Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Ikke før, men etter Ballister

BLOW OUT, KAFÉ HÆRVERK, OSLO, TIRSDAG 5. NOVEMBER 2019: Tid for nok et møte i dette lille hullet i veggen vi er blitt så glad i. Dessverre har sjukdom – igjen – holdt oss borte, men nå er vi igjen på plass der veien opp til kirken begynner. Kirken til den unge helgenen Margareta fra Antiokia, hun som ga ikke bare kirken sitt navn, men som også satte navn på hele dalen. Hennes vann som nesten hele Oslo drikker av hver eneste dag.

Det er rart hvordan noen gangers besøk med ymse former for god musikk, etter ikke alt for lang tid fører til at det kjennes om å komme hjem når man vel er på plass. Og å komme hjem er viktig i disse dager der all verdens galninger gjør alt de kan for å gjøre verden rundt oss til et svært så fremmed sted å være.

I Storbritannia fortsetter farsen under ledelse av klovnen Boris Johnson. På vei mot nyvalg 12. desember prøver Eton-itten Boris Johnson å fri til the average Mr. Joe Bloggs med at han foretrekker «fish ‘n chips on a cold night on a beach» framfor søndagssteika.

Og så påstår Boris Johnson  at han lytter på Clash! Virkelig? Bandet som lagde anti-rasistiske «White Riot», anti-kapitalistiske «Complete Control», «Know Your Rights», bandet som skrev «This is England / We can chain you to the rail / This is England / We can kill you in a jail». Gimme a break!

Men hva er det med dette rare landet er ute i vest, befolket av det som egentlig er våre fjerne fettere? Dit så mange nordmenn og andre skandinaver ville. I det vi vandrer langsetter Hausmannsgate, tenker vi på at i kveld er det Guy Fawkes night de feirer i bøtter og spann der borte. Natten som er til minne om The Gunpowder Plot, et minne som feires hvert år natten mellom 5. og 6. november. Minnet om et forsøk på et komplott i 1605 for å ta livet av den nye kong James I av England og Skottland og hans protestantiske styre etter Elizabeths død to år tidligere. Men et forsøk som altså ble avverget.

Da dette skjedde I 1605 var det ennå nitti år til det tidspunktet da han som har gitt denne gata sitt navn, generalløytnant Frederik Hausmann, trådte med sine barnesko på markene der Frognerparken ligger i dag. Men det er ikke fordi han var barn på Nordre Frogner Hovedgård han har gitt navn til denne gata. Langt derifra. Det var som seinere eier av Ankerløkka her ved Akerselvens høyre bredd i voksen alder at generalløytnanten har gitt dette gateløpet sitt navn.

Som kjent gikk det svært dårlig med de katolske opprørerne som ville sprenge Parlamentet, mens kongen var på plass i Overhuset den 5. november 1605. De av opprørerne som overlevde så lenge, ble tre måneder seinere, etter langvarig tortur, «hanged, drawn and quartered», som det høvet seg for forrædere – helt i tråd med bestemmelsene i The Treason Act of 1351 – den 31. januar året etter.

Og allerede før opprørerne var henrettet, vedtok Parlamentet en lov som avkrevde alle i kongeriket å møte opp til kirkelig markering den 5. november hvert år, en feiring av at det hadde «pleased Almighty God, by inspiring the King’s most excellent Majesty with a Divine Spirit» til å kunne tolke de kodede meldingene som var oppdaget, og derfor «miraculously discovering this hidden Treason not many Hours before the appointed Time for the Execution thereof». Dette var lovens ord. Det kan her tillegges at denne loven ikke er gjeldende lov i dag. Så merkelige er de, tross alt, disse våre slektninger i vest.

