Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Jazz i fantastiske omgivelser

MUSICA SULLE BOCCHE, SANTA TERESA GALLURA, SARDINIA, 26-30.08: På forhånd hadde jeg ingen forventninger til å dra på festival på Sardinia. Jeg visste om saksofonisten Enzo Favatas festival fra før, etter å ha møtt ham på festival på Svalbard for noen år siden, men ellers er min kunnskap om hva som skjer på jazzfronten på Sardinia liten. Jeg visste at Paolo Fresu har en festival der, og at en av våre favorittrommeslagere og gastronomister, Paolo Vinaccia har sine røtter på øya, men bortsett fra det… ingenting!

Derfor var det med spent forventning jeg ankom øya, med fly via Roma. Og etter tre timers kjøretur nordover fra Alghero, ankom jeg den lille, sjarmerende byen Santa Teresa Gallura, selvsagt for sent til å få med den dagens konsert, men jeg visste at det skulle bli mer enn nok musikk i dagene som fulgte, så bekymringen var ikke stor.

Dagen etter var det duket for festivalåpning for undertegnede. Klokken var 21 på kvelden, solen hadde omsider gitt opp stekeprosessen av en blek kropp fra Skandinavia, og på scenen sto det italienske bandet Four and More. Dette er en kvartett bestående av saksofonisten Massiomo Carboni, pianisten Alessandro Di Liberto, bassisten Nicola Muresu og trommeslageren Paolo Sechi. Musikken disse fire fremførte, var akkurat slik jeg hadde forventet fra en italiensk kvartett som bekjenner seg til 60- og 70-tallets sene bebop. Fint spill over hele linja, men ikke veldig nyskapende eller engasjerende.

Mer interessant ble det i neste avdeling. Saksofonisten Stefano Di Battista Quartet. Dette er en kvartett som er i stallen til ECM, og jeg hadde forventet typisk tilbakelent, lyrisk ECM-jazz, som ville passe perfekt i den svale brisen som kom inn fra havet etter solnedgang. Men der tok jeg feil. De Battista er en energibunt av en saksofonist, som serverte et strålende sett med medrivende og heftig musikk. Han er en strålende saksofonist, og spesielt kunne jeg like hans sopransaksofonspill. Og hans medmusikanter (Roberto Pistolesi – trommer, Daniele Sorrentino – bass og Andrea Rea – piano) var også overraskende på hugget denne kvelden. Strålende! At de til slutt dro opp brassbandet Badabimbum Band (fra Toscana, som man kunne høre tidlig og sent nesten uansett hvor man beveget seg i byen) fikk så være. Det bedret overhode ikke den musikalske opplevelsen av Di Battistas konsert.

Neste dag opprant med mer stekende sol, men i en kystby i Italia, er det slik det skal være i august. Strendene rundt byen var overfylt med badegjester, men siden salt-peanuts utsendte ikke hadde sendt ut tsunamivarsel, valgte vi å holde oss på land.

sardinia 04
Musikalsk startet denne dagen med nok en overraskelse. Saksofonisten Ivan Mazuze (bildet) kommer fra Mosambik, men er bosatt i Norge. I hans kvartett finner vi trommeslageren Raciel Torres, opprinnelig fra Cuba, men også med postadresse i Norge, bassisten Ellen Brekken, fra Østerdalen i Norge og den italienske pianisten Enrico Zanisi. Mazuze har et par plater ute, men han har kalrt å holde seg under radaren for denne skribenten siden debutplata kom for noen år siden. Derfor var det gledelig å oppleve en svært vital saksofonist med et strålende band. Riktignok var basslyden til Brekken dårlig i hennes vakre ballade, men ellers fungerte dette svært godt, noe den fullsatte Piazza Santa Lucia satte stor pris på.

Musikken er energisk og medrivende. Mazuze spiller musikk fra sitt hjemland med klare jazzreferanser, og hans medmusikanter følger han hele veien til døra. Hyggelig var det også at de inviterte med festivalsjef Enzo Favato i et forrykende ekstranummer. Dette er en kvartett jeg gjerne hører oftere!

sardinia 05

Deretter fik vi et møte med den franske bassklarinettisten Louis Sclavis Quartet. Her møter vi Frankrikes beste utøver av det store lakrisrøret sammen med gitaristen Gilles Coronado, keyboardisten Benjamin Moussay og trommeslageren Keyvan Chemirani. Musikken til Sclavis befinner seg stilmessig i Middelhavsområdet.  Den er en sann miks av all musikken vi finner i områdene fra Tyrkia til Portugal, og hele veien er det publikumsvennlig og flott. Sclavis selv er en mester på bassklarinetten, og etter å ha hørt han senest med hans Atlas Trio, så foretrekker jeg å høre ham i kvartettformat med disse musikerne.

