-afrikansk folkemusikk, som Loueke er en mester på, ble litt kunstig. Men vi har å gjøre med mesterlige musikere. Loueke har jeg nevnt som en strålende utøver av musikken fra Mali og det vest-afrikanske, rike musikkmiljøet, og Eric Harland kan sine trommer. Han er en god følger til de andre musikerne, og særlig mot slutten fungerte han og Loeke godt sammen. Chris Potter har de senere årene markert seg sterkt som en mester på saksofonen, selv om jeg ofte kan savne litt personlighet i spillet hans, og bak står «far sjøl» å styrer skuta med et stort smil og strålende spill. Allikevel ble dette i store deler, litt for uforløst til at jeg kan gi konserten toppkarakter.

Ny dag og nye konserter. Nå mot helga så pakket det kraftig på seg med konserter, så jeg har måtte velge hvor jeg ville sette kursen. Og i dag startet jeg med kirkekonsert i den vakre kirken i Abasso di Rosazzo, et lite stykke nordvestover mot Udine.

wine-nyckelHer fikk vi en vakker konsert med accordeonisten Jean-Louis Matinier og Marco Ambrosini på nyckelharpa. (Og jeg som trodde det var et instrument man kun spilte i Sverige og delvis i Norge…). Nå skal man kanskje strekke jazzbegrepet temmelig langt for å kalle det vi fikk høre jazz, men det var mye mer en nydelig konsert innenfor det klassiske og folkemusikken vi fikk høre. Kombinasjonen nyckelharpa og accordeon vil kanskje virke fremmed for noen av våre lesere, men det er en vakker kombinasjon. Og med to såpass dyktige musikere, så ble dette strålende. Og når man i siste nummer beveget seg langt inn i de svenske skoger med ren, svensk folkemusikk, så var denne tilskueren overbevist. Og ekstranummeret var en solid, italiensk godbit (som jeg et overbevist at jeg har på plate med Gianluigi Trovesi), som gjorde den fullsatte kirken klar for nok en vinsmaking!

Så avsluttet man kvelden med den cubanske pianisten Gonzalo Rubalcaba Quartet, som foruten pianisten, består av altsaksofonisten Will Vinson, bassisten Matt Brewer og trommeslageren Jeff Ballard. De gjorde en hyllest til Charlie Haden, som Rubalcaba gjorde duoplate med på slutten av Hadens liv. Og selv om det var flere som syntes at det ble litt kjedelig, synes jeg det stort sett var strålende. Spesielt i de delene av konserten hvor altsaksofonisten fikk fri, låt det flott. Bassist Vinson hadde Charlie Hadens tone inne, samtidig som han plukket velkjente tunge elementer fra Hadens spill inn i sitt, uten at det på noen måte ble et plagiat. Trommeslageren Jeff Ballard var til stede med sobert og lett spill, som aldri tok overhånd, mens når altsaksofonisten tok av, låt det mest som Hadens Quartet West, et av de minst interessante banda Haden var involvert i.

Men når Rubalcaba fikk briljere med sitt teknisk perfekte, og litt overraskende, neddempede spill, fungerte det perfekt, og i partiene hvor han og bassisten fikk lede an, var dette, nesten, som å høre duoen med Rubalcaba og Haden. Kanskje festivalens beste konsert til nå!

Over grensen for festivalhøydepunktet
Så ble det lørdag, og turen gikk over grensen til Slovenia for å høre saksofonisten Ken Vandermark og hans Made to Break-prosjekt. Chicogos store sønn, Ken Vandermark er en av dagens ledende innenfor den friere musikken, og han leverer alltid høykvalitets frijazz uansett hvor og når det er. Selv klokken 11 på formiddagen, da denne konserten startet. Selvsagt altfor tidlig både for musikerne og publikum, men så lenge konserten ble så bra som den ble, så var det helt greit.

wine-kenMed i prosjektet Made to Break har han med seg Daniel Kurzmann fra Østerrike på elektronikk, nederlandske Jasper Stadhouders på bass og amerikanske Tim Daisy på trommer, og vi som hadde tatt turen over grensen var relativt forventningsfulle. Og det med god grunn!

Og alle forventningene ble innfridd, om ikke overgått. De fire kjørte et overraskende neddempet prosjekt, som bare tidvis tok oss over i det helt frie, og hele tiden har bandet en innebygd energi som fungerer selv om de ikke hele tiden «kliner til» hva remmer og tøy kan bære.

Vandermark er den store og viktigste saksofonisten i Chicago etter salige Fred Anderson, og med Tim Daisy, fra samme by, bakerst, måtte dette bare sitte. Kurzmann bidro med elektronikk som var tilpasset resten av bandet, uten at det ble for mye, men den store overraskelsen var Jasper Stadhouders på bass. Innimellom minte det hele om en oppdatert utgave av det britiske 70-tallsbandet Backdoor, bare med enda bedre musikere, og at altsaksofonen var byttet ut med tenorsaksofon og klarinett. Backdoor i 2016-versjon, på mange måter. Kommunikasjonen mellom særlig Stadhouders og Vandermark fungerte perfekt, og musikken var rocka og tøff hele veien. Festivalens desiderte topp!

Deretter bar det igjen over grensen til Italia, og til den fine vinfarmen til en av de ledende produsentene i regionen, BorgosanDaniele, nesten midt i Cormòne sentrum.

