COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL 2021, 10. JULI (DAG 10): Så nærmer vi oss målstreken langt der framme. Vi er i siste sving og det går ikke like raskt som i starten. Vi gikk ut på dette maratonløpet med energi og pågangsmot, og drømte kanskje om å sette en eller annen personlig rekord, men på grunn av værforholdene, lite inntak og fast og flytende føde, og motvind i alle retninger, sliter vi nå i siste sving. Men vi «står den av», som det heter i Nord-Norge. I det dette skrives, mens kirkeklokkene ringer på søndag morgen, vet vi at vi skal klare siste oppløpssiden, og «karre» oss i mål på en respektabel måte.
Tett og energisk improvisasjon
Og jeg startet i Skuespilhuset med tre musikere jeg har skrevet om tidligere på denne festivalen. Bandet kaller seg Punkt.Vrt.Plastik (hovedbildet), og består av pianisten Kaja Draksler, bassisten Petter Eldh og trommeslageren Christian Lillinger. Dette er en trio som har spilt sammen noen år, og som nettopp er ute med sin andre plate, «Somit», som jeg regner med vil bli anmeldt på salt peanuts* i nær framtid.
Tidligere skrev jeg om trioen med Christopher Dell, Jonas Westergaard og Lillinger, at dette var jazz slik jazz skal være. Tett kommunikasjon, spennende improvisasjoner og en tilnærming til publikum som er nesten er til «å ta og føle på». Og enda en konsert av dette slaget, fikk vi denne ettermiddagen.
De tre musikerne befinner seg tett på hverandre i musikalske uttrykk, og hele veien oser det av energi og et oppriktig ønske om å levere spennende kunst til publikum, uten at det på noe tidspunkt blir publikumsfrieri eller påtatt teatralskhet. Her er det energisk improvisasjon fra tre energibunter hvor, nesten naturlig, Christian Lillinger er den som får mest oppmerksomhet på grunn av sitt ytterst pågående og energiske trommespill. Men ikke langt etter i intensitet kommer bassist Petter Eldh, som alltid leverer kraftfullt bass-spill, nesten uansett hvilken kombinasjon han dukker opp i. Og (nesten) som en motvekt finner vi Kaja Draksler, som hele tiden kommenterer, legger til og videreutvikler «kompets» energiutladninger. Og det er tydelig at hun trives i denne sammenhengen. For med et stort smil om munnen kaster hun seg over tangentene, og leverer fantastisk spill som virkelig maner de to andre til å yte maksimalt.
Jeg kjenner energien er på vei tilbake. De tre musikerne har klart å vekke steder i min slitne kropp jeg trodde det måtte medisinsk personale og tung medisinering for å bedre. Men en time med Punkt.Vrt.Plastik, er den beste medisin mot en utslitt kropp, så jeg vil anbefale helsevesenet å dele ut denne trioen på «blå resept» i fremtiden.
En danske hyller Sverige
Så var det å rusle stille og rolig fra Skuespilhuset og opp Gothersgade til JazzCup, hvor jeg skulle få oppleve pianisten (og klarinettisten) Simon Toldams seneste plateprosjekt «Tak for dit brev», (du kan lese anmeldelsen(e) på salt peanuts* https://salt-peanuts.eu/record/simon-toldam-2/), som i utgangspunktet er et prosjekt hvor han har skrevet melodier med tanke på et samarbeid med den legendariske, svenske bassisten Georg Riedel. Og med seg på platen har han i tillegg til Riedel, de samme musikerne som på platen, nemlig bassisten Anders «AC» Christensen, kornettisten Tobias Wiklund og bassklarinettisten Nils Berg.
Og det starter med Toldam på klarinett (!), før vi får det meste av musikken fra den nydelige platen, pluss noen andre komposisjoner av Toldam. I dette prosjektet er det mye man forbinder med den svenske folkemusikkjazzen som kommer fram, og det er ingen tvil om at pianisten Jan Johansson må ha vært n stor inspirasjon for Toldam, som vi vanligvis hører i mer «frittgående» sammenhenger. Og musikken er hele veien (i alle fall i det settet jeg fikk med meg) lyrisk, vakker og neddempet, og det var nesten som om Johansson og Riedel satt i baren og hygget seg mens de lyttet til musikken.
Jeg synes virkelig danske Toldam, som få andre, har klart å videreføre Johanssons musikk inn i et landskap a la 2021 på en fortreffelig måte. Og det hele dreier seg om minner om brev han har mottatt opp gjennom årene (noe som må være en god stund før Postnord nærmest fikk monopol på posttjenester i Danmark). Og når han «sender» disse brevene videre til oss i form av nydelig musikk, synker de vennlige ordene inn i sjelen og gir oss ro.
Cello etter cello
Så skulle vi over på Galleri Krebsen, for å få med oss mer musikk i skjæringspunktet mellom jazz og samtidsmusikk. Her hadde platekollekivet Barefoot Records invitert til sin helt egen festival i festivalen, hvor vi skulle møte to av de musikerne man ofte møter på våre favorittklubber i København, bassisten Asger Thomsen og saksofonisten Nana Pi. Til festivalen i år har de invitert med seg den tyske cellisten Elisabeth Coudoux, som holder til i miljøet rundt den fine jazzklubben Stadtgarten i Köln.
Hun er en musiker som spiller i en rekke fritt improviserende prosjekter, både i hjemlandet og internasjonalt. Hun studerte cello i Dresden, og fortsatte deretter studier i jazzcello i Köln. Hun jobber blant annet mye på den kreative improvisasjonsscenen i Köln og Wuppertal, ved siden at hun gjør en rekke egne prosjekter, og opptrer ofte solo.
I den sammenhengen vi fikk høre henne denne kvelden sammen med Thomsen og Pi, var det de to som dro det hele i gang. Men det varte ikke lenge før Coudoux fine cellospill kom smygende, og ble en integrert del av trioen. Jeg har en mistanke om at dette var første gang de tre spilte sammen, og, selv i fritt improvisert musikk, skal man føle seg litt fram før det hele sitter som en helhet.
Og etter hvert ble det mer og mer fritt improvisert spill fra Courdoux. Hun beviste raskt at hun er en ytterst spennende cellist, som gled perfekt inn sammen med det relativt energiske bass-spillet til Thomsen og det fine saksofonspillet til Pi. En fin time i samtidsjazzens univers.
Så bar det videre, og nå var energien tilbake med full styrke. Så det gikk raskt på sykkel gjennom byen og opp til Koncertkirken. Her fikk jeg med mesteparten av settet til pianisten Zoe Estathiou og cellisten Oda Dyrnes, som i forbindelse med sin nye plate, «Kyaness», ville feire utgivelsen.
Zoe Estathiou kommer fra Hellas, og er bosatt i København, og er å høre på de «riktige» jazzklubbene titt og ofte, mens Dyrnes, som før nevnt, kommer fra Sortland i Nord-Norge, og har slått seg ned for å studere og utøve sin kunst i København.
Og å komme direkte fra cellospillet til Elisabeth Courdoux og over i Dyrnes sin behandling av instrumentet, var ingen stor overgang. De har noe av den samme tilnærmingen til musikken, hvor det fritt improviserende og skjæringspunktet mellom samtidsmusikk og jazz er i sentrum. Og sammen med Estathious preparerte piano, ble dette en nydelig stund i den fine kirken, som virkelig er perfekt for slik musikk. Deilig!
Verdens største blokkfløyte med utsøkt elektronikk
Siste post på dagens «lysløype», og omtrent akkurat da jeg kom ut av siste sving, og kunne se målsnøret langt der framme, skulle jeg, for andre gang, oppleve en helt særegen og spennende trio.
Midt på det store kirkegulvet sitter Anna Petrini med sin kontrabassblokkfløyte, et instrument som ser ut som noe man har lagt på «sløyden». En slags lang «fuglekasse» i tre, med diverse klaffer og remedier, som denne svenske musikeren trakterer med stor overbevisning og kunnskap. Til høyre står vokalisten Qarin Wikstrøm, som også er svensk, men som er bosatt i København, med sitt arsenal av elektronikk, og til venstre sitter den norske pianisten Christian Wallumrød. Men i denne sammenhengen spiller han ikke piano, med en rekke forskjellige elektroniske remedier som fungerer perfekt sammen med Wikstrøms stemme og elektronikk og, ikke minst, Petrinis fantastiske blokkfløyte.
Dette ble en fin reise inn i de tre sin elektroniske verden, hvor improvisasjon og spontane innspill har hovedrollen. De tre kommuniserer perfekt via sine instrumenter, og med øyekontakt og ytterst små hentydninger, fører de hverandre inn i et ytterst, spennende musikalsk univers.
…
Så er det bare å få i seg dagens næringskost, «sæla på» og komme seg ut i verden igjen. Og i dag ser det ut til at værgudene ser med blide øyne på festivalen. Kanskje de tror at det er siste dag? Men det er det jo ikke. For selv om festivalen nedskaleres kraftig etter i dag, fortsetter flere av arrangørene med konserter helt fram til den 24. juli.
JazzCupp i Gothersgade, har for eksempel gratiskonserter hver dag fra klokken 15:00 til 17:00, så dukker abstinensen opp, er det alltid muligheter for mer jazz i «kongens by».
Men første skal vi avslutte. Og i kveld tror jeg at jeg gjør det ved å se finalen i fotball-EM i Literaturhaus, kommentert av Simon Toldam på piano og Kresten Osgood på trommer. Det kan ble en solid avslutning for meg, både på EM og CJF.
Men vi høres i morgen!
Tekst og foto: Jan Granlie
Asger Thomsen, Nana Pi og Elisabeth Coudoux