Guds inngripen skulle altså etter denne loven feires hvert år på den 5. november. Selv om årsakene til at plottet ble oppdaget nok var betydelig mer profane enn dette. Ikke minst var nok arven etter den sofistikerte etterretningstjenesten som hadde blitt bygget opp under dronning Elizabeths regime av selveste Francis Walsingham, en viktig grunn. Uansett har tradisjonen med å markere Guy Fawkes Night overlevd gjennom århundrene. «Remember, remember, the Fifth of November / The Gunpowder, treason and plot, / I know of no reason / Why the gunpowder treason / Should ever be forgot», heter det i det kjente engelske barnerimet.

Rimet forteller oss også at «But, by God’s providence, him they catch, / With a dark lantern, lighting a match! / A stick and a stake / For King James’s sake!» med den anti-katolske slutten «A rope, a rope, to hang the Pope, / A penn’orth of cheese to choke him, / A pint of beer to wash it down, / And a jolly good fire to burn him». Men altså, Guy Fawkes ble ikke brent på bålet. Det var en avstraffelse forbeholdt heretikere og hekser.

Guy Fawkes – den første av  opprørerne som ble arrestert – kom seg unna den siste delen av avstraffelsen, kvarteringen. Muligens skjedde det ved å hoppe ut fra galgen, kildene er uklare på dette punktet. Uansett brakk han nakken i fallet, og var død da tiden kom for den siste delen av avstraffelsen. Men selv som død, ble han kvartert. Hans medsammensvorne var ikke så heldige. Fornedrelsen skulle være total.

I dag, femten år etter den dystopiske filmen «V for Vendetta» har Guy Fawkes-masker blitt et svært så vanlig syn ved opprør, protester og demonstrasjoner mot «overmakta», i svært mange og varierte sammenhenger. Denne maska er i dag et meme som signaliserer protest og opprør, også noen ganger terrorisme, og som har spredt seg over hele verden. De siste ukene har vi sett dem brukt i Hong Kong. Kanskje er denne bruken av symbolet noe paradoksalt — når man tenker på at Guy Fawkes selv aldri rakk å gjøre noenting av sin planlagte ugagn. Ikke bare ble han stoppet, men han ble dessuten så ettertrykkelig henrettet og tilintetgjort for planleggingen av det, kort tid etter forsøket. Slikt kan man gå og tenke på, mens man er på vei til en konsert på Kafé Hærverk.

Men i det vi er innenfor døra i lokalet og har funnet oss en plass, legger vi alle slike tanker til side. Vi er hjemme. I dag består programmet av to punkter. Først en duo mellom gitaristen Ketil Gutvik og trommeslageren Kyrre Laastad, og deretter et sett der trioen Ballister skal avslutte sin europeiske turné.

Duoen Laastad/Gutvik slipper i denne anledning en ny plate, en egenprodusert kassett, i 32 eksemplarer(eller to i femte potens!), med et sampill de gjorde i Chrome Mahogany Studio i Trondheim for tre år siden. Gutvik forteller meg at denne anledningen den gangen var initiert av at de to hadde møttes for første gang ikke lenge før dette. Under dette første møtet hadde de avtalt å finne en anledning å gjøre noe musikalsk sammen, så raskt som mulig.

I november 2016 var Gutvik i Trondheim, og skulle delta på en klassefest med tidligere medelever. I timene før klassefesten fikk han og Laastad da klemt inn en times tid som også omfattet noe samspill i studioet til Laastad. Det de gjorde denne ettermiddagen, gjorde Laastad opptak av, og nå har de to selvprodusert 32 kassetter med tilhørende retro-design på innpakningen. Opptaket på kassetten, og dermed kassettalbumet, er gitt navnet «FØR», som altså i betydningen «før klassefesten».

Nå — denne Guy Fawkes-tirsdagen — var det tid for andre gang de skulle spille sammen. Det åpnet altså med slipp av kassetten «FØR» — i tråd med dette, må vel det etterfølgende settet naturlig nok benevnes som «ETTER». Etter litt søking inn mot hverandre utvikler de to et intenst og drivende samspill. Etter hvert blir det også så drivende at Ketil Gutvik kaster jakka. Jeg har kastet den for lengst.

