Konserter

Heksebrygg United

BØ JAZZKLUBB, GULLBRING KULTURANLEGG, BØ I TELEMARK, FREDAG 26. FEBRUAR 2021: Den 7. november 2019 åpnet det som på det tidspunktet var godt på vei til å bli en tradisjon, Jazzfest Skien. Etter en litt mindre låten åpning i 2018, møttes initiativtaker Bugge Wesseltoft med Gard Nilssen og en noen inviterte kompiser til åpningskonsert for 2019-festivalen for å feire et album som ble spilt inn i løpet av tre dager i august femti år tidligere.

Dette årets åpningskonsert av Jazzfest Skien i Spriten Kunsthall var en hyllest til en musikalsk idé og mannen bak den, med fem musikere som alle hadde sine røtter i landskapene rundt vassdraget som munner ut like ved monumentale Mølen og det historiske Nesjar. Stedet der Olav Haraldsson overvant blant annet Svein Håkonsson og Einar Tambarskjelve. Slaget ved Nesjar skjedde palmesøndag i 1016 ved utløpet av et vassdrag som strekker seg langt inn i det tidligere fylket Telemark – et Norge på tvers, sa de gamle før. Slaget var et viktig steg på veien mot Olav den helliges samling av Norge. Bugge Wesseltoft hadde den gangen med seg Thomas Johansson (trompet), André Kassen (saksofon/klarinett) og Mattis Kleppen (el-bass), ved siden av Gard Nilssen (trommer). Det var ikke noe slag de utkjempet. Sammen skapte de vakker musikk.

Etter at spillesuget har bygget seg opp gjennom måneder etter koronanedstengning gjennom 2020, inviterte fire av disse Telemarksmusikerne nylig tangentmester Ståle Storløkken (synth, el-piano) med røtter øverst i Gudbrandsdalen til ballet, og organiserte to konserter. Dette da Bugge Wesseltoft ikke var tilgjengelig på denne tiden. Men erstatningen ble altså ikke hentet inn fra reservelaget. Det var heller mer som om brasilianske Pele i sine velmaktsdager skulle steppet inn for portugisiske Eusebio. To av de aller fremste og vakrest utøvende ballbehandlere noensinne.

Den første torsdag 25. februar spilte kvintetten i Arendal jazzklubb, før de kvelden etter inviterte til fusion-fest i Gullbring Kulturanlegg i Bø i Telemark. salt peanuts* var på plass, sugen etter musikkopplevelser med et fysisk, levende band på scenen og med et biologisk og livskraftig publikum i ryggen. Bare savnet etter dette – savnet etter en slik situasjon, uansett hvem vi har rundt oss og foran oss – aleine var noe vi nesten har skrapt store hull i 100 mm armert stål i frustrert lengsel etter.

Når så de fem musikerne tar fram et sett av musikalske ideer, og en historisk musikalsk innovasjon som ble massivt kjent og spredt over hele verden med den tittelen Miles Davis ga dette banebrytende albumet da det ble utgitt i mars 1970, så er dette noe vi selvfølgelig anstrenger oss for å få oppleve. Albumet vi snakker om er selvfølgelig dobbelt-LP-en «Bitches Brew». Basert på ideer som ble utviklet gjennom 1968 og 1969, med det som i Miles-litteraturen er kjent som Miles’ tapte kvintett, kom albumet «In a Silent Way», og vi kan trygt si at verden aldri lenger var den samme. Fem norske herrer har satt seg stevne for å hylle disse albumene og mannen bak dem, men kanskje enda mer, å hylle ideene bak musikken.

Det er heftig, det er intenst, det er medrivende, det er vakkert! Og det er drivende godt gjort. De fem musikerne er i fyr flamme og tar ideene ut fra den historiske konteksten og gjør dem til sine egne.

De starter med musikk fra «BB»-albumet, kjente toneganger fra den gangen vi satt på gutterommet og skrudde opp volumet på fullt på våre 30-liters SEAS-høyttalere fra Moss. Men snart viser det seg at de fem ikke har tenkt å gjengi albumet, å forholde seg til en registrert og nedskrevet transkripsjon av dette kjente albumet. Takk for det!

Thomas Johansson på trompet har den utakknemlige oppgaven å hoppe etter Birger Ruud, Bjørn Wirkola, Thoralf Engan, Halvor Egner Granerud og Miles Davis. Og viser til fulle et strålende svev, og fullstendig perfekt Telemark-nedslag selv om han lander helt nederst i overgangen til sletta. Eller som det het i forbindelse med VM i nordiske grener nylig, det heter vel Vestfold og Telemark-nedslag nå? 19, 19-og-en-halv, 19, 18-og-en-halv og 19. Tre ganger 19 gjeldende.

