SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL, BOLZANO/BOZEN, 1. JULI 2022: Jazzfestivalen her på sørsiden av de mektige Alpene har nå funnet sin form. Opp tidlig for å komme seg opppå en fjelltopp for å høre spennende musikk, for deretter et «ettermiddag/kveldsskift» i «Base Camp», som arrangørene har gjort om til et deilig fristed hvor man både kan sosialisere og lytte til festivalens større band.
I dag startet vi rett etter frokost med en tur opp til Parkhotel Holzner, et luksushotell i Oberbozen (Ritten)/Soprabolsano, på 1200 meters høyde, hvor man reiser fra byen og opp med gondol. Hotellet forteller selv at de er et «kunsthotell», hvor man arrangerer konserter jevnlig, og et sted for kunsten i kunstens frie bredder, og med en vanvittig utsikt ut over Dolomittenes mange fjelltopper.
Kreativ verdensmusikk på toppen av verden
Denne formiddagen kunne man servere en original duo med den sveitsiske trommeslageren Lucas Niggli i fint selskap med Matthias Loibner på hurdy-gurdy, eller dreielire eller vevlira, et instrument beslektet med den svenske nyckelharpan, som det heter lenger nord i Europa. Denne hadde han koblet opp med diverse pedaler og loops, og sammen med Nigglis utsøkte trommespill, ble dette en av festivalens høydepunkter til nå.
Lucas Niggli sier selv han ble født i et tordenvær i 1968, i Vest Kamerun. Her bodde han før han flyttet til Sveits. Hans tilhørighet til musikk, spesielt til perkusjonsinstrumenter, var sterk allerede i ung alder, sikkert på grunn av oppveksten i Kamerun.
Han er aktiv musikkpolitisk i Sveits, og han har hatt mange verv innenfor jazzlivet i landet. Han har spilt med en rekke forskjellige konstellasjoner, og søker du på navnet hans på salt peanuts*, finner du flere av hans innspillinger anmeldt, og han har spilt med og gjort plater med musikere som Barry Guy, John Cale, Pierre Favre, Butch Morris, Trevor Watts, Fred Frith, Peter Kowald, Tom Cora, Ikue Mori, Arkadij Shilklopper, Irene Schweizer, Susanne Abbuehl, Phil Minton, Susanne Abbuehl, Erika Stucky, Andrew Cyrille, Andreas Schaerer, Tim Berne og mange flere.
Matthias Loibner spiller nyckelhapa på en nesten uhørt måte. Han behandler instrumentet sitt ømt eller nådeløst og svinger mellom nesten glemte og nyfunne lyder – fra gammel musikk til eksperimentell improvisasjon på solokonserter. Han spiller duo med i en duo med den bosniske vokalisten Natasa Mirkovic-DeRo og med den østerrikske quarter- tonetrompetisten Franz Hautzinger, og om ikke lenge kommer han og Niggli ut med plate på Intakt Records, noe vi gleder oss til.
Dette ble en konsert med mange innfallsvinkler. Nyckelharpa er jo mest kjent fra den svenske folkemusikken, men den har i mange hundre år også vært brukt i Mellom-Europa. Og å kombinere denne tradisjonen med Nigglis forkjærlighet for det afrikanske rytmebildet, får vi en helt særegen «combo», som forener flere kulturer. Musikken er fri i ene øyeblikket, nesten klassisk i neste, før de «slår ut håret» og boltrer seg hemningsløst i kompliserte rytmer og drivende spill. Midt i konserten, etter en kort «kollaps» i nyckelharpaens teknikk, var de plutselig inne i noe som kunne både vært svensk og finsk folkemusikk, hvor det finske bandet Värtinnä lurte i bakgrunnen.
Niggli er en glimrende trommeslager, som samtidig er en god lytter, og som fanger opp en hver lille musikalske vri fra Loibner, og når han legger i vei med sine lengre «utredninger» swinger det nesten hemningsløst av de to. Og å lytte til disse to langt oppe i fjellheimen, var en stor opplevelse, og jeg gleder meg virkelig til duolaten kommer ut.
Svensk/finske damer i hagen
Festivalhotellet i Bolzano er storslagent, selv om det kun har fire stjerner. Men det bør snart bikke over til fem, siden de hvert år arrangerer en egen konsert under festivalen. Og i år var det trioen Frank Frank Frank, som var på plakaten.
Nå vet jeg ikke hvilket forhold de tre damene med adresse i Helsinki har til Frank, men det er tydelig at forholdet er sterkt. Trioen består av vokalistene Stina Koistinen, som er frontperson i det finske pop-art-bandet Color Dolor og Anni Elif Egecioglu, som vi allerede har hørt under festivalen med pianisten Seppo Kantonen, og som vi kjenner fra blant andre Elifanttree, pluss trommeslageren Anna Blomqvist. I tillegg til det vokale og trommespillet, trakterer de tre både synth, effekter og samples.
