JAZZFEST SKIEN, DAG 3, LØRDAG 16. OKTOBER 2021: Det var nok ganske sikkert de frodige flatlandsområdene rundt Norsjø som fikk grenene til å slå seg ned der da de ankom området for et par tusen år siden. Et utsagn om at mikroklimaet der er gunstig for dyrking av varmekrevende vekster, og at det skaper mange foll for de som dyrker der, kan vel undertegnes av hver og en som har ferdes i og gjennom disse områdene en seinsommer og høst. Epledyrkingen i Sauherad tør vel være et velkjent fenomen i så måte.
Men drøyt 500 år etter at Jordanes nevnte grenene, var det ikke landbruk og kamp om land som betød mest lenger, nå var det handel som var tidens melodi. Grenenes fokus var flyttet sørover, mot der det var adkomst til skipsleia på havet utenfor kysten. I 1358 fikk byen Skidan kongelige privilegier som kjøpstad av den nykårede, unge norske kongen, Håkon VI Magnusson, den andre kongen av svensk Folkungaett på den norske kronen.
Mens unge Håkon satt på slottet i Tunsberg, underskrev han privilegiebrevet som ga handelsstedet en høyere status, «Håkon med Guds nåde Norges konge … vil at dere skal vite at vi har gitt dere full frihet til å lage malt i Skien og kjøpe og selge korn slik som det før har vært skikk og bruk i byen Skien. Og ha handel med all annen vare, både med brynestein og andre ting, og kjøpe og selge på den måten som dere har gjort fra gammel tid».
Hvorvidt Håkon Magnusson og folkene rundt ham var god til å bedrive musikalsk improvisasjon, vet vel ingen, men politisk improvisasjon måtte han tidlig lære seg. Hans egen storebror Erik – som var tiltenkt den svenske kronen etter faren – gjorde tidlig opprør mot Håkon og deres felles far, Magnus. Etter Eriks død, ble Håkon, som hans far hadde vært tidligere, konge av både Sverige og Norge. Men aller mest huskes vel Håkon for hvem han var gift med, Margrete Valdemarsdatter. De politiske omveltningene rundt denne tiden endte som kjent med Kalmarunionen, inngått i 1397, med dronning Margrete som den reelle politiske leder.
Det startet som tidligere nevnt med handel av brynesteiner vunnet ut i Eidsborg øverst i Telemark og fraktet i båt ned til handelstedet. Og det var noen andre i Skiensområdet som om lag et drøyt hundreår etter privilegiet improviserte med omfattende og svært fordelaktige konsekvenser for Grenlandsregionen, innovasjoner som skulle legge grunnlag for en helt ny industri og handelsvirksomhet. I følge historikerne kan historien ha vært som følger. Da det ble funnet kobber og sølv i Gullnesgruvene ved Seljord, hadde man ikke gruvekunnskap i Norge eller Danmark. Det ble derfor hyret tyske bergfolk fra Sachsen. Men utover pregingen av Gimsøydaleren vet vi at dette ble et svært kortvarig eventyr, Skien var kjøpstad, men bergstad ble den aldri.
Men visstnok hadde disse tyske gruvespesialistene med seg noe annet enn kunnskap om bergdrift, noe som fikk større konsekvenser på lang sikt. De hadde med seg kunnskap om oppgangssaga, og hvordan disse sagene fungerte. Med oppgangssaga og fløting av tømmer langs Telemarks- og Skiensvassdragene, ble Skien et nasjonalt sentrum for trelasthandel.
Men da en kombinasjon av landheving etter istida, stadig tap av sagflis i Skienselva og større båter gjorde havna i Skien stadig mindre tilgjengelig, ble havneområdene flyttet ut til utløpet av Skienselva ved Frierfjorden. Det måtte mer improvisasjon til. Både Porsgrunn og Brevik kom til som følge av den oppgangsperioden, som til sammen varte i bortimot 300 år, fram til slutten av 1800-tallet.
Det er når grener jobber sammen at man løfter seg. Det viste dermed en historie over 1500 år til fulle. Så også med Jazzfest Skien. Det første festivalåret i 2017 ble lansert som et felles initiativ av de to jazzklubbene, Skiensjazzdraget og Grenland jazzforum. En utenforstående som meg har lov til å undre hvorfor det ikke er slik lenger. Kanskje tid for noe improvisasjon? Ikke vet jeg. «Kræv ikke, ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare.», kan jeg gi som tilsvar, med dette sitatet fra bysbarnet Henrik Johans rimbrev til Georg Brandes’ tidsskrift Det 19de århundrede.