Jeg blir slått av bredden i det soniske rommet de to trekker ut av sine respektive verktøy. Gutviks prepareringer av den halv-akustiske, som det het i gamle dager, Ibanez-gitaren og bruk av ekstern mikrofon, gjør at lydbildet de to skaper blir svært fysisk. Det er nesten så jeg kan lukte veden i gitarkroppenn og skinnet på trommene.

Det er en dynamisk endring og variasjon i uttrykkene deres som stadig er i utvikling. Fra smått til stort til smått igjen, før det vender tilbake. Crescendo til diminuendo, og tilbake igjen. Jeg blir sittende og tenke på at noe av det Gutvik holder på med, og hvordan han utvikler det, minner meg noe om Fred Frith. Og det er jo ikke et dårlig skussmål til en fritt utevandrende gitarist.

En binders blir sentrum for universet, mens Laastad synger på cymbalene. Tankene vandrer med musikken over i arytmisk, over i polyrytmisk, til panrytmisk, og tilbake til arytmisk. Da er det jeg tenker: Hva er egentlig forskjellen på panrytmisk og arytmisk, mellom det som har alle rytmer, alle pulser i universet, og det som ikke har noen? Er det noen forskjell? Et deilig sett avsluttes med tonene, lydene og rytmene hengende i luften mellom oss.

Trioen Ballister, med Dave Rempis på saksofoner, Fred Lonberg-Holm på cello og Paal Nilssen-Love har nå eksistert, on-and-on-and-off, i ti år siden begynnelsen i 2009. De har nå vært på en liten turné før de avslutter her på Blow Out denne tirsdagskvelden.

De har, så vidt jeg har oversikt over, gitt ut seks album i løpet av disse årene. Men det er ikke godt å vite om oversikten er komplett. Den som har som mål å ha et komplett sett med plateutgivelser av alle bråkebøttene i det jeg tidligere har kalt den utvidede (andre) Chicago-scenen, inkludert disse tre, har en nesten umulig oppgave. Men uansett, jeg tror det er seks album, siden det første, «Mechanisms», kom ut på Clean Feed i 2012. Det foreløpig siste var vel «Slag», utgitt på Dave Rempis’ egne label, Aerophonic Records, fra 2017.

Her er det tut-og-kjør fra første anslag og tone. Det er punk, det er rock, det er fusion, det er alt du kan tenke deg, på en gang, etter hverandre, oppå hverandre. Energien skvetter oppetter veggene, der Nilssen-Love pumper, mens Rempis blåser sirkelpust som et reint hel…te.

Se der, det er et flott ord, det! Sirkelpust! Det er ikke mange norske oversettelser av tekniske begreper som blir gode. Men ett av dem som virkelig blir det, er dette lille ordet sirkelpust. Som oversettelse av det engelsk circular breathing, vil jeg faktisk påstå at den norske betegnelsen langt overgår opphavet. Smak på det: Sirkelpust! Sirkelpust! Sirkelpust! En diktsamling av Dave Rempis.

Et duospill mellom Rempis på tenorsaksofon og Lonberg-Holms cello svir i veggene. Dette er good old-fashioned impro. Dette er musikk som kunne blitt foredratt i huset nedi bakken, i lokalene til den gamle tekstilfabrikken Indigo, i klubben Blå, for femten år siden. Dette er dagens gammel-jazz!

For om det Laastad/Gutvik foredro for en liten time siden er new style, er dette definitivt old style. It’s only rock ’n roll, and we like it. Det kan være old, men det er ikke gått ut på dato. Det er et heftig, intenst, svettende, drivende, det damper, det lukter, det danser, veni, vidi, vici!

Poly-poly-arr-arr-panrytmisk, poly-poly-pan-pan-asonisk. Ballvekslingene flyr gjennom lufta, skrudde baller, straighte baller, dømt ut, dømt inn, dømt opp og ned. Tut og kjør, og ha-ha-ha-ha! Nilssen-Loves hjertelige latter smeller mot veggene til slutt, som vitne om nok en kokende energiutløsing.

Det tok litt tid før vi landet igjen den kvelden!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar