Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

King Kong Hitras brakfis

OSLO JAZZFESTIVAL, SØNDAG 15. AUGUST 2022: Så er vi i gang med Oslojazz. Et tradisjonelt og innarbeidet tegn på at nå går sommeren mot slutten. Men værgudene har altså funnet det for godt å sende oss en solid dose varmt vær de aller siste dagene for å markere hvem som styrer herligheten. Eller? Hvem styrer værgudene? Sommerens nyhetsmeldinger om tørke, skogbranner og ekstremvarme, ja, selv den såkalte «strømkrisen», opplever jeg som et slags tretti år gammelt déjà vu.

Et déjà vu på vei mot barnet
Fra 1989-90 satt jeg med ansvar for et stort, nasjonalt forskningsprogram ved navn Økonomi og økologi — et program som ble organisert av de fem daværende forskningsrådene og koordinert og ledet av et fellesorgan som het FSU — Forskningsrådenes samarbeidsutvalg. FSU, som jeg var daglig leder for, hadde i tillegg styringsansvaret for delprogrammet Styringsverktøy for bærekraftig utvikling. Programmet var en viktig del av den forskningstrategiske oppfølgingen av rapporten «Our Common Future» fra FNs «World Commission on Environment and Development», den såkalte Brundtland-kommisjonen. Jeg skulle ønske jeg fortsatt hadde et, om enn bare et lite, snev av den optimismen jeg hadde den gangen med hensyn på menneskehetens framtid. Om at det var mulig å snu den pågående utviklingen i løpet av de neste 15-20 årene slik at forvaltningen vår av jordkloden og av menneskehetens beste kunne snus rundt.

Delprogrammet om styringsverktøy hadde ikke minst som mål å skape et kunnskapsgrunnlag for langsiktig politikk og forvaltningsverktøy knyttet til dette, for å snu utviklingen som det allerede da var klart var på vei mot en klimakatastrofe. Ett av de tema som ble diskutert i dette arbeidet var dette: Hvordan vil nyhetene se ut om tretti år, om vi ikke lykkes? Hva vil være de informasjonsmessige utfordringene da, om ikke utviklingen er snudd og vi ikke er inne i et balansert og bærekraftig utviklingsspor. Vi skisserte til og med hvordan nyhetsbildet i så fall ville komme til å se ut om tretti år. Hvilke utfordringer ville fageksperter ha i å overbevise allmennheten om at de trekkene som da ville være åpenbare, var reelle, og ikke effekten av en oppmerksomhetsforskyving fra nyhetsmedienes side? Det vi så for oss var bl.a. en kraftig økt frekvens i rapporter om ekstremvær, heteslag, tørke, store skogbranner, menneskevandringer, økte spenninger, og vi tegnet opp for oss selv hvordan nyhetsmediene ville se ut. Til forveksling med dagens nyhetsbilde.

Vi forsto hvordan motstanden kom til å bli stor, ikke minst fordi formidlingen av disse nyhetene ville bli møtt med motstand og forsøk på latterliggjøring. Vi var klar over det enkle faktum at det dessverre er ytterst få som evner å se utover enkelthendelser, til frekvenser av hendelser. «En varm soldag, en varm sommer, det beviser ingenting!». Neida, men «når ni av de ti siste varmerekordene for årlig, global gjennomsnittstemperatur er årene 2013-2021» så underbygger det statistisk ganske godt vurderingene. Bare så det er sagt, det året som mangler på listen blant de ti rekordårene er 2010! [Kilde: NOAA National Centers for Environmental Information, State of the Climate: Monthly Global Climate Report for Annual 2021].

Det var mye vi ikke visste den gangen, ikke minst om klimaets dynamikk. Men vi visste nok til at vi så for oss alt dette i 1989/90. Det vi ikke så for oss var tre trekk ved dagens situasjon: Det ene er muligens en effekt av at vi tross alt har greid å snu på noe av utviklingen, de to andre av at utviklingen, blant annet av kommunikasjonsteknologi, tok alle på senga. Først: Vi trodde for det første at vannmangel og kampen om tilgang til frisk vann ville bli en langt større kraft og kilde til konflikt, store migrasjoner og krig, enn det så langt synes å ha vært. For det andre var det ingen måte vi kunne forutsi hvordan åpningen for allmennheten av internettet skulle totalt endre dynamikken for noe verre i offentlig debatt og meningsutveksling. Det er mulig vi var naive, men i så fall var vi ikke alene. Når det gjelder det tredje trekket, så var vi virkelig naive. At effekten av blant annet nye medier skulle bli at den selvfølgelige, rasjonelle basisen for demokratiet så raskt skulle komme i spill, det var vi nok ikke i nærheten av å se. Vi hadde ingen anelse om at det velferdsbaserte demokratiet som de siste hundre årene hadde blitt utviklet etter iherdig innsats, skulle vise seg å være så sårbart for effekter av kunnskapsløshet, ekkokamre og bevisst misinformasjon.

