VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 11. MAI 2022: Tilbake i 2019 levde vi i en helt annen verden. Vår verden var den pre-kovide, andre mellomkrigstiden. En periode i norsk historie som aldri kommer tilbake.
I denne forrige verden feiret jazzutdanningen ved NTNU – den såkalte Jazzlinja – i 2019 at det var 40 år siden Terje Bjørklund og hans partnere startet opp for aller første gang med en utøverutdanning i jazz ved Musikkonservatoriet i Trondheim høsten 1979. En av markeringene av dette jubileet var et bestillingsverk for Jazzfest Trondheim. Oppdraget med å utvikle dette jubileumsverket gikk til to av de tidligere studentene ved jazzlinja, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love.
Sammen skapte de et prosjekt som de kalte «Guts and Skins», en åpenbar referanse til Håker Flatens basstrenger og Nilssen-Loves trommeskinn. Prosjektet skulle etter planen presenteres på festivalen med en turné i mai 2020. Vi vet hvordan det gikk. 12. mars 2020 var en dato som kom i mellom. Prosjektet ble utsatt ett år, og fram mot mai 2021 kunne vi nok en gang se fram til å la oss omslynge av tarmer og skinn. Trodde vi.
Slik gikk det ikke: For kovidtunellen var lang, den var lengre enn langt. Derfor sitter vi nå tre år etter jubileet og venter på Håker Flaten & Nilssen-Love’s Guts & Skins Octet. Ikke vet jeg om Håker Flaten og Nilssen-Love på veien gjennom dette mørket møtte fattigmenn, men som Veslefrikk lot fela læte av musikken så «at sjælve presten må[tte] danse fanitull i strømpelesten» var den ekstatiske dansen også nær da Håker Flaten og Nilssen-Love lot oktettens mange feler læte. Alle deres mange møter under og etter at de for nesten tretti år siden selv var studenter på jazzlinja i Trondheim har vært vesentlige stoppesteder for at de viser oss et landskap som framviser elementer av deres egen, jazzlinjas, ja, endog hele jazzens utviklingshistorie.
André Bjerkes tekst er bygget på folkeeventyret om Veslefrikk med fela, et uttrykk for småfolks stadige drøm om oppgjør og hevn for storfolkas mangeårige overgrep og mishandling mot de eiendomsløse klassene som underliggende tema. «Men dem som dømte meg/te dans i snora/ska’ snart ha dansa seg / et høl i jorda / og ligge underan / og nokså dø’e / av bare leamus og dansekløe!» Slik går det etter storbøndenes og embetsklassens århundrelange voldtekt og utnytting. Heldigvis var ikke representanter for disse skyldige overklassene til stede i kveld. For det var definitivt noe magisk over musikken denne kvelden. Men i motsetning til presten, storbonden og futen fikk vi denne kvelden kun høre gladsiden av spillemennenes og -kvinnenes musikk.
Oktetten er en ansamling av musikere som hentet ut av våre beste musiske drømmer. Isabelle Duthoit på klarinett og stemmebruk, Hanne de Backer på barytonsaksofon, Signe Emmeluth på altsaksofon og Magnus Broo på trompet utgjør blåserrekka. De er visuelt og musikalsk omsluttet av en rytmeseksjon som det het i gamle dager som er utav Styggens hjemsted bra! Selv Styggen sjøl danset heftig i dag, i godlune med et bredt glis. Nilssen-Love og Håker Flaten, sammen med Alexander Hawkins på piano og Hammond B3 og Jonas Holmegaard på perkusjon. For en pianotrio! Og med Holmegaards kommentarer, hovedsakelig på congas.
Full trøkk og deilig spellekåt musikk. Kan det blir bedre? Ock så kan man ju dansa till den! Slik er Jan Johansson sitert på omslaget til «På skiva med Jan Johansson» og slik oppleves den stadig vandrende og utforskende musikken til oktetten. Rammene er skrevet, innøvde trekk, det er strekkene mellom, og innslagspunktene og kjedingen av de komponerte «trafikkøyene» som setter tempoet for gjennomføringen.
Et improvisatorisk kontrapunkt mellom Emmeluth og de Backer setter tidlig standarden for det hele, samtidig som musikken krydres med blåserarrangementer som er hentet rett ut av den store jazzlitteraturen. Men kanskje er det Duthoit som stikker av med kveldens hovedpris, ikke minst for sin stemmebruk. Hadde jeg bare vært bedre på franske rim, regler og barnesanger. For her er referansene og henkastene mange – og smakfullt innpakket.
Også Magnus Brooooo! Sammen med Emmeluth gir han musikken sentrale byggelementer, fargelegger og bygger ut. Opphavsmennene til prosjektet er som alltid solide, både i kvalitativ og i lydkarakteriserende forstand. Innimellom blir jeg sittende og sammenlikne denne kraftduoen slik den framstår i dag, med der duoen var igjen og igjen, for femten-tjue år siden. Sjumilssteg kunne Askeladden ta om han fikk lurt til seg støvlene fra trollet. Musikalske sjumilssteg må til for å beskrive reisen duoen har vært gjennom, og hvor enn de er på vei mot horisonten.
Og musikken har alt å vinne på denne utviklingen. Spennende, variert, vakkert! Jeg gleder meg til fortsettelsen. For dette kan ikke være siste ord og toner fra Guts & Skins!
Alt mens vi ser fram til at det settes en slutt for Putins krig og overgrep. Og at all verdens overgripere får sin velfortjente straff, mens vi danser i glede og ekstase til musikken fra de to store Frikkene.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Guts & Skins Octet
Ingebrigt Håker Flaten
Paal Nilssen-Love
Alexander Hawkins
Isabelle Duthoit
Magnus Broo
Isabelle Duthoit, Hanne de Backer, Ingebrigt Håker Flaten
Samspill I
Samspill II
