INTERNATIONAL JAZZ DAY, VICTORIA – NASJONAL JAZZKRINGKASTING, OSLO, TORSDAG 30. APRIL 2020: Vi er mange etter hvert som føler at nå går det virkelig på stumpene løs. Vi har sittet isolert, hver for oss, i sju uker, med et svært så magert sosialt liv.
Riktignok har noen entusiaster sørget for muligheten for et visst virtuelt konsertfellesskap, og det har hjulpet noe på. Men vi merker at lengselen etter en ordentlig, real sosial event er overveldende. Det er nesten så vi drukner under en permanent tsunami av higen etter opplevelsene som gjør livet verdt å leve.
I dag er det altså den 10. International Jazz Day, denne dagen som Unesco initierte i 2011 «to highlight jazz and its diplomatic role of uniting people in all corners of the globe», etter forslag fra Herbie Hancock i sin rolle som Unesco-ambassadør. Siden initiativtakeren selv akkurat har fylt 80 år, og det altså er den 10. jazzdagen, er det kanskje dobbel grunn til å feire den i år.
Grunnet spredningen av viruset med det tekniske navnet SARS-cov-2, er det blitt en helt annerledes dag i år enn de tidligere ni årene. Og det blir derfor også helt annerledes konsertopplevelser enn tidligere år. Men for første gang i løpet av disse sju ukene fikk jeg i igjen følelsen av å være nær på og deltakende i musikken. I dag fikk jeg en liten smak av den vidunderlige følelsen det er å oppleve levende musikk – direkte og tilstede. Det var takket være den levende tilstedeværelsen gjennom eteren av kvartetten Lilja og deres venner fra fem kontinenter.
Det skulle vært plateslippkonsert i dag, for plata «Marble», som skal utgis på Jazzland. Og vi skulle i dag sittet ved vårt mer eller mindre faste bord på Victoria. Vi skulle hilst på, slått av en prat med og delt ut klemmer til venner, kjente og andre, mens vi gledet oss til nok en konsert på en av verdens aller beste jazzklubber.
I dag sitter vi ikke der, men hjemme foran en skjerm, og tenker over hvor fort forutsetningene for våre liv kunne endres. I månedsskiftet februar/mars, for bare to måneder siden, tok vi alt som en selvfølge. I løpet to uker etter det ble den verden vi trodde vi var i, snudd fullstendig på hodet.
Vi sitter her, med musikk over et anlegg som produserer god lyd, gitt god input, men som ikke kan sammenliknes med lydkvaliteten du opplever foran bandet på scenen, når det er en god lydtekniker på plass ved brettet. Vi sitter her alene, og savner noen å dele et glass med. Men utover i konserten fikk i det minste jeg, en liten smak av hvordan det skal være, hvordan vi vil at det skal være. Slik vi håper det snart blir igjen.
Plateslippfesten med Lilja er foreløpig utsatt til høsten, vi håper virkelig at det lar seg gjennomføre da. I stedet fikk vi en i dag impromptu planlagt konsert, med noe av musikken fra den nye skiva «Marble», og masse nyskrevet musikk fra Oddrun Lilja og hennes tre kumpaner, Helge Norbakken på perkusjon, Jo Skaansar på bass og Bugge Wesseltoft på klaver, keys og perk.
Om jeg skjønner det riktig så er konseptet bak plata «Marble» at hver låt representerer en by Lilja har besøkt og tilbrakt tid i. Hver låt er et musikalsk bilde ikke bare av byen, men av Liljas personlige opplevelse av og liv i denne byen. Hun har allerede sluppet tre singler som teasere for det nye albumet, «Bagamoyo» etter fiskelandsbyen på kysten av Tanzania, «Paris» – som ikke er oppkalt etter den i Texas, og nå sist i dag, «Tyr», etter byen i Libanon. Plata er altså i seg selv en personlig beskrivelse av en reise gjennom verden, og møter med nye mennesker.
Lilja har invitert venner hun har fått på sine mange reiser over hele verden, til å bidra til musikken. Til denne konserten hadde hun invitert noen av sine venner til å spille inn en kort video som skulle danne grunnlag for kvartetten på scenen sin videre musisering og fabulering over dette innspillet.
Vi kan si med en gang, det ble en vidunderlig reise i lag med kvartetten Lilja. Og både du og Oddrun vet at med Helge Norbakken ved arsenalet sitt, Bugge Wesseltofts levende, organiske linjer og Jo Skaansars solide basspill, kan vi og hun bare lene seg tilbake og stole på backingen. Det er bare få ganger hun for alvor griper styrepinnen for å kante roret mot en annen stjerne, men det er allikevel ikke tvil om at det er hennes musikk.
Vi svinger innom Rabat i Marokko for første video. Zakaria Houaoura er en ung og fremragende gnawa-musiker. Her får vi ham alene, syngende akkompagnert av seg selv med en gumbri. Dette er en musikk som i stor grad er vamp-basert, eller om du vil, bygget over ett eller flere ostinati, og er ikke bare transeskapende, men også effektivt transcenderende. Fra Houaouras utgangspunkt flyr kvartetten på scenen foran oss videre.