André Kassen skal fylle en plass av en stemme som har karakterisert moderne jazz fra han fikk sitt store gjennombrudd med Art Blakey’s Jazz Messengers like før 1960, og som skapte furore som del av Miles’ band i en musikalsk mannsalder. Wayne Shorters stemme er en sentral del av musikken til Miles Davis i denne perioden, men jammen drar ikke Kassen også opp bassklarinetten og minner oss om tonegangene som Benny Maupin satte til heksebrygget.

Det er så deilig, atte! Og når Mattis «Dave Holland» Kleppen i tillegg drar til med norske folketoneganger på el-bassen, og Miles Davis med det bryter ut i en heftig springar i samspillet mellom Kleppen og Storløkken, da er vi solgt. Det er bare å la seg rive med, følge med strømmen, hoppe før og etter Wirkola og nyte dansen.

Gard Nilssen er overalt og driver musikken framover. Det blir til tider hardt å hive etter været og pusten i det «rabaldret» Nilssen setter opp. Det er pådrivende, medrivende, overdrivende, fordrivende med fordrift, bakdrift, underdrift og overdrift. Han sveiper av og til også innom Jack DeJohnettes cymbaldrevne spillestil, men mest av alt er det Nilssen i alle kanaler. Vidunderlig spør du meg! Og det gjør du kanskje. Så langt jeg kan dømme av trykket jeg har i ryggen der jeg sitter vendt mot scenen, er jeg ikke den eneste som mener dette.

Ståle Storløkken er uforliknelig på sine tangenter. Selv om el-pianoet er slitent og ruskete, er det herlig røffe, zawinulske toneganger, der rykningene i rygg, lemmer og andre kroppslige bestanddeler driver et polyrytmisk spill som får sitt kontrapunkt der Storløkkens eksegeser treffer ørets trommehinne, og formidles videre til hammer, ambolt og stigbøyle. Er elementenes orden likegyldig? Definitivt ikke, Her faller alt på plass, bare man spisser alle disse delene av øret.

Det de fem leverer denne kvelden i en konsertsal like i nærheten av der stripa til midt-telemarks rånere legger igjen eksos og gummi, er verdt mye. Det skaper verdier som ikke lar seg forrente med avkastninger som interesserer den regjeringen vi har i dette landet, og dens venner og kompanjonger. Tvert imot, de fem skaper verdier av et helt annet slag, verdier av en uendelig større og viktigere verdi. De viser nemlig hva det er å leve, hva vi lever for, ikke hva vi kan tjene. De fem viser oss gjennom sin musikk hva som gjør det verdt å anstrenge seg for å gjøre denne verden til et bedre sted. Og takk for det.

De sveiper innom temaet til «Sanctuary» — eller klang det bare i mitt øre? — og rommet vi sitter i og opplever det hele blir akkurat det, et fristed, et sted å være, et sted til å reflektere over hvilken verden vi tross alt er, og bør være, en del av. Hva som er viktig, midt oppe i det hele. Hva er det vi er i ferd med å miste gjennom den monomane opptattheten av regnskapsmessig overskudd, av pekuniær verdiskaping, som de siste måneders utøvde politikk prioriterer på bekostning av alt det som virkelig bety noe. Det som virkelig er verdt noe!

Som ekstranummer kaster de fem seg over musikken fra «In a Silent Way», og vi får et sterkt og flott punktum for denne kvelden. Det går så sterkt for seg at Nilssens ride cymbal danser cha-cha-cha bortetter gulvet, mens den ene tom-tom-en gjør som tomme tønner flest, og romler mest. Fytti katta, for en trommis!

Denne kvelden blir en sterk musikalsk proklamasjon om musikkens betydning og viktighet. Det blir en gedigen, velformet og glitrende hyllest til et album, til en mann og til et strålende byggverk av musikalske ideer. Om dette prosjektet ikke får et liv videre etter disse to nye konsertene, så er det overhodet ikke musikernes skyld.

Jeg var denne kvelden uten fotograf, og hadde minnet meg selv på, igjen og igjen, om at jeg underveis i det minste måtte huske å få tatt noen enkle bilder med et mobilkamera. Mobiltelefonen var til og med lagt klart på forhånd på setet ved siden av. Musikken druknet i sin skjønnhet alle slike tanker og minner. Da jeg våknet opp igjen, da jeg igjen fant denne musikalske verdens overflate, etter en drøy time, var bandet gått av scenen etter ekstranummeret, og det var alt for seint for noe bilde. Derfor må du ta til takke med Bø jazzklubbs egenproduserte plakat for anledningen som minne om konserten. Men minnene mine i de indre cerebrale irrgangene, de lar seg dessverre ikke dele. Kanskje kan denne teksten bibringe noen blekere avskygninger av noen av disse audio-visuelle minnene.

Tekst: Johan Hauknes

Skriv et svar