Neste dag var det ut på tur ut av byen og inn i en olivenlund for å delta i festivalens konsert for en av de største tragediene i vår tid, nemlig flyktningestrømmen fra Afrika. Under oliventrærne fikk vi et fint og poetisk møte med afrikanerne i Mamadou M’Bengas og Gouney Africa. Mye trommer, dans og sang, og akkurat slik musikken skal være en ettermiddag i olivenlunden mens varmen er i ferd med å gi seg litt.

Senere på kvelden var det tilbake til Piazza Santa Lucia, hvor vi egentlig skulle høre trioen Ollantaytambo, men på scenen kom pianisten Enrico Zanisi, for å gjøre et solosett for oss. Og for et solosett det ble. Her presenterte han seg på en helt annen måte enn i gårsdagens samarbeid med Ivan Mazuze Quartet. Vi fikk en kort time med pianoimprovisasjoner, som var personlige, lyriske og ytterst vakre, og selv om det var lett å høre at Zanisi har hørt mye på Keith Jarrett, så ble det langt fra noen kopi. Han har sine egne historier å fortelle, noe han gjorde på fremragende vis. Han har tre innspillinger ute på det italienske selskapet CamJazz, så her er det bare å følge med. En ung pianist som bør få muligheten på en rekke festivaler også lenger nord i Europa.

Deretter var det duket for festivalens hovedattraksjon. Den etiopiske vibrafonisten Mulatu Astatke (hovedbildet) har over en periode hatt et prosjekt gående med festivalsjef Favata, og etter en turné i Etiopia, var det naturlig å ta dette internasjonale bandet til Sardinia. Bandet han stilte med denne kvelden besto av Alfonso Santimone på keyboards, Ben Trigg på cello, James Arben på saksofon, Ut Gandhi på trommer, Enzo Favato på saksofoner og sjefen sjøl, Mulatu Astatke på vibrafon, perkusjon og elpiano.

Jeg må innrømme at jeg fikk litt problemer med denne settingen i starten. Astatke var langt fra fornøyd med medspillerne, og ikke minst, lyden i vibrafonen. Over lydanlegget skrapte det og lyden var overstyrt. Det førte til at Astatke gikk over til elpiano, mens lydfolket jobbet febrilsk med lyden. Etter en stung vendte han tilbake til perkusjonen og vibrafonen, og først da satt det som det skulle, og avslutningen på settet (med bare bandet) ble storveis. Men så dukket brassbandet Badabimbum Band (eller Bublibub som vi kalte det) opp igjen, og avslutningsnummeret ble et gedigen nedtur, med en stortrommeslager som nesten ikke traff rytmen på et eneste slag…

Søndagen var avslutningsdagen på årets festival, og som en tradisjon starter man med soloppgangskonsert på stranda klokken 06:00!!! Salt-peanuts* utsendte var oppe klokken 05:00, og stilte klar og nyvasket i mørket på stranda sammen med noen hundre andre morgenfugler, pluss en del som ikke hadde tatt kvelden enda. Her fikk vi høre en fengslende konsert med sjamanen Alfio Antico som med forskjellige tamburiner gta oss en strålende stund mens dagen kom snikende. Med utsikten over mot Korsika og det gryende dagslyset, kunne man nesten ikke fått en bedre opplevelse.

sardinia 09

Etter noen timer med søvn, med full air condition, noe som medførte en kraftig forkjølelse, var jeg klar igjen. Denne gangen var det igjen ut på tur. Ute ved et av fyrene i området, hvor granittlandskapet er ubeskrivelig vakkert, fikk vi en time med pianisten Pino Jodice og trekkspilleren Guiliana Soscia. Lyriske tangoer, langt fra de dype, finske skoger, folkemusikk fra Italia og områdene rundt, servert på sølvfat av en ytterst dyktig trekkspiller og pianist.