Allerede da sa vi at det hastet, med å innføre tiltak og ta grep tidlig for å snu utviklingen kunne vi spare samfunnet for store ressurser. Om vi turet fram mer eller mindre som før, ville det etter hvert bli svært kostbart å gjennomføre de nødvendige tiltakene. De som allerede da forsøkte å latterliggjøre begrepet om ‘bærekraftig utvikling’ og presse debatten inn i ikke-produktive spor om hvorvidt utviklingen er helt eller bare delvis menneskeskapt eller ikke, ville ved å forsinke igangsettelsen av mottiltak med stor sannsynlighet påføre våre framtidige samfunn enorme kostnader.

Vi vet hvordan det gikk. I dag er vi i den situasjonen at disse reaksjonære kreftene har bidratt til dette: Risikoen er nå svært stor for at den verden menneskehetens barnebarn og kommende barnebarns barn skal leve i, kommer til å være enormt mye mer utfordrende og langt farligere å leve i, enn det den hadde trengt å være. Kanskje til og med for store deler av menneskeheten, direkte ulevelig. Og det verste er i dag å tenke på at det skjedde mens vi alle hadde god tilgang til informasjon, informasjon som klart viste oss hvilken risiko vi tok.

Fisen og barnet i oss alle
Slike tanker sitter jeg med idag, når varmen i Oslo-gatene slår mot meg, og jeg tenker på at vi her i Skandinavia nok en gang har trukket et vinnerlodd. For hvordan har det ikke vært de siste ukene i store deler av det kontinentale Europa, på det amerikanske kontinentet, og hvordan det kommer til å bli om noen uker når den sørlige delen av menenskeheten går inn i enda en rekordsommer?

Og grunnen til at jeg gjør meg slike tanker, er like enkel som den er forståelig. Jeg skal inn i en verden der dagens barn lever — jeg skal selv prøve å oppleve det som nå skal skje som et barn med livet foran meg — oppleve det direkte, bokstavelig og uten kryss og b-er. Det siste i en metaforisk, om ikke bokstavelig, forstand. Jeg må finne meg selv i et barns livsverden — så langt jeg makter. Jeg er på vei for å oppleve barneprosjektet «Hitrakongen», en musikkforestilling for barn, basert på barneboka til Bjørn Tore Grøtte fra 2014. Rein moro kan man gjerne si, men dagens unges livsverden er ikke bare moro. Sammen med barn skal jeg oppleve flott musikk rundt en fortelling som i utgangspunktet er ganske så uskyldig moro. «Hitrakongen er en diger gubbe. Over to meter høy, råsterk, styrtrik og med skikkelig trykkluft i kulemagen. Han er konge på flåttøya Hitra i Trøndelag. Hitrakongen er en fin fyr som har en sønn og en lei tendens til å blande seg i det aller meste. Han er jo konge! Når han promper, så kan det fort hende at folk får bakoversveis flere mil unna». Prompehumor slår jo alltid an blant barn i alle aldre.

Martin Myhre Olsen har skrevet musikk basert på boka, og sammen med forfatteren er dette utviklet til et fremragende teater. For jeg har allerede hørt plata og latt meg sjarmere i senk, og hadde gledet meg til å oppleve prosjektet live. Invitasjonen fra Oslo jazzfestival var altså å komme til Marmorsalen på Sentralen, på ettermiddagen den første søndagen i årets festival.