Og musikken de fremfører er en kreativ og kvalitetsbevisst utgave av pop, som overgår det meste av alle de unge vokalistene som kun opererer med fornavn. Det er Koistinen som fungerer som hovedvokalist, og sammen med Egecioglu får vi utsøkt og deilig, flerstemt vokal. De lager det meste av stoffet selv, hvor de beveger seg inn i kombinasjonen av intelligent popmusikk og elektronikk på en svært god måte.
Og å booke en slik trio i hagen på Parkhotel Laurin var et godt trekk. Dette er, tydeligvis, et sted for de velstående i Bolzano liker å møtes for en fargerik drink, og ikke noe kunne vært særlig bedre enn et slikt band i denne sammenhengen. Det måtte i så fall være en saksofonkvartett med Mats Gustafsson, Colin Stetson, Peter Brötzmann og Ken Vandermark, så hadde «fiffen virkelig fått kjørt seg. Et flott sett i solsteken, hvor deler av publikum kunne sitte med beina i poolen, eller ta noen lengder i bassenget, mens de ble underholdt av de tre utmerkede musikerne.
Kollektivt festivalensemble med gjester
Så var det tilbake i «Base Camp», rett nede i gaten, for å høre kollektivet Euregio Collective med gjester. Dette er et stort ensemble som ble satt sammen av festivalen i 2017, for å gi unge musikere fra Tyrol, Syd-Tyrol og Trentino mulighet til å møte og spille med internasjonale gjester på festivalen. I starten ble bandet kalt Euregio Jazzwerkstatt, og de har i løpet av festivalen jobbet med komposisjoner både fra egne rekker og fra gjestene, som i år var blant andre gitaristen Reinier Baas, vokalisten Anni Elif, saksofonistene Pauli Lyytinen og Soweto Kinch, og trompeteren Matthias Schriefl. Og på konserten denne kvelden skulle de vise for oppdragsgiveren hva de har holdt på med de siste dagene.
Det er alltid minst ett problem med slike «spesial-prosjekter». Man vet aldri hva gjestene kommer med av materiale, om stoffet fungerer i ensemblet og om kjemien stemmer mellom kollektiv og gjester. Under kveldens konsert fikk vi først en låt hvor de fleste var med – både fra ensemblet og blant gjestene. Og allerede her følte jeg at dette kunne bli en krevende kveld. Vi som kommer fra nord er bortskjemte med ensembler av større størrelse. Ta for eksempel prosjektensemblet Trondheim jazzorkester, som nærmest lever av å lage nye og svært forskjellige prosjekter hele tiden. Eller DR Big Band, Oslo jazzensemble eller Bergen Big Band. Kvaliteten på disse ensemblene er nesten grusomt høyt, og de mestrer et hvert prosjekt med overbevisning.
I starten av denne konserten følte jeg ikke at det «satt» slik jeg hadde håpet. Etter første låt fikk vi noen låter med ensemblet alene, eller sammen med trompeteren Matthias Schrifl, som var den som imponerte mest med fine og kreative solier. I tillegg la man merke til den østerriske bassklarinettisten Siegmar Brecher, alt- og sopransaksofonisten Damian Dalla Torre, og en fin og gjennomtenkt gitarsolo fra Steffi Narr. I tillegg likte jeg det pådrivende og energiske trommespillet til Valentin Schuster.
Det virket nesten som om ensemblet gjorde et forsøk på å komme opp mot Vienna Art Orchestra, som for en del år siden var ett av Europas ledende, større ensembler. Og sammenligningen blir enda klarere når begge bandene er utstyrt både med vibrafon og ordløs vokal.
Men jeg syntes ikke det løsnet før gjestene fra Finland, vokalisten Anni Elif og saksofonisten Pauli Lyytinen kom på scenen. Da fikk ensemblet et solid løft som gjorde godt for de mange fremmøtte.
Nå var salt peanuts* sin utskremte såpass klar for senga, at siste del av konserten pluss kveldens siste konsert med duoen Lampen måtte utgå. Nå var det bare å komme seg til sengs, og gjøre klar for min siste dag på denne vanvittig vakre festivalen.
Vi høres før turen går videre til siste uken av Copenhagen Jazz Festival neste uke.
Tekst og foto: Jan Granlie
Matthias Loibner
Lucas Niggli
På vei i gondol ned fra Parkhotel Holzner mot Bolzano/Bozen
Frank Frank Frank
De finske musikerne, Pauli Lyytinen og Kalle Kalima, holder kroppstemperaturen på et anstendig nivå ved poolen på Parkhotel Laurin
Euregio Collective med gjester
