JAZZFEST SKIEN, DAG 1, TORSDAG 14. OKTOBER 2021: «La jazzen nå seg swinge i bluesens flukt mot sky,/ begeistret skal den klinge til ære for vår by». Jeg håper mine lokale lesere tilgir denne enkle parafrasen over Skienssangen. For nå er vi i grenenes land. For n[ er det tid for Jazzfest Skien.
Da goteren Jordanes skrev boka «Getica» — eller «De origine actibusque Getarum», Om goternes opprinnele og gjerninger — i år 551, samtidig som folkevandringene i Europa utspant seg for fullt, beskrev han de forskjellige folkeslagene som hadde bosatt seg på det han beskrev som en øy med navn Scandza. Det han beskrev var jo selvfølgelig den sørlige kysten og innlandet bak det på den skandinaviske halvøya, og stammene som hadde bosatt seg der. Jordanes nevner blant annet raumaricii og ragnaricii, i tillegg til at han beskriver folkeslaget granii, eller grener, som det vanligvis oversettes med.
Grenenes land – eller Grenland – besto av to områder, Grenmar og Vestmar, fra innlandet og ut mot sjøen. Det opprinnelige Grenland var visst nok lokalisert på de frodige flatbygdene rundt Norsjø mellom veikrysset Bø og handelsstedet Skien i den yngre jernalderen. I dag blir Grenland brukt som betegnelse på et område som strekker seg fra Siljan i nordøst, langsetter Skiensvassdraget og ut over Frierfjorden til Bamble.
Først må vi få gjort unna betydningen og uttalen av bynavnet. På tross av byens våpenskjold så har antakeligvis dens navn ingenting å gjøre med to planker til å gå på snø og is med, ski. Fra gammelt av var kanskje navnet på området Skiðan – med referanse til elven som skiller.
Ved dette skillet vokste det fram et handelssted. På dette stedet ble bryne-emnene som i over ett tusen år ble hugget ut av fjellet i Tokke, innerst i Vest-Telemark og så fraktet ned vassdraget fra Bandak og ned til Norsjø, handlet og skipet om for frakt ut i den store vide verden. Som med Klåstadskipet, knarren fra ca. 1000 som ble gravd ut ikke langt fra handelsstedet Kaupang ved Larvik, rundt 970 år etter at båten forliste. Klåstadskipet var jo fylt med emner til brynesteiner fra Eidsborg.
Stedsnavnet Skien referer dermed muligens til fossen mellom Klosterøya og Gimsøy, Klosterfossen, som skiller Hjellevannet nedenfor Norsjø, fra de nedre delene av Skiensvassdraget ut i fjordene mot kysten. Denne nedre delen av vassdraget var farbare helt inn til byen, inn fra fjorden utenfor Hærøya. Et fem meters fall ved Klosterfossen dannet et trappetrinn som sperrer for direkte adkomst med sjøgående båt inn til det indre vassdraget. Området på østsiden av Klosterøya innenfor dens vide vik mot Bryggevatnet, der Skien Papirfabrikk og Union seinere skulle etablere seg, dannet det naturlige åstedet for en markedsplass. Vika innenfor Katteskjær kan ha vært en naturlig jern- og middelalderhavn i tilknytning til denne markedsplassen.
Den lokale uttalen av navnet ʃé:ɘn går antakeligvis langt tilbake. Rundt 1680 er skrivemåten Scheen dokumentert. På samme måte er det som kjent i flere norske østnorske dialekter ikke uvanlig med uttalen ʃé:lɘ av substantivet og verbet et/å skille. Uttalen av den innledende ʃ-lyden er en tradisjonell sj-lyd, det som kalles en ustemt postalveolar frikativ.
Jeg har et problem når jeg er i Skien. For meg, med røtter innerst i Vest-Telemark, med Skafsåheia, Haukelifjellet og Setesdal som naboer, er den naturlige uttalen ɧi:en. Denne uttalen sitter som spikret i ryggmargen. Altså ikke ʃɨ:ɘn, med tradisjonell sj-lyd og slapp ɨ:, som de fleste østlendinger uten tilknytning til regionen vil uttale det. Jeg bruker lydtegnet ɧ – betegnet som en svensk frikativ – da det er den som lydmessig synes å komme nærmest.
Skal jeg karakterisere lyden, måtte det være som en ustemt prealveolar-palatal (nesten -velar) frikativ. Tenk deg kj-lyden, som i Kina, eller kjede, men med tungespissen løftet opp og spent rettet mot røttene til de øvre fortennene, med bakre tungeryggen spent mot ganen. Tungespissen senkes mot slutten av lyden. Eller altså: En skarp s-lyd som går over i en spissere sj-lyd, og som mot slutten går over i en kj-lyd, før uttalen ender i en spiss i-lyd langt framme i munnhulsen.
