Kirken er åpen for alle!

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL (CJF), FREDAG, 3. JULI 2021, 2. DAG: Så merket vi det allerede før vi skulle ut på andre dag av jazzfestivalen her i København. Hodet var relativt fullt etter gårsdagens åpning, så jeg tenkte jeg skulle ta en relativt rolig dag denne fredagen. Kanskje droppe de sene konsertene for å slappe av med fotball-EMs første kvartfinalekamper foran fjernsynet, eller rett og slett gjøre et større innhogg i boken «Hundeparken» av Sofi Oksanen, som jeg gjerne skulle blitt ferdig med før ferien tar til etter festivalen.

Men slik gikk det selvsagt ikke. Jeg gjorde et iherdig forsøk, med å sitte utenfor JazzCup med en «danskvand» og en dobbel espresso, mens trommeslageren Alex Riel spilte med sin trio innenfor. Men etter et relativt kort førstesett, fant jeg ut at det skjedde spennende ting resten av dagen ute på Koncertkirken på Nørrebro, og siden været var ustadig og tidvis relativt utrivelig, satte jeg med på sykkelen «Det sorte lyn» og trillet opp Gothersgade, over Dronning Louises Bro og søerne, oppover Nørrebrogade et kort stykke, og ned Blågaardsgade til Blågaards Apotek, før jeg rundet hjørnet og inn på plassen foran Koncertkirken. Øverst i trappen sto saksofonisten Lotte Anker (som jeg hadde til hensikt å høre senere på kvelden) som lurte fælt på hvilket spøkelse som kom iført sin sorte «festival-burka», en gedigen regn-poncho innkjøpt til Moldejazz før utekonserten med Sonny Rollins i 2010, som dryppet som et friskt «brusebad» på gfrunn av det heftige regnet som gjorde hva det kunne for å ødelegge både festivalen og min sykkeltur.

Men har man vært på Moldejazz noen ganger, så vet man at været skifter. Og også her i «kongens by».

Bassisten Jacob Mundt og trommeslageren Simon Forchhammer har under festivalen fått muligheten til å invitere med seg noen av sine «forbilder» til flere konserter ute i bakhaven på Koncertkirken. Men siden været ikke var på festivalens side, hadde man flyttet det første «mestermøtet» innendørs. Og denne ettermiddagen skulle de møte trompeteren Kasper Tranberg som første gjest. Dette er et relativt uhøytidelig møte som, i gode øyeblikk, kan mane de to unge musikerne til å yte noe ekstra i møte med en adskillig mer erfaren musiker. Og den timen vi fikk i Koncertkirken denne ettermiddagen, ble en av de virkelig gode stunder.

De fleste av våre følgere kjenner Tranberg fra en rekke konsert- og plateomtaler opp gjennom de sju årene vi har holdt salt peanuts* gående. Og for den som leste gårsdagens rapport fra utdelingen av Ben Webster-prisene, oppdaget nok at han allerede har vært i full gang under festivalen.

Og hans møte med de to unge musikerne ble en musikalsk reise inn i et moderne jazzlandskap hvor, særlig, trompeteren Lester Bowie dukket opp i bakhodet. For Tranberg var på det «hakket» denne ettermiddagen. Med hans sedvanlige, energiske spill i de høyere «luftlag» kombinert med nydelig balladespill, som hadde han mye av den godspell-tilnærmingen Bowie var så kjent for, gjort i en moderne språkdrakt som alltid imponerer. Og selv om Tranberg her møtte to unge musikere, var det overhodet ingen «vanlig dag på kontoret» for den gode trompeteren. Han leverte varene slik han skulle, og pisket og oppildnet de to unge musikerne til å yte mer enn maksimalt. Sammen er de to et «radarpar» som har spilt mye sammen og som kjenner hverandre godt. Og sammen klarte de å oppildne Tranberg til også å yte maksimalt, så dette ble en strålende åpning på en en dag som ble mye lenger enn planlagt for denne skribenten. Og jeg gleder meg virkelig til å høre de tre sammen ved en senere anledning.