En duo man skal merke seg
Her møtte vi vibrafonisten Pasquale Mirra og trompeteren Gabriele Mitelli i duoprosjektet «Groove&Move» (hovedbildet). Disse to musikerne er relativt ukjente for det nordiske publikum, men det bør de ikke forbli. Vi fikk deres helt egenartede versjoner av noen kjente låter gjort av noen av jazzens storheter, sammen med egne komposisjoner som absolutt holdt mål. Mitelli er en slags blanding av Don Cherry, Per Jørgensen og Miles Davis (for å gjøre det enkelt), og spesielt når han spilte pockettrompet og trompet med saksofonmunnstykke og althorn låt det originalt og fint. Mirra er en ytterst kreativ og god vibrafonist og perkusjonist som leverte langt utenfor det vi er vant til å høre fra for eksempel Gary Burton. Sammen ga de oss en flott forestilling i skjæringspunktet mellom moderne improvisasjon og bebop.

Så var det selvsagt smaking på diverse av husets viner, hvor undertegnede falt for den hvite friulanoen, som er en av de vinene som flest i området produserer, men som BorgosanDaniele kanskje lager den beste utgaven av.

Kriseavslutningen
Så lot vi et par konserter gå sin gang, blant annet Nir Felder Quartet, over grensen til Slovenia, for å gjøre oss klare til vår avslutningskonsert under årets festival, Bill Frisell «When You Wish Upon A Star» med vokalisten Petra Haden, bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Rudy Royston. Jeg hadde hørt platen deres på forhånd, og var ikke helt sikker på hvor dette ville bære avsted, men vi håpet det beste.

wine-frisellMen dessverre ble vi skuffet, fryktelig skuffet! De startet med «Moon River», og jeg noterte raskt at bandet holdt fint. Men det holder ikke bare å være datteren til faren sin. For det Petra Haden fremviste den tiden jeg holdt ut, holdt overhode ikke de kvalitetsmål man kan forvente av et slikt band.

Det første positive jeg merket meg var trommespillet til Rudy Royston. I forhold til «forgjengeren», Kenny Wollesen, synes jeg han låt mye ledigere og lettere på foten, samtidig som det tekniske satt som ei kule. Og foran ham sto verdens mest beskjedne bassist, Thomas Morgan, og spilte akkurat slik vi har hørt ham på en rekke plater de siste årene. Han er en drivende god bassist, som følger sine omgivelser på en perfekt måte. Og Frisell selv, spiller jo enklere, men samtidig mer og mer innfløkt, for hver gang vi hører han. Hans litt countrypregede spill fungerer, og i all enkelheten ligger det en masse kompleksitet, som jeg synes fungerer. Derfor var også de beste partiene denne kvelden der hvor de spilte trio.

Men når frøken Haden kom inn, noe hun gjorde altfor ofte, fikk vi høre en litt hjelpeløs stemme som overhode ikke hadde noe i det gode selskapet å gjøre. Og når hun dro i gang allsang på en amerikansk barnesang, fikk jeg nok! Da klarte jeg rett og slett ikke mer. Jeg følte kvalmen komme, og føttene beveget seg automatisk mot utgangen.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor den godeste Bill Frisell har valgt ut akkurat henne til dette bandet. Ryktene vil ha det til at det har med Frisells tette bånd til faren, Charlie Haden, og at han føler et slags ansvar for ungdommen. Men det må finnes andre måter å ta ansvar på enn å ta henne med i bandet sitt!

Dette ble de siste musikalske toner undertegnede fikk med seg fra Jazz & Wine of Peace-festivalen 2016.

wine-wineEtter at eders utskremte reiste hjem mot nordligere egner, for å gjøre klar for Tampere Jazz Happening, kunne man høre den svenske bassisten Björn Meyer, sammen med bassklarinettisten Klaus Gjesing og trommeslageren Samuel Rohrer, som alle er involvert i ECM-artisten Nik Bärtsch sine prosjekter, før det hele ble avsluttet med den amerikanske trompeteren Rob Mazurek og hans São Paulo Underground.

«Jazz & Wine of Peace» er utvilsomt en spennende festival å følge. Musikalsk spenner den vidt, uten å bli kommersiell eller pop/rockete, og flere av konsertene gjøres av musikere vi ikke kjenner altfor godt til her nord, men som det kan være lurt å følge med på.

Særlig gjelder det for eksempel duoen Pasquale Mirra og Gabriele Mitelli, som var en stor overraskelse. Det samme med trommeslageren Zlatko Kaucic, som spilt duo med Evan Parker, og selvsagt årets høydepunkt, kvartetten Made to Break under ledelse av Ken Vandermark.

Og hvis man er interessert i å oppleve den vakre naturen i denne delen av Italia, som blir kalt Collio, som stort sett lever av landbruk i form av drueproduksjon og foredling, som særlig innenfor de hvite utgavene er smakfulle, samt å få rikelig med smaksprøver på lokal mat, så skal man sette av en uke i slutten av oktober for en musikalsk og gastronomisk opplevelse i grenselandet mellom Italia og Slovenia. Jeg kommer mer enn gjerne tilbake neste år for mer jazz & wine of peace!.

(Vi gjør oppmerksom på at reise, hotel, billetter og bevertning, i hovedsak ble betalt av arrangørene).

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.