Historikeren Frank Refsdal lanserte i boka «Vikingenes Grenland» – blant annet på grunnlag av dette – en hypotese om at de to uttalene historisk har referert til to steder langsetter dagens Skiensvassdrag. Kanskje var ɧi:en skillet eller trappetrinnet ved Ulefoss, mens ʃé:ɘn var skillet mellom Hjellevannet og Bryggevannet? Det som er sikkert er at fra gammelt av så var det at i bygdene rundt Vrådal, Tokke og Skafså var «byen» synonymt med Skien, akkurat slik det fortsatt var for mine egne besteforeldre, som ble født i disse bygdene like etter 1900, og som det var så lenge de levde.
Det er med slike tanker i hodet vi vandrer over Rådhusplassen og videre ut på Smieøya, før vi krysser over Damfoss til Klosterøya, området der alt startet for et pr tusen år siden. Og der minnene om Gimsøy Kloster fortsatt lever — selv om det i dag ikke er stein tilbake på stein etter nonneklosteret som lå her ute. Etter at klostereiendommene ble overtatt — noen vil vel påstå at det ble ranet — av danskekongen etter reformasjonen, var planen at Gimsøy og Skien skulle gjøres til en bergstad.
Bakgrunnen for dette var funn av sølv i nærheten av Seljord og i Fyresdal. En kort periode etter at det var blitt del av krongodset ble det derfor preget mynt på Gimsøy kloster. I 1546, ikke lenge etter at de første dalerne, eller thalerne, hadde sett dagens lys i Bøhmen, ble den såkalte Gimsøydaleren preget her, preget med den norske løven og Christian den tredje. Dette var en mynt som ble preget som et internasjonalt betalingsmiddel. Den skulle med sine 30 gram sølv være på lik linje med de tyske thalerne. Ideen om en europeisk valutaunion er langt fra en moderne oppfinnelse. I dag er et eksemplar av Gimsøydaleren verdt et par millioner kroner. Så det var altså Skien som på dette tidspunkt var eslet til å bli åsted for det norske myntverket, og dermed også ville noen etter hvert ha hevdet — den naturlige hovedstad i riket.
Men som kjent var det Christian den tredjes sønnesønn som åtti år seinere opplevde det store sølvfunnet, på det stedet der han – Christian Kvart – anla den nye bergstaden, Kongsberg. Dermed ble det Kongsberg som overtok den nasjonale rollen som Skien kunne ha hatt. Det kan jo være verdt å hilse med varme tanker og kondolanser fra jazzbyen og nesten bergstad, Skien til jazzbyen og bergstaden Kongsberg på en dag som denne, der en gal mann har drept fem tilfeldige personer og skadet ytterligere to. En handling som er like meningsløs som den er avskyvekkende. Mine tanker går i dette øyeblikk til ofrene og deres nærmeste.
Det er vanskelig å komme seg ut av dette tankespinnet, og innstille tankene på noe som skal være gledelig, på noe som skal bringe mennesker sammen – god musikk. Men vi må prøve å legge de tunge tankene bak oss, og rette oppmerksomheten mot det som står foran oss. For nå skal vi inn i det gamle destillasjonstårnet som Union Co. bygde i 1916 på sitt store fabrikkområde på Klosterøya etter at de hadde kjøpt opp Skien Papirfabrikk. Tårnet er nesten det eneste som er igjen etter den omfattende industrivirksomheten her ute som jo ble avsluttet 1. mars 2006.
I tiden etter er området kraftig fornyet, med blant annet omfattende utbygging av boliger. Men spritfabrikken, der Union produserte store mengder tresprit, eller metanol, står og er i dag benevnt som Spriten Kunsthall. Dette skjer gjennom en kommunal leieavtale med den private eieren, som så vidt jeg forstår ble inngått i 2012. Til tiårsjubileet i 2022 går leiekontrakten ut, og det er visstnok uvisst hva som skjer etter det.
På det aller nederste planet er de gamle produksjonsarealene gjort om til det som betegnes som en kunsthall. Dette er dagens konsertarena. Første post er et solosett med Eyolf Dale på klaver, selv fra området. Han har allerede to soloalbum ute, «Hotel Interludes» fra 2011, og den to år yngre «Hometown Interludes». Den siste er for øvrig innspilt i Skien kirke, ikke langt fra her vi sitter og venter på at Dale skal fylle dette rommet.
Eyolf Dale
Dale presenterer oss for et program av tidligere og nyskrevne låter, med et åpenbart resital-preg. Neoromantisk med innslag av impresjonistisk linjeføring og harmoni – og norsk som bare rakker’n. En rein tour de force er det han presenterer oss for, eller er det et co(e)ur de skion? En serie med tema som hører umiskjennelig hjemme i en norsk kontekst, men også med kontinentale – vestlige så vel som østlige influenser – overtoner.
