Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Hjemmefronten, utefronten — Seier på alle fronter!

OSLO JAZZFESTIVAL, TORSDAG 18. AUGUST 2022: En eneste konsert i kveld. Det er alt vi kan ta med oss. Men for en konsert. Hadde vi hatt terninger hadde vi kastet dem. Hen hel haug av dem. Men så dypt som disse terningene ville falle, om vi kastet dem ut i de dype ganger og huler som Ole Morten Vågan hadde funnet fram for Trondheim jazzorkester (TJO) med Jason Moran, så dypt ønsker vi ikke å falle. Men dersom ikke dette prosjektet blir tilgjengelig for et større publikum enn to festivalpublikum, ett i Oslo og ett i Saalfelden, så er det en katastrofe.

Heldigvis har jeg brakt i erfaring at østerrikske ORF — Østerrikes NRK — allerede har sendt store deler av konserten på Saalfelden-festivalen på radio, i kanalen Ö1 på lørdagskvelden. Jeg har også blitt fortalt at Jason Moran har initiert prosessen med at begge konsertene ble tatt opp.

Oslo jazzfestival har sammen med Saalfelden Jazz Festival bestilt og finansiert dette gildet. Og det skal de ha stor takk for. Det er mange gode minner om samarbeid mellom TJO og store navn, og høyest av alle rager selvfølgelig samarbeidet med Chick Corea. Da Jason Moran var residerende artist ved Moldejazz i 2013 var det ikke plass til et samarbeid mellom Trondheim jazzorkester og den residerende artisten. Da hadde TJOs engasjement i arbeidet med prisvinnerkonsertene for Moldejazz’ JazZtipendiatet fokuset. Derfor ble det aldri noe samarbeid mellom Jason Moran og TJO. Uansett hvor mye av dette vi har hørt synge i våre indre ører gjennom årene, der vi har tenkt oss hvordan dette kunne låte.

Det har allikevel i flere år vært arbeidet med planer om et prosjektsamarbeid mellom Jason Moran og TJO. Pandemien satte disse platene på vent, men nå er vi der at vi endelig kan få oppleve hvordan Vågans bearbeidinger av Morans musikk ville bli. Vi var på forhånd ikke det minste i tvil om at dette ville falle bra ut, men det skulle bli så mye mer. En gedigen fest i musikalske lyder, bilder og verdener som langt overgår alt av forventninger. Så nå vet vi hvordan det låter. Herlig!

Ikke minst er dette slik fordi Moran og Vågan har med seg et virkelig stjernelag. La oss ta dem fra venstre mot høyre på scenen. Aller ytterst til venstre, Jason Moran. Bakerst fra venstre: Henriette Eilertsen på fløyter, Sofia Jernberg på stemme/vokal, Josefine Rundsten på fiolin, Eivind Rønning på trompet og Mette Rasmussen på altsaksofon. Dernest Jonas Kullhammar på tenorsaksofon og fløyte, Karl-Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon og bassklarinett, Eirik Hegdal på barytonsaksofon og B♭-klarinett og Daniel Herskedal på tuba. Innenfor denne ringen sitter så Ole Morten Vågan på kontrabass, Hans Hulbækmo på trommer, Joel Ring på cello og Anja Lauvdal på synth.

To messing, fem treblåsere, to strykere, synth og stemme, i tillegg til komp — uvanlige instrument-kombinasjoner, akkurat slik vi er vant med at er vanlige kombinasjoner for Trondheim jazzorkester. Det uvanlige er vanlig og det vanlige er uvanlig med Trondheim jazzorkester. Det er slik vi vil ha det. Det innebærer at den soniske paletten til orkestret også blir spesiell, og tilpasset hvert enkelt prosjekt.

