H15, KØBENHAVN, SØNDAG 5. DESEMBER 2021: Så er vi inne i julemåneden, og konsertene rundt om i Norden får mer og mer preg av jul. De såkalte julekonsertene brer seg over landene, noe som alltid er godt for musikernes og arrangerenes lommebøker, og for om publikum ikke er ute for å høre god musikk resten av året, så skal de ut å høre julesanger i alle mulige versjoner – fra barnekor til jazz og rock – for å skape den rette julestemningen.
Men om det kun er noen få uker til julenissen får årets travleste dag, bryr ikke plateselskapet ILK (Independent Label København) seg nevneverdig om det. Sammen med Oslo-klubben Blow Out og spillestedet Hærverk, kjører de ufortrødent videre med sine skandinaviske samarbeidsprosjekter. Og denne kalde søndagskvelden var det to band som skulle, om ikke sette oss i julestemning, så i alle fall sette oss i god stemning nede på H15, hvor den utmerkede klubben Klub Primi vanligvis holder hus.
Ynglende gitarduo
Ifølge den danske ordboken betyr yngel avkom av dyr, og særlig fisk. Og om gitarduoen Yngel føler seg innenfor denne kategorien vet jeg ikke, men de er en duo som, ifølge dem selv, beveger seg inn i det sfæriske og tonale universet, og i grenselandet mellom komposisjon, tekstur og improvisasjon. Duoen består av Emil Palme og Taus Bregnhøj Olesen, og er en original duo i det københavnske impromiljø.
Vi har tidligere anmeldt deres plate «s/t», hvor de samarbeidet med den indonesiske tarawangaspilleren Teguh Parmana, en anmeldelse du kan lese HER.
Og denne kveldens sett besto av små og kompliserte lydbilder frembragt av to halvakustiske gitarer hvor spillet for det meste foregikk et godt stykke oppe på de to gitarenes hals. I hovedsak var det Palmes improvisasjoner som førte an i låtene, med Bregnhøj Olesen som ikke akkurat en kompgitarist, men mye mer som en slags assistent. Musikken hadde en tendens til å bli litt introvert, med mye neddempet spill, som var spennende for den som ville utforske de små og tekniske finesser i gitarspillet, og de satte de få som hadde funnet veien til H15 i en tilbakelent stemning.
Jeg kan godt tenke meg at dette kunne vært noe gitarister som Bill Frisell og andre «småpludrende» utøvere kunne ha gjort i en duosammenheng, men allikevel ble dette et veldig personlig sett, som, dessverre, ble litt ensformig etter hvert.
Da de to gitaristene brukte små stein i stedet for plekter fikk vi, i alle fall i Palmes solospill, noe som kunne høres ut som norsk langeleikspill, og det var spennende og fint. Men dessverre ble det altfor mye av det, i stedet for at de brukte det som et lite element i improvisasjonene.
Dette er et lite musikerkollektiv av to ytterst dyktige og lydhøre gitarister. De kommuniserte godt, viste at de er utmerkede utøvere, både hver for seg og sammen, og det hele ble en fin, men litt for lang, sekvens.
Dansk/norske kontraster
Så var det tid for samarbeidsprosjektet mellom Oslo-klubben Blow Out og det danske plate- og musikerkollektive ILK, og deres ILK Sessions. Her hadde man denne gangen samlet to veteraner fra den danske jazzscenen, den akustiske bassgitaristen Peter Danstrup og trommeslageren og perkusjonisten Marilyn Mazur, sammen med den norske trompeteren Eivind Lønning og Helga Myhr på hardingfele.
Dette er fire musikere som ikke akkurat har spilt mye sammen tidligere. Lønning fortalte etter konserten at han aldri hadde hørt Danstrup tidligere, men han kjente godt til hvilken musikalsk historie Mazur hadde på sin CV. Men han hadde heller aldri spilt med Myhr tidligere, og kjente henne ikke før de møttes før denne konserten. Men Mazur og Danstrup har en lang historie bak seg, både som samarbeidspartnere og viktige stemmer i den danske jazzen. Og det er dette som er så spennende med disse samarbeidsprosjektene. Å sette sammen prosjekter med musikere som vanligvis ikke spiller sammen, for å se om det kan komme spennende musikk ut av det.
Og å sette Mazurs heftige og ytterst rytmiske trommespill sammen med Lønning og Myhrs mer improaktige tilnærming til musikken, var en spennende utfordring for musikerne. Og siden dette var Peter Danstups gruppe, ble det han som måtte ta ansvar og styre de andre tre gjennom, i alle fall, den første låten.
Og det var han som la ut en rytmisk bassfigur i innledningen, som Mazur og Lønning tok som utfordring på strak arm. Jeg følte vel kanskje at Myhr var litt tilbakeholden i starten, men etter hvert kom hun inn med både nydelig hardingfelespill og ordløs vokal, som lå godt innenfor den norske folkemusikktradisjonen, og slik man ofte høres denne musikken bli fremført i dag.
Og det var nettopp kontraten mellom Mazurs rytmiske og konsise trommespill og Danstrups flotte bass-spill, og derest rytmisk bakteppe, som ga grunnlaget for Lønning og Myhrs improaktige spill i front. Lønning er en musiker som tar en hver utfordring uten problemer, og kastet seg ut i noe som innimellom kunne høres ut som en 2021-versjon av Miles Davis, men med Lønnings særpregede trompetstemme, og hvor Myhr fikk mer og mer plass for sitt fine, men litt tilbakeholdne hardingfelespill, som fungerte perfekt i heleheten. Danstrup er den perfekte lytter i slike sammenhenger, og la seg tett på Myhrs spill på en fin måte, mens Lønning og Mazur beveget seg innenfor det rytmiske og spennende.
Vi fikk to improvisasjoner, først en lang hovedimprovisasjon, hvor Danstrup styrte bandet på sin måte, mens vi i den andre fikk Lønning som den ledende, hvor han plukket fram sine spesialiteter på en spennende og uvant måte.
For det jeg ikke visste om Lønning var, at han er en særdeles kreativ og original plystrer, som går langt utenpå det man har vært vant til å høre fra for eksempel Toots Thielemans. Hans måte å plystre på er ut av denne verden, og om vi få som hadde møtte opp denne kvelden ikke forsto om plystringen kom fra Lønnings munnhule eller via elektronikken, var musikerne like overrasket som oss. For det var ingen av dem som hadde hørt dette før. Lønning fortalte etterpå at han syntes det passet, siden hardingfela av og til frembringer lignende toner, noe Myhr etter hvert la seg tett på og vi fikk en slags duett som var ytterst fascinerende.
Og det var en ytterst spennende session vi fikk være med på med de fire. Musikken var spontan og original, med en fin blanding av det rytmiske fra de to, danske veteranene, kombinert med ytterst kreativt trompetspill (og plystring) og hardingfele, som skapte en helt ny musikk denne søndagskvelden. Og dere som har vurdert om dere skal gå på Hærverk på tirsdag for å høre disse fire musikerne, bør la fjernsyn og brettspill være urørt, og i stedet komme dere ned på Hærverk for å høre denne spennende og originale kvartetten. Men hvor det københavnske publikum befant seg denne søndagen aner jeg ikke. Men de som holdt seg hjemme med førjulsaktiviteter eller andre ting man gjør på en søndagskveld i desember i København, skal vite at de gikk glipp av en strålende kveld på H15.
Tekst og foto: Jan Granlie
Yngel
Emil Palme i Yngel
Taus Bregnhøj Olesen i Yngel
Peter Danstrup Quartet
Peter Danstrup
Helga Myhr
Marilyn Mazur
Eivind Lønning