Noe nytt, og nye gammelt, sier Dale, og tar fram preludiet fra Johann Sebastian Bachs Das Wohltemperierte Klavier, Buch I, BVW 857, Preludium og fuge nr 12 i f-moll. Som velkjent er, var jo Bach selv en kløpper til å improvisere, i hans tid var vel partiturene ofte bare ment som utgangspunkt for utøveren til å fortsette å utvikle musikken. Eyolf Dale tar seg moderne friheter med preludiet som du definitivt ikke ville ha hørt i Bachs egen tid, da han satt og skrev ned verket, tidlig på 1720-tallet.
Dette var på den tiden stiftsamtmann og assessor i Høyesterett Fredrik Christian Adeler, sønn av den første besitter Cort Adeler, rådde over Bratsberg- og Gimsøygodsene. Det er vel heller tvilsomt om Bachs verker ble spilt her den gangen, men vi kan jo leke med tanken. Alt mens vi sitter ikke langt fra der hovedbygningene på Gimsøygodset sto. Eyolf Dale leker seg med det utgangspunktet Johann Sebastian har foreskrevet, slik vi kan tenke oss at en omreisende musiker kunne ha lekt seg med det samme materialet tre hundre år tidligere.
En videre rytmisk lek – blant annet med doubletiming venstrehånd – får meg til å tenke at Eyolf Dale kanskje skulle få et russisk patronym, det måtte i så fall være Michailovitsj. For det er umulig å la være å tenke på Dales lærer under hans studietid på Musikkhøgskolen i Oslo, Misha Alperin, når Dale eksellererer i dette landskapet. Slik Alperin så ofte gjorde da han fortsatt var blant oss. Vi hilser: Volk Michailovitsj Dolina, Zdravsvujte! Live long and prosper!
Eyolf Dale avslutter sitt program i en svært så romantisk stemning, med «How Could It Be?» — sistesporet på trioalbumet «Being», men uten den harmonisk tvetydige codaen på plataa som lar deg sveve ut i rommet etter at tonene dør ut. Men vi svever definitivt også denne gangen – ut i pausen før neste akt.
En, to, men ingen støvler og ingen sko. Mens første del var en solo opptreden, er andre del av programmet en dual opptreden. I følge det opprinnelige programmet skulle vi nå fått oppleve elektronikk-wiz Bendik Baksaas (hovedbilde) sammen med slampoeten Fredrik Høyer. Men Høyer ble rett før denne konserten far til en ny verdensborger – og meldte derfor frafall. Vi gratulerer! På kort varsel stilte en mester i trommer med stille tilløp opp, Thomas Strønen.
Thomas Strønen
De to har samarbeidet tidligere, blant annet har Baksaas og Høyer spilt med Strønens perkusjonsensembel Extended Ground. Nå bød sjansen seg til å gjøre noe nytt sammen. Baksaas er en kløpper til å bredpensle og trekke ut store teksturerte flater av lyd, med sterke perkussive elementer. Strønen stiller med trommer og perk, sammen med et elektronisk oppsett som skal benyttes til å spille opp, mot og med Baksaas dansende flater.
Det starter med noe som skaper en illusjon av at klokkene i klosterkirken som kan ha ligget rett overfor der vi sitter klinger sterkt i rommet. Et dronende lydteppe vekker minner om min barndoms mareritt om en himmel fylt av tunge og mørke propellfly. Nok sterkt influert av den samtidige og sterkt tilspissede atomtrusselen tidlig på 1960-tallet. Første sekvens synes jeg ikke riktig tar av, det blir noe statisk over det, men så … etter en overgang tar det (mye) mer av.
Snart er vi over i et heftig dansene, groovende rom der det er vanskelig å sitte stille. Borte er minner om marers heftige galopp over himmelen. Det er som det kommer rett fra guden Tor og hans hammer Mjølner, sier Baksas, selv utstyrt med en torshammer i kjede rundt halsen.
Det utvikler seg til et inderlig og interaktivt samspill mellom de to. En rytmisk leik og utveksling, mot, med, opp og i mente med hverandre, med oss, med rommet. Jeg er sikker på at hele destillasjonstårnet over oss svinger seg i dansen. Kanskje påvirket av minnet om literne med produsert metanol tårnet til å danse litt ekstra. Når så Fredrik Høyers stemme med hans typiske ordleik dukker opp i opptak i Baksaas’ miks blir det et riktig så fint møte med de to herrenes musikk.
Da er det bare å begynne å glede seg til andre dagen under årets Jazzfest Skien, til André Rolighetens bestillingsverk, «Transmission», til Siril Malmedal Hauge, og til Gard Nilssens superoptikjempefantafenomenale Supersonic Orchestra.
Vi snakkes!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Jazzfest Skien dekker opphold.
