COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL (CJF), FREDAG, 3. JULI 2021, 2. DAG: SÄ merket vi det allerede fÞr vi skulle ut pÄ andre dag av jazzfestivalen her i KÞbenhavn. Hodet var relativt fullt etter gÄrsdagens Äpning, sÄ jeg tenkte jeg skulle ta en relativt rolig dag denne fredagen. Kanskje droppe de sene konsertene for Ä slappe av med fotball-EMs fÞrste kvartfinalekamper foran fjernsynet, eller rett og slett gjÞre et stÞrre innhogg i boken «Hundeparken» av Sofi Oksanen, som jeg gjerne skulle blitt ferdig med fÞr ferien tar til etter festivalen.
Men slik gikk det selvsagt ikke. Jeg gjorde et iherdig forsĂžk, med Ă„ sitte utenfor JazzCup med en «danskvand» og en dobbel espresso, mens trommeslageren Alex Riel spilte med sin trio innenfor. Men etter et relativt kort fĂžrstesett, fant jeg ut at det skjedde spennende ting resten av dagen ute pĂ„ Koncertkirken pĂ„ NĂžrrebro, og siden vĂŠret var ustadig og tidvis relativt utrivelig, satte jeg med pĂ„ sykkelen «Det sorte lyn» og trillet opp Gothersgade, over Dronning Louises Bro og sĂžerne, oppover NĂžrrebrogade et kort stykke, og ned BlĂ„gaardsgade til BlĂ„gaards Apotek, fĂžr jeg rundet hjĂžrnet og inn pĂ„ plassen foran Koncertkirken. Ăverst i trappen sto saksofonisten Lotte Anker (som jeg hadde til hensikt Ă„ hĂžre senere pĂ„ kvelden) som lurte fĂŠlt pĂ„ hvilket spĂžkelse som kom ifĂžrt sin sorte «festival-burka», en gedigen regn-poncho innkjĂžpt til Moldejazz fĂžr utekonserten med Sonny Rollins i 2010, som dryppet som et friskt «brusebad» pĂ„ gfrunn av det heftige regnet som gjorde hva det kunne for Ă„ Ăždelegge bĂ„de festivalen og min sykkeltur.
Men har man vÊrt pÄ Moldejazz noen ganger, sÄ vet man at vÊret skifter. Og ogsÄ her i «kongens by».
Bassisten Jacob Mundt og trommeslageren Simon Forchhammer har under festivalen fÄtt muligheten til Ä invitere med seg noen av sine «forbilder» til flere konserter ute i bakhaven pÄ Koncertkirken. Men siden vÊret ikke var pÄ festivalens side, hadde man flyttet det fÞrste «mestermÞtet» innendÞrs. Og denne ettermiddagen skulle de mÞte trompeteren Kasper Tranberg som fÞrste gjest. Dette er et relativt uhÞytidelig mÞte som, i gode Þyeblikk, kan mane de to unge musikerne til Ä yte noe ekstra i mÞte med en adskillig mer erfaren musiker. Og den timen vi fikk i Koncertkirken denne ettermiddagen, ble en av de virkelig gode stunder.
De fleste av vÄre fÞlgere kjenner Tranberg fra en rekke konsert- og plateomtaler opp gjennom de sju Ärene vi har holdt salt peanuts* gÄende. Og for den som leste gÄrsdagens rapport fra utdelingen av Ben Webster-prisene, oppdaget nok at han allerede har vÊrt i full gang under festivalen.
Og hans mÞte med de to unge musikerne ble en musikalsk reise inn i et moderne jazzlandskap hvor, sÊrlig, trompeteren Lester Bowie dukket opp i bakhodet. For Tranberg var pÄ det «hakket» denne ettermiddagen. Med hans sedvanlige, energiske spill i de hÞyere «luftlag» kombinert med nydelig balladespill, som hadde han mye av den godspell-tilnÊrmingen Bowie var sÄ kjent for, gjort i en moderne sprÄkdrakt som alltid imponerer. Og selv om Tranberg her mÞtte to unge musikere, var det overhodet ingen «vanlig dag pÄ kontoret» for den gode trompeteren. Han leverte varene slik han skulle, og pisket og oppildnet de to unge musikerne til Ä yte mer enn maksimalt. Sammen er de to et «radarpar» som har spilt mye sammen og som kjenner hverandre godt. Og sammen klarte de Ä oppildne Tranberg til ogsÄ Ä yte maksimalt, sÄ dette ble en strÄlende Äpning pÄ en en dag som ble mye lenger enn planlagt for denne skribenten. Og jeg gleder meg virkelig til Ä hÞre de tre sammen ved en senere anledning.