Her setter vi oss stevne med et publikum der vi med svært god margin bidrar til å heve gjennomsnittsalderen. Og med Martin Myhre Olsen som musikalsk leder og på saksofoner, Rohey Taalah som forteller og vokalist, ikke minst kjempen John Pål Inderberg på barytonsaksofon og i rollen som selveste Hitrakongen, Eirik Hegdal på klarinetter og saksofoner, Lars Ove Stene Fossheim på gitar og vokal og i rollen som gammelonkel Alf, Kjetil Mulelid på tangenter, Bjørn Marius Hegge på kontrabass og el-bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer.

Vi blir servert historien om Hitrakongen, hans frustrasjoner og redsler, og om hans reise til Syden, alt servert på ‘innerbærsk’, dette nesten forståelige språket med røtter i Steinkjer, men som en gang for ca. sytti år siden sporet helt av fra den lokale dialekta. Skal jeg gi en sammenlikning er det som å lytte til skikkelig lokal äłvdałska — du vet det ligger nært, men du fanger bare opp bittesmå brokker som du kan gjenkjenne — «ærtesupp’»! Dessuten: Med et stjernelag av musikere på scenen, blir det nærmest selvfølgelig feiende flott musikk og eksellent servert.

Derfor er det da også så synd at det hele ikke riktig kommuniserer slik det åpenbart har mulighet til å gjøre, i mine ører. Når er jo kanskje ikke jeg — et barn på de noen-og-seksti — akkurat i den sentrale målgruppa for prosjektet, og selvfølgelig burde jeg jo ha alliert meg med en medanmelder som i det minste ikke hadde avsluttet barneskolen. Det er tross alt noen (få) år siden dette skjedde meg. Selv om jeg anstrenger meg, er det vanskelig for meg å oppleve det med 5-8 år unge øyne og ører.

Men uansett: For det første burde publikummet vært betydelig større, og fylt rommet bedre. Kanskje var dagen og lokalet feil, med mitt lille kjennskap til småbarnsfamiliers tidsplanlegging, ville jeg sagt at en lørdag tidlig ettermiddag ville vært et bedre valg. Jeg talte til ti-femten barn i de sentrale målgruppene for prosjektet, pluss noen barn utenfor disse målgruppene. Som en konsekvens av dette ble den allerede store Marmorsalen veldig stor og tom. Kanskje burde festivalen ha søkt et samarbeid med Deichmanske?

Det peker på et grunnleggende presentasjonsproblem: I mine ører var romklangen for dominerende. Slike barneprogram der mye av formidlingen skjer gjennom interaksjonen mellom tekst og musikk  krever en lyd som er nærmest tørr og nær, distinkt. Fortellerstemmen og handlingen må snakke direkte til og med ungene. Dette fungerte ikke, slik jeg ser det, optimalt denne ettermiddagen. Romklangen gjorde musikkens skiftende svingninger druknet noe. Jeg undrer meg også om den noe forkortede — av åpenbare forestillingshensyn — historien vi nå ble presentert for fikk en dårligere utformet dramaturgi.

Vekslingen mellom tilstramming og utløsing av musikalsk. dramaturgisk og fortellerteknisk spenning er viktige virkemidler for å kunne engasjere unger og holde dem ytterst på den metaforiske «stolkanten». Dette må gjenspeiles både i fortellingene på alle plan og i musikken. For å si det enkelt: Det dramaturgiske potensialet som ligger i at Hitrakongen aller først — som KIng Kong i den klassiske historien — skal være truende, men som etter hver som vi blir kjent med ham, viser seg en å være glad i. Dessuten: Hitrakongens kapp-eting av «ærtesupp’» og brakfisen det fører til, ble ikke utnyttet godt nok i min øyne og ører. Det ble heller ikke klartgjort tydelig nok, mener jeg, hvorfor denne prompen var så viktig — og at dette knyttet tilbake til den innledende presentasjonen av kongen «som en gang prompet så alle skyene på himmelen ble blåst bort».

Alt i alt: Nesten, men ikke helt. «Hitrakongen» live er en musikalsk fortelling som har alle mulige potensialer, og ikke minst et musikalsk utgangspunkt, til å bli en stor barneklassiker, på linje med det som beskrives som en av Myhre Olsens inspirasjonskilder — Per Asplins «Putti-Plutti-Pott og julenissens skjegg».

Så da sitter vi igjen med spørsmålet: Hvem kan i tide prompe vekk skyene på våre barnebarns himmel? Hvem kan fylle rollen som denne store brakfisens far og mor, konge og dronning?

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.