De starter med ei låt som vi fikk høre for første gang fra Jason Moran på live-albumet Jason Moran presents The Bandwagon fra 2003, som ble spilt inn på Village Vanguard i november året før. «Ringing My Phone (Straight Outta Istanbul)» er en herlig dans over et opptak av ei tyrkisk venninne av Moran som snakker med ham og så får en telefon fra Istanbul fra sin mor — på tyrkisk. Morans piano følger damens stemme, arrytmi og tonefall tett. Men så kommer TJO inn og det løfter seg fra første spill. Det blir en heftig dragkamp mellom tre, opptakets vokal, Morans piano og TJOs tak som griper inn og strekker og tøyer på det hele. Både den og den etterfølgende låta «Wind» — fra solopiano-albumet The Armory Concert fra 2016 — blir i Vågans hender hele suiter, der medlemmene i orkestret får godt med plass til å sette sine egne stempel på musikken.

«Foot under Foot», hentet fra Black Stars fra 2001, følger deretter, før «Spoken In Two» fra soloablumet The Sound Will Tell You som Jason Moran ga ut i fjor. Det er to-tre-fire orkestre som spiller seg ut mot hverandre. Vågans arrangementer oppleves som en polyrytmisk dans og kappestrid mellom ulike stammer. «Spoken Into» hørte vi i går som del av soloprogrammet, i dag blir den presentert i en helt annen tapping. Vi kjenner den igjen, men med Vågans arrangementer, Eirik Hegdals solo og, ikke minst, et heftig trio-strekk, der Moran, Vågan og Hulbækmo gir låta mye dimensjoner.

«Skitter In» fra Black Stars leder over i «Intermezzo», fra Opus 118, no. 2 av Johannes Brahms — Morans versjon er hentet fra … Presents The Bandwagon. De musikalske bidragene fra medlemmene i denne versjonen av TJO er det høy kvalitet på. Ingen nevnt, ingen glemt. Jaki Byard var, som nevnt i går, Jason Morans lærer, blant annet på Manhattan School of Music. På … Presents The Bandwagon og Black Stars spiller Moran Byards «Out Front». Denne låta gjorde Byard selv som tittellåt på et album fra 1965, med bl.a. Roy Haynes på trommer og Booker Ervin på tenorsaksofon. Nå har Vågan hentet den fram for dette samarbeidet. Jaki Byard var en pianist som hadde i seg hele den jazzikalske pianohistorien, og som evnet å løfte den opp og forme den i sitt eget bilde, tilpasset sin egen samtid. Det var ikke noe gammeldags med Byards musikk. Røttene var dype og markerte, men det var sprell levende musikk.

Da Moran løftet den fram i 2001, la han vekt på Byards Monkiske dimensjoner. Slik han også gjorde her i sin innledning til låta. Etter hvert som Vågans arrangement kommer inn og orkestrets dynamikk kaster glans over låta, blir det de reineste Mingus-dimensjoner over låta. Akkurat om Mingus’ musikk er et amalgam, skinner det i polerte overflater i Vågans arrangementer av denne fusjonerende dansen.

Ensemblet leder denne låta over til Jason Morans «Toni Morrison said Black is a Rainbow» — fra det nye albumet The Sound Will Tell You. Sofia Jernberg foredrar teksten fra det som vel var Toni Morrisons store internasjonale gjennombrudd, boka «Song of Solomon» fra 1977:

«(We were lost then!) Talking about dark! You think dark is just one color, but it ain’t. There’re five or six kinds of black.

«Some silky, some woolly. Some just empty. Some like fingers. And it don’t stay still, it moves and changes from one kind of black to another.

«Saying something is pitch black is like saying something is green. What kind of green? Green like my bottles? Green like a grasshopper? Green like a cucumber, lettuce, or green like the sky is just before it breaks loose to storm?

«Well, night black is the same way. May as well be a rainbow».

I det siste toner toner ut, er det ikke rom til mer. Jason Moran har ledet oss til et sted det er godt å være. Et sted der Vågan har smykket ut, og skapt helt nye rom i dette bygget — i Morans hus.

Takk for rommene. Takk for tonene. Vi ses og høres igjen. Frontene samles og forenes — sammen er vi sterke.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Toril Bakke


Jason Moran


Trondheim jazzorkester

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.