VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 19. OKTOBER 2017: Så er vi tilbake igjen. For vi har jo ikke fått nok — langt i fra. Etter to kvelder vil vi ha enda mer. Mye mer!

For vi har jo vært gjennom to kvelder — to kvelder hvor vi har levd oss selv inn i et musikalsk univers skapt av den totalt gærne gjengen i Instant Composers Pool. Gjennom den vidunderlige musikken som ICP Orchestra skaper. Musikk som vi nå også har sett bli skapt i samarbeid med bandets norske venner.

I kveld er det den aller siste natten sammen med gjengen. Og vi kjenner på at det er en viss sårhet forbundet med dette.

Denne sårheten vi kjenner når vi lenge har gledet oss til en opplevelse. Sett fram til den, hatt spenningen i kroppen. Og så er dagen her! Vi ser slutten.

For det er noe med å kjenne på denne spenningen i kroppen, av å ha noe å se fram til. Som disse tre dagene med ICP Orchestra. Den kilingen som en slik forventning skaper er jo så deilig. Fordi du vet at du har en fantastisk opplevelse foran deg.

Og så, … så er dagen, og  natten, her! Du opplever det, kjenner på det, hvor godt det er! Men allikevel, … allikevel så gjør det vondt. For du vet at i det øyeblikket du går hjem etter dette, så er det helt  slutt. Den kriblingen du har kjent på og gledet deg over, … den vil bli erstattet av en sorg. Sorgen over det som nå er historie. Dette fantastiske du gledet deg til — ja, du opplevde det, men nå … nå er det historie.

Som LSD er musikk også bevisshetsutvidende. Men det er ikke – som LSD —  en utvidelse som flykter fra virkeligheten. Musikk er bevissthetsutvidende fordi det dykker ned i din egen virkelighet. Fordi den viser deg virkeligheten slik den faktisk er for deg.

Musikk gir deg en tripp fordi det lærer deg noe nytt om din egen virkelighet … det er det bevissthetsutvidelse virkelig betyr. At musikken viste deg noe om din egen verden -. noe som du ikke visste før! Og det er dette som skaper dette suget etter mer. Det er dette som skaper denne uimotståelige kriblingen etter mer. Etter ny musikk! Etter ny innsikt.

Slik tenker jeg … på vei til den siste konserten i denne feiringen av ICP Orchestras femtiende år på Victoria, Oslos nasjonale jazzscene. Fordi dette er den tredje og siste feiringen av dette bandets femit år, … og av Han Benninks 75 år.

Jeg må tro på det jeg gjør, det er akkurat det som slår meg. Vi må ikke holde oss utenfor — vi må ikke la være å involvere oss! — slik en gjennomsnittlig «objektiv» anmelder fra Frankfurter-skolen ville gjøre det. For dem er det å være deltaker nærmest å anse som en arvesynd. Men ikke jeg.

For de tar så feil! Så totalt feil. Vi kan ikke — og vi må aldri — glemme at vi brenner for det vi gjør. Så totalt! Men det å brenne for noe, krever jo også en ærlighet. En ærlighet overfor oss selv, og overfor det … og de …  vi omgås.

Da slår det osss … at denne deltakelsen og kravet til ærlighet må aldri blandes sammen med spørsmålet om habilitet.

Amo må aldri stå i veien for habeo. Det var amo som gjorde at jeg i sin tid ble fascinert av denne tresko-musikken og av ny europeisk kunstmusikk.

Det var amo som skapte min nåværende rolle som anmelder av ICP Orchestras konsert her i kveld. Det er habeo som trer inn når jeg velger hva jeg skal skrive, men det er amo som velger hvordan jeg skriver det.

Så her kommer alle fakta over hele denne tredje kvelden:

First set (TT 41:30):
1. Alexander’s Marschbefehl (Misha Mengelberg — to Alex von Schlippenbach)
2. Impro — (tp, ts, cello, voc)
3. 245 (E. Dolphy)
4. Rondo (Guus Janssen)
5. Impro Duo — Guus J/Mary O (vla)
6. Lipizza (M. Mengelberg)
7. Brozzimann (M. Mengelberg — to Peter Brötzmann)

(pause)

Second set (TT 52:40)
1. Anatole (Misha Mengelberg)
2. Sendai (Michael Moore)
3. Impro Trio: HaB/WoW/MichM
4. Habanera (M. Mengelberg)
5. Zulu (R. Weston/arr Misha M)
6. ABEG Impro Duo
7. Tristan leder bandet
8. Oh My Dog! (Tristan H)
9. Impro for Two Trios
10. Locomotive (T. Monk, arr. Michael Moore)
Encore: 11. East of the Sun (Brooks Bowman)

Dette var akkurat slik kvelden forløp. Og det var overhodet ikke slik kveldens amo forløp. Fordi nå var var jo dette akkurat slik vi skulle glede oss over dette, over denne musikken, over habeo. Det er da vi tenker at dette var jo akkurat slik det var om natten — med tre klarinetter. Som når Han Bennink slår an i dette løpet av «Habanera» … med et håndkle som et rytmisk mønster! Akkurat da har vi fått nok!

Da er det klart! I løpet av denne siste kvelden, er dette det tredje mønsteret!! Det er der det er, ikke sant?

For ikke endelig å si den siste versjonen av Eric Dolphys’ «245» — den vi får denne kvelden! Herlig!

Bare lytt: Med Tristan Honsiger «Oh My Dog!» som ender opp i Thelonious Monks «Locomotive» denne kvelden er det stort gjort. Før bandet avslutter kvelden med tittellåta på ICP Orchestras siste plate «East of the Sun» av Brooks Bowman som ekstranummer.

Ernst Glerums forklaring om hvorfor vi får høre denne standarden denne kvelden forklarer alt. Som Dizzy sa: Nuff Said!

Var du der, skjønte du alt! Om ikke, … så er det din feil…!

Tekst og foto: Johan Hauknes