Etter en pause, hvor man kunne fÄ seg litt mat i kroppen, og regnet hadde avtatt, var det klart for et av Koncertkirkens store, nye prosjekter. Eller egentlig er det ikke helt nytt. For jeg har hÞrt Kahina Orchestra (hovedbildet) ved en tidligere anledning i Klub Primi nede i KÞbyen. Men denne gangen skulle de fremfÞre et spesialskrevet verk av vokalistene og tonekunstnerne Johanna Sulkunen og Randi Pontoppidan, spesialskrevet for ensemblet og denne konserten. Og siden konserten ble tatt opp med tanke pÄ plateutgivelse, var det mye pÄ spill for det store ensemblet denne kvelden.
Verket, som de kalte «Kahina II» er inspirert av, og har fÄtt navn etter den arabiske krigs-dronningen Kahina, et navn som ogsÄ betyr «sannsigerske» og «heks». Verket er en hyllest til Kahinas magiske krefter og kvaliteter ved Ä «oversette» hennes liv til musikk. Og som de selv sier i programmet: «Lige sÄ vil modsÊtningerne dominans/modstand, mandlig/kvindelig og profan/sekulÊr vÊre genstand for Pontoppidan og Sulkunens kompositoriske undersÞgelser og improvisationer med Kahina Orchestra»
Siden skaperne av verket begge er kvinner og vokalister, og hvor begge er kjent for deres spennende utforskning av stemmen som musikalsk redskap, hvor de utforsker stemmens mange fasetter og virkemidler gjennom maskiner som synther, loop-pedaler og effekter, hadde jeg forventet mye vokal med elektroniske effekter. Men i dette prosjekter er det kun stemmene til de to komponistene, pluss kollegaene Guro Tveitnes og Anna Mose (som sammen med komponistene er viktige elementer i vokalgruppen IKI), pluss musikerne Carolyn Goodwin pÄ bassklarinett, Pauline Hogstrand pÄ bratsj, Anne Anderson pÄ trompet, Ida Bach Jensen pÄ bass og Maria Dybbroe pÄ altsaksofon, som utgjÞr ensemblet.
Og om man skal presentere et slikt prosjekt noe sted i denne byen, er Koncertkirken det rette stedet. Og for en nydelig konsert det ble! Det startet med Andersons trompet, en trompeter jeg tidligere har omtalt som en av de mest spennende innenfor den danske jazzen per i dag. Fritt, rÄtt og deilig, er ordene jeg har notert pÄ blokka, og da resten av ensemblet kommer inn, fÄr vi en bÞlgende reise i noe som i ene Þyeblikket kan betegnes som kirkemusikk fra tidligere tider og Middelalderen, via noen rytmiske sekvenser hvor Goodwins nydelig bassklarinettspill inviterte ensemblet inn i (free)jazzen, noen nydelige vokalsekvenser, deilig bass- og bratsjspill i bakgrunnen, og hele tiden de lekne og spennende vokalelementene vi er vant til Ä hÞre fra IKI. De tre blÄserne i front kommuniserer perfekt, og, som alltid, synes jeg Dybbroes altsaksofon bidrar med overbevisende og vakkert spill sammen med trompet og bassklarinett.
Og omtrent midt i verket fÄr vi et slags crescendo, hvor alle musikerne og vokalistene stopper i en lÄst posisjon med all oppmerksomhet rettet mot publikum, og det blir en lang pause, som nesten kan oppleves som om de utfordrer publikum til en konkurranse om hvem som holder ut lengst. Jeg fÞler et intenst blikk fra Dybnroe som nÊrmest lÄses fast i mitt, noe som nesten fÞles ubehagelig og altfor langt, man er jo ikke vant til at unge damer stirrer sÄ intens pÄ en sÄnn til daglig ⊠Men etter noe som fÞltes som flere minutter, og det er blikk stille i kirkerommet, puster Pontoppian ut, de andre fÞlger etter og slipper blikkene, og verket fortsetter. En ytterst spennende og original mÄte Ä fÄ den fulle og hele oppmerksomhet fra publikum, og for oss pÄ fÞrste rad, som ikke turde Ä rÞre en lillefinger, ble dette en utfordrende sekvens.