Etter en pause, hvor man kunne få seg litt mat i kroppen, og regnet hadde avtatt, var det klart for et av Koncertkirkens store, nye prosjekter. Eller egentlig er det ikke helt nytt. For jeg har hørt Kahina Orchestra (hovedbildet) ved en tidligere anledning i Klub Primi nede i Købyen. Men denne gangen skulle de fremføre et spesialskrevet verk av vokalistene og tonekunstnerne Johanna Sulkunen og Randi Pontoppidan, spesialskrevet for ensemblet og denne konserten. Og siden konserten ble tatt opp med tanke på plateutgivelse, var det mye på spill for det store ensemblet denne kvelden.

Verket, som de kalte «Kahina II» er inspirert av, og har fått navn etter den arabiske krigs-dronningen Kahina, et navn som også betyr «sannsigerske» og «heks». Verket er en hyllest til Kahinas magiske krefter og kvaliteter ved å «oversette» hennes liv til musikk. Og som de selv sier i programmet: «Lige så vil modsætningerne dominans/modstand, mandlig/kvindelig og profan/sekulær være genstand for Pontoppidan og Sulkunens kompositoriske undersøgelser og improvisationer med Kahina Orchestra»

Siden skaperne av verket begge er kvinner og vokalister, og hvor begge er kjent for deres spennende utforskning av stemmen som musikalsk redskap, hvor de utforsker stemmens mange fasetter og virkemidler gjennom maskiner som synther, loop-pedaler og effekter, hadde jeg forventet mye vokal med elektroniske effekter. Men i dette prosjekter er det kun stemmene til de to komponistene, pluss kollegaene Guro Tveitnes og Anna Mose (som sammen med komponistene er viktige elementer i vokalgruppen IKI), pluss musikerne Carolyn Goodwin på bassklarinett, Pauline Hogstrand på bratsj, Anne Anderson på trompet, Ida Bach Jensen på bass og Maria Dybbroe på altsaksofon, som utgjør ensemblet.

Og om man skal presentere et slikt prosjekt noe sted i denne byen, er Koncertkirken det rette stedet. Og for en nydelig konsert det ble! Det startet med Andersons trompet, en trompeter jeg tidligere har omtalt som en av de mest spennende innenfor den danske jazzen per i dag. Fritt, rått og deilig, er ordene jeg har notert på blokka, og da resten av ensemblet kommer inn, får vi en bølgende reise i noe som i ene øyeblikket kan betegnes som kirkemusikk fra tidligere tider og Middelalderen, via noen rytmiske sekvenser hvor Goodwins nydelig bassklarinettspill inviterte ensemblet inn i (free)jazzen, noen nydelige vokalsekvenser, deilig bass- og bratsjspill i bakgrunnen, og hele tiden de lekne og spennende vokalelementene vi er vant til å høre fra IKI. De tre blåserne i front kommuniserer perfekt, og, som alltid, synes jeg Dybbroes altsaksofon bidrar med overbevisende og vakkert spill sammen med trompet og bassklarinett.

Og omtrent midt i verket får vi et slags crescendo, hvor alle musikerne og vokalistene stopper i en låst posisjon med all oppmerksomhet rettet mot publikum, og det blir en lang pause, som nesten kan oppleves som om de utfordrer publikum til en konkurranse om hvem som holder ut lengst. Jeg føler et intenst blikk fra Dybnroe som nærmest låses fast i mitt, noe som nesten føles ubehagelig og altfor langt, man er jo ikke vant til at unge damer stirrer så intens på en sånn til daglig … Men etter noe som føltes som flere minutter, og det er blikk stille i kirkerommet, puster Pontoppian ut, de andre følger etter og slipper blikkene, og verket fortsetter. En ytterst spennende og original måte å få den fulle og hele oppmerksomhet fra publikum, og for oss på første rad, som ikke turde å røre en lillefinger, ble dette en utfordrende sekvens.

