SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL ALTO ADIGE, DAG 2, 1.JULI 2023: Når en ting gjentas en gang, kan det kanskje kalles en tradisjon, men når det gjentas for femte eller sjette gang, er det definitivt blitt en tradisjon. Og det er hva som har skjedd med forholdet mellom salt peanuts* og Südtirol Jazz Festival.
Vi føler at vi begynner å bli varme i trøya, og det har ikke kun med temperaturen mellom de høye fjellene her i Bolzano – den lille byen klemt mellom alpene (Dolomittene) på den italienske siden av Brennerpasset. Men turen hit var såpass strabasiøs at åpningskonsertene i festivalens Base Camp i går måtte droppes, fordi togturen (nullvekstsfilosofer som vi er) ble såpass heftig og stressende, at eders utskremte valgte å bli på rommet for å komme seg til hektene etter den nesten 20 timers togturen fra København og ned hit.
Men i dag, lørdag, var vi på plass i god tid før bussen skulle ta oss med på fjelltur opp til Bergstation Seilbahn Jenesien i San Genesio, 900 meter oppe i fjellmassivene, for å høre den franske trioen La Litanie des Cimes (hovedbildet).
Konserten ble avholdt utendørs i en vakker furuskog, hvor publikum var litt spent på om det spådde regnværet skulle «ta oss» før klarinettisten Elodie Pasquier, fiolinisten Clément Janinet og cellisten Clement Petit var ferdig med sitt sett. Men her nede har værgudene stor forståelse for improvisert musikk, og mot slutten av settet tittet faktisk solen fram og gjorde stemningen adskillig mer avslappet.
I programteksten sto det at dette er en trio som ble startet i 2019, og at musikken beskriver en slags katastrofe- eller apokalyptisk film. Og ut fra denne teksten kunne man ane det verste (beste). Men så feil kan en programtekst være. For den musikken vi fikk servert mellom furuleggene var vakker, minimalistisk og poetisk, og omtrent så langt fra katastrofen man kan komme.
Det startet med fint cellospill, hvor Petit, som først og fremst er en cellist som er sulten på nye lyder og kunstneriske møter. Han er stadig på jakt etter nye samarbeid og nye musikalske kontekster, og liker å blande ting for å kaste lytteren ut i nye, musikalske landskap. Han legger an en rytmisk tonegang som de andre henger seg på, og vi er på vei inn i et typisk fransk, musikalsk landskap som fascinerer. Fiolinisten Clément Janinet har med to fioliner. Den ene bruker han nesten som en mandolin, mens den andre trakteres på «vanlig» felemåte. Og Elodie Pasquier sitt klarinettspill er både lyrisk og avantgardistisk. Og særlig likte vi, selvsagt, hennes bassklarinettspill, som ikke var like groovy som John Surman, Eric Dolphy eller landsmannen Louis Sclavis, men hun hadde en personlighet som passet perfekt til fiolinen og celloen.
Musikken var gjennomgående minimalistisk, men ikke på en måte som gjorde den stillestående. De gjorde blant annet Steve Reich sin hyllest til området i Frankrike hvor man produserer den utmerkede burgunder-vinen, og da solen brøt gjennom skylaget, var de i ferd med å avslutte låten «Bad Weather». Så her gikk det meste trioens vei, selv om vi kunne merke i starten av settet, at fuktigheten i luften var høy, og de to strykerne hadde litt problemer med å få de rette tonene ut av instrumentene. Men været var med de tre musikerne og oss, instrumentene og, ikke minst, strengene, som tørket, og vi fikk en utrolig vakker reise oppe i fjellheimen med tre ytterst spennende musikere vi gjerne hører mer til. I morgen tidlig spiller de igjen på et annet fjell, men da er det regnet inn en to timers fottur for publikum oppe i den tynne fjelluften, og slike utfordringer for kropp og sjel tar ikke salt peanuts* sin medarbeider sjansen på, så jeg blir i lavlandet.
Rappejazz for turistene
På tidlig kveld hadde man fått trioen Fat Honey til å spille utenfor festivalkontoret midt i byen. Og etter min mening burde de ikke gjort det. For kjedeligere og mer kjønnsløs blanding av italiensk rapp blandet med en slags jazztrio (alt- og sopransaksofon, el.bass og trommer) skal man lete lenge etter. Riktignok kunne man ane en viss grad av inspirasjon fra altsaksofonisten, og den første jazzmusikeren jeg oppdaget som kombinerte jazz med rap og hip hop, salige Luther Thomas, men det var kun tidvis. Og siden trioen spiller flere jobber under årets festival, får undertegnede noen hvilepauser de andre dagene, for dette meningsløse tøvet, blir det ikke skrevet mer om på din favorittside.