Men verket fortsatte, og det gikk nÊrmest et sukk av lettelse gjennom publikum. Musikerne og vokalistene smilte til hverandre og vi hadde fÄtt et element av stillhet som muligens trengtes i denne tiden med altfor mye stÞy rundt oss. Etter av musikerne hadde pustet ut, noterte jeg ECMs slagord pÄ blokka: «The Most Beautiful Sound Next To Silence», og gjennom resten av konserten var det nettop det dette opplevdes som. «The Most Beautiful Sound Next To Silence». For etter denne spesielle opplevelsen, gikk verket mer og mer inn i en slags messe-stemning, hvor musikken ble stillere og stillere, stemmene nÊrmet seg hvisking, musikerne la ned instrumentene og alle avsluttet med et vokalt kollektiv som var nydelig.
Verket «Kahina II» var en usedvanlig, deilig, skummel, og nydelig komposisjon/improvisasjon skrevet av to vokalister med klare musikalske mÄl for sin virksomhet. Og her fikk vi det hele i en fantastisk konsert, som kanskje allerede kan utropes til festivalens vakreste, mest originale og best gjennomfÞrte. Og gjett om jeg gleder meg til platen utkommer?
SÄ ble det et slags mellomspill med saksofonisten og klarinettisten Sture Ericson, svensken som mer eller mindre har gjort kÞbenhavner av seg, den sveitsiske pianisten Margaux Oswald og den norske trommeslageren HÄkon Berre (som ogsÄ mer eller mindre har gjort kÞbenhavner av seg). Dette er tre musikere som egentlig skulle ha debutert med dette prosjektet under Vinterjazz i februar, men pÄ grunn av Ärsakser som skulle vÊrt kjent for de fleste, ble ikke det noe av. SÄ denne kvelden fikk vi et relativt fritt improvisert «strekk» med de tre, hvor Ericson var den som ledet de andre gjennom et spennende og, etter min mening, litt introvert sett. Ericson er en treblÄser som gjÞr mye utav bÄde saksofoner og klarinetter, men denne timen synes jeg han holdt seg mest til Ä spille pÄ instrumentene slik de en gang var tiltenkt. Og det er da jeg synes han er best. Han har en fin og temmelig robust tone i hornene, og hans kreativitet er stor. Og siden Ericson var den som «styrte skuta», ble det mindre plass til Oswalds energiske spill, slik vi har rost henne for ved et par andre anledninger. Og det var litt synd, for nÄr denne damen fÄr slippe lÞs, er det en eksplosjon i spennende og kreativt pianospill vi fÄr hÞre. Og ytterst til hÞyre for oss i publikum, holdt Berre pÄ med alle mulige perkusjonsinstrumenter sammen med trommene, slik vi kjenner han fra tidligere konserter, og hele veien bidrar han med fine og spennende innspill i heleheten.
Deretter gikk det mot siste konsert, og en av Koncertkirkens store satsninger. Den danske saksofonisten Lotte Anker, hadde invitert med seg et internasjonalt «hold» i bandprosjektet Lotte Anker Sub Habitat. Dette er henens fortsettelse av prosjektet Electric Habitat som hadde premiere pÄ Donauschlinger Musiktage i Tyskland i 2015. Planen var at de skulle gjÞre flere konserter eller «lab sessions» i lÞpet av 2020 og 2021, men av naturlige Ärsakser har det ikke blitt mulig Ä gjennomfÞre altfor mange av disse. Derfor er dette «Session 3» i prosessen.
Her har hun invitert med seg musikere fra flere land i Europa, og vi fikk mĂžte Mazen Karbaj pĂ„ trompet, Katt Hernandez pĂ„ fiolin, Nina de Heney pĂ„ bass, Andrea Neumann pĂ„ noe de kalte «inside piano», men som var noe som kan gĂ„ innunder kategorien elektronikk, og Burkhard Beins pĂ„ trommer og perkusjon. Dette er musikere som har vĂŠrt toneangivende i flere Ă„r innenfor den fritt improviserte scenen i Europa, og pĂ„ de respektives CVer finner vi samarbeid med blant andre What River Ensemble, Anker/Taborn/Cleaver, Evan Parker, Fred Frith, Gush, Fire! Orchestra, Les Femmes Savantes, Sawt Out, Sven-Ă ke Johansson, Karkhana, HanoiÂșBerlin, Splitter Orchestra og en rekke andre mer eller mindre permanente prosjekter. Og at det var stor interesse blant musikerne innenfor den mer eksperimentelle delen av musikken, som var i byen, var sikkert, for ettersom konserten nĂŠrmet seg, dukket en rekke andre musikere opp, og at man gĂ„r ut for Ă„ hĂžre hverandre er relativ sjelden vare pĂ„ en dansk jazzscene.