Men verket fortsatte, og det gikk nærmest et sukk av lettelse gjennom publikum. Musikerne og vokalistene smilte til hverandre og vi hadde fått et element av stillhet som muligens trengtes i denne tiden med altfor mye støy rundt oss. Etter av musikerne hadde pustet ut, noterte jeg ECMs slagord på blokka: «The Most Beautiful Sound Next To Silence», og gjennom resten av konserten var det nettop det dette opplevdes som. «The Most Beautiful Sound Next To Silence». For etter denne spesielle opplevelsen, gikk verket mer og mer inn i en slags messe-stemning, hvor musikken ble stillere og stillere, stemmene nærmet seg hvisking, musikerne la ned instrumentene og alle avsluttet med et vokalt kollektiv som var nydelig.

Verket «Kahina II» var en usedvanlig, deilig, skummel, og nydelig komposisjon/improvisasjon skrevet av to vokalister med klare musikalske mål for sin virksomhet. Og her fikk vi det hele i en fantastisk konsert, som kanskje allerede kan utropes til festivalens vakreste, mest originale og best gjennomførte. Og gjett om jeg gleder meg til platen utkommer?

Så ble det et slags mellomspill med saksofonisten og klarinettisten Sture Ericson, svensken som mer eller mindre har gjort københavner av seg, den sveitsiske pianisten Margaux Oswald og den norske trommeslageren Håkon Berre (som også mer eller mindre har gjort københavner av seg). Dette er tre musikere som egentlig skulle ha debutert med dette prosjektet under Vinterjazz i februar, men på grunn av årsakser som skulle vært kjent for de fleste, ble ikke det noe av. Så denne kvelden fikk vi et relativt fritt improvisert «strekk» med de tre, hvor Ericson var den som ledet de andre gjennom et spennende og, etter min mening, litt introvert sett. Ericson er en treblåser som gjør mye utav både saksofoner og klarinetter, men denne timen synes jeg han holdt seg mest til å spille på instrumentene slik de en gang var tiltenkt. Og det er da jeg synes han er best. Han har en fin og temmelig robust tone i hornene, og hans kreativitet er stor. Og siden Ericson var den som «styrte skuta», ble det mindre plass til Oswalds energiske spill, slik vi har rost henne for ved et par andre anledninger. Og det var litt synd, for når denne damen får slippe løs, er det en eksplosjon i spennende og kreativt pianospill vi får høre. Og ytterst til høyre for oss i publikum, holdt Berre på med alle mulige perkusjonsinstrumenter sammen med trommene, slik vi kjenner han fra tidligere konserter, og hele veien bidrar han med fine og spennende innspill i heleheten.

Deretter gikk det mot siste konsert, og en av Koncertkirkens store satsninger. Den danske saksofonisten Lotte Anker, hadde invitert med seg et internasjonalt «hold» i bandprosjektet Lotte Anker Sub Habitat. Dette er henens fortsettelse av prosjektet Electric Habitat som hadde premiere på Donauschlinger Musiktage i Tyskland i 2015. Planen var at de skulle gjøre flere konserter eller «lab sessions» i løpet av 2020 og 2021, men av naturlige årsakser har det ikke blitt mulig å gjennomføre altfor mange av disse. Derfor er dette «Session 3» i prosessen.

Her har hun invitert med seg musikere fra flere land i Europa, og vi fikk møte Mazen Karbaj på trompet, Katt Hernandez på fiolin, Nina de Heney på bass, Andrea Neumann på noe de kalte «inside piano», men som var noe som kan gå innunder kategorien elektronikk, og Burkhard Beins på trommer og perkusjon. Dette er musikere som har vært toneangivende i flere år innenfor den fritt improviserte scenen i Europa, og på de respektives CVer finner vi samarbeid med blant andre What River Ensemble, Anker/Taborn/Cleaver, Evan Parker, Fred Frith, Gush, Fire! Orchestra, Les Femmes Savantes, Sawt Out, Sven-Åke Johansson, Karkhana, HanoiºBerlin, Splitter Orchestra og en rekke andre mer eller mindre permanente prosjekter. Og at det var stor interesse blant musikerne innenfor den mer eksperimentelle delen av musikken, som var i byen, var sikkert, for ettersom konserten nærmet seg, dukket en rekke andre musikere opp, og at man går ut for å høre hverandre er relativ sjelden vare på en dansk jazzscene.