Så ble festivalen rundet av med en slags jam session på Piazza Santa Lucia. Å kalle det jam session blir egentlig litt feil, siden vi stort sett fikk høre noen av festivalmedarbeiderne vise fram sine mer eller mindre vellykkede musikalske talenter.

I tillegg ble det i løpet av uka også arrangert masterclasses, med pianisten Enrico Zanisi, trommeslageren Ut Gandhi og bassisten Danilo Gallo. Det var fotoutstilling og foredrag, og alle så ut til å få mye bra ut av disse dagene.

Musica Sulle Bocche er den perfekte festivalen for jazzelskere som vil kombinere jazzkonserter med sløve dager på stranda, eller å sitte å se på folkelivet på en café på Vittorio Emanuelle. I tillegg er det det perfekte sted for den som gjerne kombinerer jazzmusikk med god mat. I Santa Teresa får de begge deler disse dagene. Faktisk såpass mye at jeg allerede har meldt min interesse for et nytt besøk neste år.

Tekst og foto: Jan Granlie

(in English)

MUSICA SULLE BOCCHE, SANTA TERESA GALLURA, SARDINIA, 26 – 30.08: Beforehand, I had no expectations to this festival in Sardinia. I knew about saxophonist Enzo Favata’s festival before, after meeting him at the festival at Spitsbergen a few years ago – but otherwise, my knowledge of what is happening on the jazz scene in Sardinia is like zero. I know that Paolo Fresu has a festival there, and that one of our favorite drummers, Paolo Vinaccia has his roots on the island, but apart from that … nothing!

So it was with tense anticipation I arrived on the island, by plane via Rome. And after three-hour drive north from the airport in Alghero, I arrived at the small, charming town of Santa Teresa Gallura, obviously too late to get the day’s concert, but I knew it was going to be more than enough music in the days that followed, so I wasn’t that worried.

The following day it was time for me to open up for the festival. It was evening, the time was 09, the sun had finally given up the cooking process of a pale body from Scandinavia, and on the stage was the Italian band Four and More. This is a quartet consisting of saxophonist Massiomo Carboni, pianist Alessandro Di Liberto, bassist Nicola Muresu and drummer Paolo Sechi. The music these four performed, was exactly as I had expected from an Italian quartet who has a hang-up on the 60s and 70s late postbop. The music was ok, but I felt that I have heard it a lot of times before.

More interesting was the next band. Saxophonist Stefano Di Battista Quartet. This is a quartet that have done recordings for ECM, and I was expecting a typical lyrical ECM kind of jazz, which would fit perfectly in the cool breezes coming in from the sea after sunset. But I was wrong. De Battista is a powerhouse of a saxophonist, who served a brilliant set of interesting and powerful music. He is a brilliant saxophonist, and especially I liked it when he played his soprano saxophone. And his fellow musicians (Roberto Pistolesi – drums, Daniele Sorrentino – bass and Andrea Rea – piano) were also surprisingly agile this evening. Brilliant! They finally introduced the brass band Badabimbum Band (from Tuscany, as one could hear all the time in the city during the festival) for the encore, and it did not at all improve the musical experience of Di Battista concert.

The next day dawned with more blazing sun, but in a coastal town in Italy, this is the way it should be in August. The beaches around the city was crowded with bathers, but since salt peanuts’  correspondent had not sent out a tsunami warning, we chose to stay on the land.

Musically this day started with yet another surprise. Saxophonist Ivan Mazuze is coming from Mozambique but he lives in Norway. In his quartet we find drummer Raciel Torres, originally from Cuba, but living in Norway, bassist Ellen Brekken, from Østerdalen in Norway and Italian pianist Enrico Zanisi. Mazuze have a couple of recordings out on the Italian company CamJazz, but he has been under my radar since his debut album a few years ago. Therefore, it was gratifying to experience a very vital saxophonist with a brilliant band. Admittedly the bass sound was really bad in Brekken’s beautiful ballad, but otherwise, this worked very well, and the packed Piazza Santa Lucia loved it.

Musically energetic and riveting. Mazuze plays music from his homeland with clear jazz references, and his fellow musicians, follows him all the way to the door. It was also nice when Mazuze invited by festival director Enzo Favato to join the band at the encore. This is a quartet I’d like to hear more often!