Og at sÄ mange hadde dukket opp var fullt forstÄelig. For dette ble en himmelsk forestilling i det fritt improviserte landskapet, selv om Anker hadde komponert «skjellettet» for musikken, var det store Äpninger for at den enkelte musiker skulle bidra med sine innspill. SÊrlig synes jeg dette spesielt godt kunne hÞres fra de to musikerne pÄ venstre flÞy i bandet, Neumann og Kabaj. Neumanns «lek» med elektronikken og insiden av pianoet, fascinerte kraftig, og Karbajs trompetspill var helt annerledes enn det vi har hÞrt andre trompetere holde pÄ med. Og jeg tror det er fÞrste gang (nei, det er andre gang, for jeg har hÞrt han i dette ensemblet en gang fÞr), at en trompeter i lÞpet av en konsert ikke spilte trompet pÄ den «vanlige» mÄten en eneste gang. Men det var helt greit, for om han holdt pÄ med pÄmonterte slanger eller kun pustet luft gjennom hornet, var det med pÄ Ä gjÞre denne konserten fullkommen.
Midt pÄ scenen sto og satt Hernandez og de Heney, og la inn og kommenterte det de andre gjorde pÄ en fortreffelig og lyttende mÄte, og ytterst til hÞyre var Beins hele tiden pÄ «hugget» med flott og kreativt tromme- og perkusjonsspill.
Men det var Lotte Anker som var «ankeret» i prosjektet. Fra sin posisjon (nesten) midt pÄ scenen styrte hun ved hjelp av saksofonene det hele pÄ en overbevisende mÄte. Jeg ble sittende Ä tenke pÄ om hun hele tiden visste hvor i «verket» de befant seg, for rundt henne foregikk det hele tiden fri improvisasjon som hun skulle holde ev viss styr pÄ. Men hun hadde den fulle og hele kontrollen hele veien. Og i de partiene hvor hun tok «styringen» var hun akkurat der hun skulle vÊre, nÊrmest med meldinger til de andre om at «her er jeg» og «nÄ er det jeg som styrer». Imponerende!
Dette ble en helt annerledes reise i det nyere, musikalske landskapet, som gjorde sterkt inntrykk pÄ oss i publikum, og vi gleder oss til neste gang vi fÄr muligheten til Ä hÞre Ankers Habitat igjen.
Det eneste forstyrrende ved denne konserten var tre filmfolk som satt foran musikerne og stengte utsynet for mange i publikum. Om det var Anker som hadde leid inn filmcrewet, eller om det var noen freelansere som ville gjÞre noe spesielt ut av konserten, vet jeg ikke. Men for oss andre som var pÄ jobb for Ä bÄde skrive og fotografere, og som hadde funnet vÄre faste plasser pÄ fÞrste rad, fikk en fÞlelse av at publikum Þnsket alle med kamera «dit peppern gror» under seansen. De kunne med fordel ha satt seg ett par meter lenger bak, sammen med oss andre, og ingen hadde blitt forstyrret av de tre litt for ivrige filmerne.
Men det skal ikke ta fra Lotte Anker og hennes musikere ĂŠren for Ă„ ha gitt oss kveldens andre virkelig store musikkopplevelse. Jeg tror ikke det kommer altfor mange flere slike konserter gjennom denne mastodontfestivalen!
I dag har regnet forelÞpig holdt seg unna, og hvis alt gÄr etter planen, sÄ vil salt peanuts* vÊre pÄ plass igjen, bÄde rundt pÄ flere av konsertscenene og med ny rapport i morgen formiddag, selv om Danmark i kveld skal spille kvartfinale i fotball-EM mot Tsjekkia.
Tekst og foto: Jan Granlie
Mundt&Forchhammer feat. Kasper Tranberg
Margaux Oswald, Sture Ericson og HĂ„kon Berre
Mazen Karbaj i Lotte Anker Sub Habitat
Katt Hernandez i Lotte Anker Sub Habitat