Men dette vet jeg, at årets Jazzfest Skien ble avsluttet med et solid utropstegn. Denne siste kvelden samles vi i Peer Gynt-salen for å møte – og lytte til – Eyolf Dale Trio, med Eyolf Dale denne gang på et Bösendorfer-flygel, Per Zanussi på kontrabass og Audun Kleive på trommer.
I vinter slapp trioen sitt første album, «Being», dette er selvfølgelig anmeldt på salt peanuts*, en utgivelse som stiller de helt store spørsmålene om meningen med livet, døden og kjærligheten. Vi åpnet den gangen for at dette ratt kunne vise seg å være årets album for 2021, selv om det var svært tidlig å la dommen falle allerede i februar. At det er en sterk skive er det i det liten tvil om. Like liten tvil er det at dette albumet også nå i oktober står på favorittlista.
Dette er jo en del av musikkens store under: Musikk kan få deg undre deg, til å erkjenne det helt nye, men også til å vekke store og overveldende følelser. Musikk kan ha styrke til å snu opp-ned på din verden. Eyolf Dale Trios album er i så måte nærmest en lærebok i eksistensiell undring.
Vi hørte trioen framføre denne musikken på Kongsbergfestivalen i sommer, men nå skulle den framføres for et sterkt hjemmepublikum. Når det viser seg at også rygen Per Zanussi har tilbrakt noen av sine første levemåneder i Skien, er det jo nærmest perfekt? Så skulle vi også få høre denne tankevekkende musikken med en flott restaurert Bösendorfer. Dale starter med en melodi han har skrevet til Robert Frosts dikt «A Patch of Old Snow»,
There’s a patch of old snow in a corner / That I should have guessed / Was a blow-away paper the rain / Had brought to rest.
It is speckled with grime as if / Small print overspread it, / The news of a day I’ve forgotten – / If I ever read it.
Solo piano, før Zanussi kommer med en basstemme på tampen. En finurlig kompleks rytmikk som vaker mellom fire, seks og tre lokker deg inn i en stemning der du kan kjenne lukta av den tidlige våren når den aller siste snøen ligger igjen i krokene. Det går over i «The Lonely Banker» fra albumet «Being».
Og derfra og den neste timen loser de oss gjennom låtene fra dette albumet, samt «Rhône» og «Furet» fra henholdsvis Return to Mind og Wolf Valley. Det er lett å grave seg ned i temaene, og Dales framføring av dem, men det er like viktig å lytte til hans kompanjonger på scenen. Per Zanussi løfter opp noen flotte linjer som virkelig understreker styrken i musikken Dale har skrevet.
Audun Kleives spillestil er idiosynkratisk, det er ingen like. Jeg tenker noen ganger at det er lett grovt å skille mellom to typer trommeslagere, de som ligger på beatet, og spiller rundt dette, og de som spiller på låta, på låtas energi og dynamikk. De gode – som Kleive – gjør begge deler og mer. Men det hele er så finurlig implisitt i det Kleive gjør, før han setter et komma, en tankestrek, et spørsmål- eller utropstegn, eller et punktum – eller et ekstra mellomrom – som swinger noe så inn i og ut av granskauen.
Vanligvis tenker vi at melodisk perkusjon krever et instrument som kan skape og gjengi flere tonehøyder. Men jammen er det mulig å spille melodisk perkusjon på trommer og cymbaler også. Audun Kleive viser at det er mulig. Men samtidig er det så bærende, så stødig, at det holder store deler av byggverket oppe og sammen. Men du må aldri slappe av, og tro at du vet hva som kommer. Kleive tar tak i deg og overrasker deg, igjen og igjen.
Dales komposisjoner er vakre, flotte, og hans spill er lett å la seg fange av. Når trioen avslutter med «How Could It Be?» og «Furet», før vi får «Ace» som ekstranummer sitter vi igjen med en fredelig bevissthet om at livet ikke er så aller verst.
Siste punkt på dagsordenen er en av Susanne Sundførs første konserter etter barnefødsel. Hun har jo alltid stilt med et godt utvalg av norske jazzmusikere i bandet. Denne gangen står hun fram med en duo. Morten Qvenild på klaver, synth og elektronikk og André Roligheten på sopran-, tenor- og bassaksofon, samt B♭- og bassklarinett. Det blir derfor en nedstrippet versjon av musikken vi blir presentert for. Dessverre virker det for meg som hennes vokal er lydmessig overstyrt, og særlig på høyere volum blir gjengivelsen skingrende. Det blir derfor en mindre minneverdig stund i Ibsenhusets Dovregubbens hall.
Og det ble kveld siste dag under Jazzfest Skien 2021. «Så vil vi sammen gjøre det løfte da til dem / at arven vi skal føre til nye slekter frem».
Tekst og foto: Johan Hauknes
Jazzfest Skien har dekket opphold for skribenten.
Audun Kleive