Then we got a beautiful meeting with the French bass clarinettist Louis Sclavis and his Quartet. He is France’s best performer on the big licorice pipe, with guitarist Gilles Coronado, keyboardist Benjamin Moussay and drummer Keyvan Chemirani in the band. The music of Sclavis is stylistically based in the Mediterranean area. It is a true mix of all the music we find in areas from Turkey to Portugal and throughout the audience is friendly and appreciative. Sclavis himself is a master on the bass clarinet. After hearing him recently with his Atlas Trio, I rather prefer to hear him with this quartet with his great co-musicians.

Next day there was a ride out of town and into a grove to participate in the festival concert for one of the greatest tragedies of our time, namely the influx of refugees from Africa. Under the olive trees, we got a nice and poetic encounter with Africans in Mamadou M’Bengas and Gouney Africa. Much drumming, dancing and singing, and just the way music should be on an afternoon in the olive grove while the heat is about to give a little.

Later in the evening it was back to Piazza Santa Lucia, where we really should hear the trio Ollantaytambo, but on stage came pianist Enrico Zanisi, to do a solo set for us. And what a solo set it was. Here he presented himself in a very different way than in yesterday’s collaboration with Ivan Mazuze Quartet. We got an hour set with piano improvisations, which were personal, lyrical and extremely beautiful, and although it was easy to hear that Zanisi have listened a lot to Keith Jarrett, it was far from a copy. He is a good story teller, and a great piano player. He has three recordings out on the Italian company CamJazz, so here it is just to keep up. A young pianist who deserves opportunities at several festivals also further north in Europe.

Then it was time for the festival’s main attraction. The Ethiopian vibraphonist Mulatu Astatke has over a period had a project going with festival director Enzo Favata and after a tour in Ethiopia, it was natural to take this international band to Sardinia. The band he fielded this evening consisted of Alfonso Santimone on keyboards, Ben Trigg on cello, James Arben on saxophone, Ut Gandhi on drums, Enzo Favato on saxophones and the boss himself, Mulatu Astatke on vibraphone, percussion and elpiano.

I must admit that I got a little trouble with this setting initially. Astatke was far from satisfied with his band, and not least, the sound of the vibraphone was horrible. Over the sound system it was noisy and the sound was overamplified. This led to Astatke turning to el-piano, while the sound engineers worked feverishly with the sound. After a time he returned to percussion and vibraphone, and then it sounded as it should, and the conclusion of the set (with just the band) were really good. But then the brass band Badabimbum Band (or Bublibub as we called it) surfaced again, and the closing number was a huge letdown, with a drummer who almost did not hit the rhythm at a single blow …

Sunday was the closing day of the festival, and as a tradition it starts with a sunrise concert on the beach at 06:00 !!! Salt peanuts* journalist was up at 5:00, and stood ready and freshly washed in the dark on the beach along with a few hundred other early birds, plus some who had not stoptped partying yet. Here we heard a captivating concert with shaman Alfio Antico , who with various tambourines gave us a brilliant time while day came creeping. With a view towards Corsica and the dawning daylight, one could hardly have had a better experience.

After a few hours of sleep, with full air conditioning, which lead to a heavy cold, I was ready again. This time it was again out on tour. Looking at one of the lighthouses in the area, where granite landscape is indescribably beautiful, we got an hour with pianist Pino Jodice and accordionist Guiliana Soscia. Lyrical tangos, far from the deep Finnish forests, folk music from Italy and surrounding areas, served on the platter by a highly skilled accordion player and pianist.

The festival ended with a kind of jam session at Piazza Santa Lucia. To call it jam session is really a little bit wrong, since we mostly did hear some of the festival staff show off their more or less successful musical talents. In addition, during the week they also arranged master classes with pianist Enrico Zanisi, drummer Ut Gandhi and bassist Danilo Gallo. There was a photo exhibition and lectures, and everyone seemed to get much good out of these days.

Musica Sulle Bocche is the perfect festival for jazz lovers who want to combine jazz concerts with dull days at the beach, or simply sit and watch people from a cafe table on Vittorio Emanuelle. In addition, it is the perfect place for those who like to combine jazz music with good food. In Santa Teresa you are getting all of it. In fact so much that I have already signed my interest for another visit next year.

Text and photo: Jan Granlie

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.