Houaoura har spilt med Oddrun Lilja tidligere, i 2016 i Marokko, i en kvintett med Marthe Lea og to andre marokkanske musikere. Samarbeidet, og tiden i Marokko, inspirerte Lilja til å skrive et stykke bygget over en gnawa-tradisjon, men som forente norske folketoner med nord-afrikanske. Vi fikk vel aldri noen titler på låtene i løpet av kvelden, men den kombinasjonen av noe som kunne høres ut til å være hentet ut av en norsk lydarslått, marokkanske tradisjoner og et samtidig uttrykk av improvisert musikk ble for meg et av konsertens høydepunkt. Med Lilja på akustisk gitar.
Deretter ble video-ballen kastet over til Ashraf Sharif Khan fra Pakistan, en eminent, framstående sitarspiller vi blant annet husker fra et samarbeid med Stian Carstensen for flere år siden. Raga-musikken er vel kanskje ett av de aller mest fascinerende stedene å gå for improviserende musikere. Ikke minst grunnet dens sterke fortellende element. Musikk snakker alltid, men noe musikk snakker mer enn andre. Er det noen musikalske uttrykk, der forteller-dimensjonen er sterk, så er det i denne musikktradisjonen.
Om gnawa-musikken er vamp-basert, så er mye av den indiske musikken mye mer drone-basert. Underlaget kan til tider nesten lyde som et tema skrevet av Terry Riley. Til Khans innspill har Lilja skrevet ei låt som er så tatt rett ut av 1980-tallets ECM-katalog. Ikke fordi det er en etterligning eller etteraping, nei, dette står solid på egne bein. Men rommet i musikken, leiken, tydeligheten, og estetikken gjør at tankene lett glir den veien.
Dette leder over i det som starter ut i en perkussiv improvisasjon og ballkasting mellom Wesseltoft og Norbakken. På tegn fra Lilja spilles neste video inn. Et bidrag fra New Zealand med en vokalist som dessverre jeg ikke oppfattet at ble presentert med navn. Vi får over, stilriktig må jeg si, et perkusjonsfølge fra scenen, et haka fra maori-kulturen.
Vi skjønner at dette dreier seg om lykkønskninger om trygg og god reise. Jeg vil anta at det dreier seg om en tekst som hilser til de som skal dra ut i båtene på det store havet for å bedrive tradisjonell hvalfangst. Noen som igjen viser fram at haka-tradisjonen i New Zealand ikke bare dreier seg om krigsrop og rytmiske dans for å skremme fienden. Et inntrykk av haka-tradisjonen som har fått lov til å feste seg, ikke minst takket være det New Zealand-ske rugby-landskapets – the All Blacks – tradisjonelle markering før internasjonale kamper.
Neste stopp på den virtuelle jordomseiling er i Sør-Amerika, i Brasil. Lilja presenterer Celio Carvalho. Riktignok er han boende her hos oss, men det har vel aldri vært tvil om hvor Carvalho har sine musikalske røtter, om hvor de fortsatt er solid forankret. Han introduserer oss for en del av Brasils fascinerende mytiske landskap, det som har bidratt til å legge grunnlag for den litterære tradisjonen som har vært omtalt som magisk realisme.
Med sin mors røtter i det innfløkte religiøse landskapet som ble skapt i møtet mellom lokale og importerte tradisjoner og ikke minst, i kollisjonen mellom den katolske kristendommen og latin-amerikanske og afrikanske religiøse uttrykk.
Til disse religiøse uttrykkene er det også sterke tradisjoner av rytmisk musikk. Carvalho introduserer oss for ett av disse religiøse uttrykkene, Umbanda, en religion og dens ritualer Carvalho vokste opp med. To rytmemønstre, hentet fra ritualer knyttet til gudinnen Iemanjá, havets dronning, spiller han for oss. Ett som han omtaler som afuché, som blir som en innlending til den neste. Dette omtaler han kort og godt med sitt metriske mønster, «it is a 6/8». Over dette mønstret legger kvartetten på musikk som virkelig utfordrer dansefoten. Og jamen må ikke Oddrun Lilja la seg overtale.
Etter denne reisen blir vi presentert for de tre låtene fra det kommende albumet «Marble» som allerede er sluppet som singler. Først en feiende flott afrikansk «Bademayo», der solen stråler utover det indiske hav. Deretter «Paris» som blant annet er bygget over Liljas innhenting blant franskmenn av Paris-boeres favorittord. Et funky, deilig stykke musikk, der Skaansars el-bass sørger for den relat en dansante grunnlag, og der Wesseltoft drar til. Enchanté!
Til sist blir vi presentert for den nye singelen «Tyr», navngitt etter byen i sør-Libanon. Med seg her har Lilja et opptak fra ei åtte år gammel jente, Ginwa, fra flyktningeleiren Rashidieh rett sør for Tyr. Med seg på video hadde de også den nederlandske vokalisten Sanne Rambags. Rambags er ordinært en del av bandet Lilja, men er med dagens situasjon forhindret fra å reise til Oslo for konserten.
Det blir et sterkt og vakkert slutt-statement på en glitrende konsert, fra kvartetten Lilja og dens leder Oddrun Lilja Jónsdottir, den verdensreisende gitaristen – og maid of the world for å leke litt med Franz Lehars tekst.
Og så helt til slutt, over til de gode nyhetene, du kan oppleve hele konserten under.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Nasjonal jazzkringkasting – skjermdump
Bugge Wesseltoft og Oddrun Lilja