Og at så mange hadde dukket opp var fullt forståelig. For dette ble en himmelsk forestilling i det fritt improviserte landskapet, selv om Anker hadde komponert «skjellettet» for musikken, var det store åpninger for at den enkelte musiker skulle bidra med sine innspill. Særlig synes jeg dette spesielt godt kunne høres fra de to musikerne på venstre fløy i bandet, Neumann og Kabaj. Neumanns «lek» med elektronikken og insiden av pianoet, fascinerte kraftig, og Karbajs trompetspill var helt annerledes enn det vi har hørt andre trompetere holde på med. Og jeg tror det er første gang (nei, det er andre gang, for jeg har hørt han i dette ensemblet en gang før), at en trompeter i løpet av en konsert ikke spilte trompet på den «vanlige» måten en eneste gang. Men det var helt greit, for om han holdt på med påmonterte slanger eller kun pustet luft gjennom hornet, var det med på å gjøre denne konserten fullkommen.

Midt på scenen sto og satt Hernandez og de Heney, og la inn og kommenterte det de andre gjorde på en fortreffelig og lyttende måte, og ytterst til høyre var Beins hele tiden på «hugget» med flott og kreativt tromme- og perkusjonsspill.

Men det var Lotte Anker som var «ankeret» i prosjektet. Fra sin posisjon (nesten) midt på scenen styrte hun ved hjelp av saksofonene det hele på en overbevisende måte. Jeg ble sittende å tenke på om hun hele tiden visste hvor i «verket» de befant seg, for rundt henne foregikk det hele tiden fri improvisasjon som hun skulle holde ev viss styr på. Men hun hadde den fulle og hele kontrollen hele veien. Og i de partiene hvor hun tok «styringen» var hun akkurat der hun skulle være, nærmest med meldinger til de andre om at «her er jeg» og «nå er det jeg som styrer». Imponerende!

Dette ble en helt annerledes reise i det nyere, musikalske landskapet, som gjorde sterkt inntrykk på oss i publikum, og vi gleder oss til neste gang vi får muligheten til å høre Ankers Habitat igjen.

Det eneste forstyrrende ved denne konserten var tre filmfolk som satt foran musikerne og stengte utsynet for mange i publikum. Om det var Anker som hadde leid inn filmcrewet, eller om det var noen freelansere som ville gjøre noe spesielt ut av konserten, vet jeg ikke. Men for oss andre som var på jobb for å både skrive og fotografere, og som hadde funnet våre faste plasser på første rad, fikk en følelse av at publikum ønsket alle med kamera «dit peppern gror» under seansen. De kunne med fordel ha satt seg ett par meter lenger bak, sammen med oss andre, og ingen hadde blitt forstyrret av de tre litt for ivrige filmerne.

Men det skal ikke ta fra Lotte Anker og hennes musikere æren for å ha gitt oss kveldens andre virkelig store musikkopplevelse. Jeg tror ikke det kommer altfor mange flere slike konserter gjennom denne mastodontfestivalen!

I dag har regnet foreløpig holdt seg unna, og hvis alt går etter planen, så vil salt peanuts* være på plass igjen, både rundt på flere av konsertscenene og med ny rapport i morgen formiddag, selv om Danmark i kveld skal spille kvartfinale i fotball-EM mot Tsjekkia.

Tekst og foto: Jan Granlie

Mundt&Forchhammer feat. Kasper Tranberg