En spenstig, frisk og spennende fransk/italiensk trio
Jeg vet ikke om trioen Oliphantre har tenkt på den norske trioen Elephant9 når de har valgt navn på bandet, men at de har noe av den samme energien i seg som sine norske kolleger, er det liten tvill om.
Trioen ledes av den italienske gitaristen Francesco Diodati, som med bred beinføring tar plass på en stol midt på scenen. Til høyre sitter landsmannen og trommeslageren Stefano Tamborrino (med et slikt navn må han jo bare spille i rytmeseksjonen), og på venstre side, iført rød kjeledress, den franske vokalisten Leila Martial. Dette er en trio som festivalen i flere år har forsøkt å få på plakaten, men det har aldri passet for alle tre musikerne samtidig. Men musikerne har vært her før, i andre settinger, og å høre de tre sammen var en energisk, spennende og svært positiv opplevelse.
Diodati kjenner vi som en del av plateselskapet Auands utgivelser, samt at han har dukket opp på prosjekter med såpass forskjellige trompetere som Enrico Rava og Paolo Fresu, pluss en haug med andre. Martial er en av de unge, kreative og, ikke minst, uredde, franske vokalistene som har dukket opp de senere årene. Hun har samarbeidet mest på duo, men har også vært å høre med den originale trompeteren Médéric Collignon i hans kvartett, mens Tamborrino er en av de mest benyttede trommeslagerne i hjemlandet, med mer enn 150 konserter i året i kalenderen.
Alt stoffet til trioen er skrevet/komponert av Diodati, og med en bredbent el.gitarist i front, fryktet vi for en eller flere overdoser med litt for typisk, italiensk, «testosteronjazz», på den eneste konserten denne dagen på festivalens Base Camp i en fin, liten park midt i byen.
Jo da, vi fikk litt testosteron, men ikke mer enn at vi tålte det. Og jeg var overrasket over at det relativt, godt voksne publikummet satte såpass stor pris på konserten som de gjorde.
Diodati er en utmerket gitarist, som både fungerer som en slags kapellmster, gitarist og bassist i bandet. Og hans spill varierte fra det som nesten kunne vært italienske «god natt-sanger» til heftig rock a la Vernon Reid i Livin’ Color og mer heavy gitarister. Han er en glimrende tekniker, og hans oversikt over bandet er hele tiden total. Tamborrino følger Diodati med trøkk der det trengs, og med fint og neddempet spill der det var nødvendig, og selv om hans altfor lange trommesolo mot slutten kunne vært halvert, syntes jeg hans spill gjennomgående var spennende, kreativt, pågående og fint.
Men den man mest la merke til var utvilsomt vokalist Martial. Hun har en stemme som når over hele registeret, og med sparsom, men ytterst effektiv elektronikk og manipulering av stemmen, pluss en slags «panfløyte» laget av slike små flasker man får når man bestiller sprit på lengre flyturer, serverte hun oss strålende, vokale prestasjoner, som var med på å gjøre denne konserten til en strålende opplevelse. Martial er den fødte scenekunstner, ikke uliik portugisiske Maria Jóao både i fremføring og i scenetekke, og hun markerte seg sterkt som et samlingspunkt, og hennes opptreden smittet over på publikum, som etter ett ekstranummer kunne vandre fornøyde videre til kveldens siste konsert. Men da var klokken såpass mye, at eders utskremte valgte senga i stedet for å tvære ut de siste kreftene på en solo trommekonsert.
Samtidig med de konsertene denne anmelderen får med seg fra dag til dag på denne ytterst hyggeliige og fine festivalen, arrangeres det også flere andre konserter rundt om i dette utrolig spennende landskapet, som er mest kjent for alpine aktiviteter og skiskyting, spesielt fordi Italias ledende, kvinnelige, skiskytter, Dorothea Wierer holder til i «nabolaget». Og i morgen (i dag) arrangerer festivalen den tidligere, omtalte lengre fotturen i fjellmassive i Dolomittene, og det er kun en konsert her nede i «lavlandet». Derfor velger vi å slå sammen søndagen og mandagen i neste rapport her på salt peanuts*, så følg med, for det kommer mange spennende, musikalske opplevelser også i løpet av neste uke.
(Festivalen har betalt hotell samt inngang til konsertene for salt peanuts*)
Tekst og foto: Jan Granlie
Elodie Pasquier i Les Litanie des Cimes
Clement Petit i Les Litanie des Cimes
Oliphantre
Leila Martial i Oliphantre
Francesco Diodati i Oliphantre
