Konserter

Lukten av Moskus

TRIOENS KUNST I, KAMPENJAZZ, SØNDAG 27. OKTOBER 2019: Har du kjent den Moskus-lukten noen gang? / Den er skarp og vass i klang. / River nesen som en kniv / Lange hår og skjenker sorte / Kraft og velde viser liv / Lover fart, piano forte!

En av tankene bak Kampenjazz’ sin konsertserie «Trioens kunst» er å vise fram noe av bredden i den delen av det norske musikklandskapet som er skapt med en pianobasert trio som utgangspunkt for presentasjonen av moderne akustisk jazz.

Pianotrioens historie løper langt tilbake, tilbake til noen av jazzens første to-tre tiår. I 1927 gjorde både Bix Beiderbecke og Jelly Roll Morton (Morton med brødrene Johnny og Baby Dodds) trio­innspillinger, der de begge ledet musikken fra pianokrakken. Morton hadde ellers også gjort opptak med en trio allerede tre år tidligere. Teddy Wilson satt på pianokrakken i en trio med Benny Goodman og Gene Krupa rundt 1935, der det for øvrig har vært hevdet at Teddy Wilson brukte John Coltranes såkalte «Giant Steps changes» fra 1959 som harmonisk verktøy for første gang i jazzhistorien.

Men det er vel først og fremst med Nat King Coles faste trio fra 1937 som virkelig viste fram trioformatets moderne muligheter. Art Tatum plukket raskt opp dette, og dannet sin egen trio. For begge disse var sammensetningen den samme, piano, gitar og bass. Tatums trioinnspillinger på midten av 1940-tallet, med Tiny Grimes (g) og Slam Stewart (b), peker framover mot nye tider og en ny musikk som er på gang.

For det var med overgangen til bebop og seinere at det som i dag vel er det mest klassiske uttrykket for pianotrio-formatet — piano, bass og trommer — ble etablert, første gangen med Erroll Garners trio fra 1944. Og resten er historie, som det heter. En historie som fortsatt er under kontinuerlig utvikling, også her i vår del av verden.

Det var fra Skandinavia en av 2000-tallets virkelige nyskapere av pianotrio-formatet kom, med den svenske trioen e.s.t. I dag er antallet pianotrioer i det norske jazzlandskapet nesten umulig å overskue. Bredden i uttrykkene er som det heter på svensk – häpnadsveckande.

For det er kanskje særlig i Norge at 2010-tallet har vist en formidabel bredde i dette formatets akustiske uttrykk. Dette er det som danner bakgrunnen for denne konsertserien på Kampenjazz. Som det heter i programmet; «her møter du tre norske trioer som vil vise deg noe av spennvidden i et uttrykk med forløpere som trioene til Nat King Cole, Bill Evans, Keith Jarrett, Paul Bley, Brad Mehldau, Svein Finnerud og mange andre.

«Her får du servert tre norske trioer som alle dyrker det akustiske uttrykket. Men som ikke ligner på noen av de nevnte forbildene – eller på hverandre. Tre trioer som bygger på røttene og videreutvikler arven fra denne historien – på hver sin måte. 3 ganger 3 – trio hurra!». Jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre selv!

Og altså, som allerede antydet, den første konserten i serien er med den nå snart ti år gamle trioen Moskus, med Anja Lauvdal på piano og synth, Hans Hulbækmo på trommer og perk., og Fredrik Luhr Dietrichson på bass og cello.

Jeg hørte Moskus sist live da de gjorde sin glitrende versjon av Egil Kapstads «Syner» på Munch-museet tidligere i år. Du kan lese anmeldelsen av denne konserten her. Før det gjorde de også et tilsvarende gjenskapende og gjendiktende prosjekt basert på plata «Plastic Sun» til Svein Finneruds Trio.

Med disse prosjektene og med trioens siste plate med egen musikk, «Mirakler» – vår anmeldelse av plata kan du lese her – har de ikke bare vist seg som et modent band med et unikt moderne uttrykk, men også som et band med en klar og tydelig musikalsk profil. Dette er lyden av ei gruppe som vet i vilken retning de vil. Men som også er åpen for at de havner et helt annet sted.

Det er lekent og kunnskapsrikt, med stor forståelse for tradisjonene, uten noen som helst overdreven respekt for den. Moskus veksler mellom utagerende lek og utforsking og dybdesøkende alvor, de kombinerer et personlig og modent uttrykk med energi og ubegrenset åpenhet.

De kommer til Kampenjazz som avslutning på en turné med ti konserter. Så vi håper jo litt på en slik «siste natt med gjengen»-stemnning, med løssluppenhet og leik. I den timen vi får med trioen denne søndagskvelden viser de til fulle hva de har å by på i dag. Og hvilket nivå de har nådd i sin musikalske utvikling på disse ni årene.

De første minuttene er nesten impresjonistiske i sitt uttrykk, med noen trekk i Lauvdals akkordbaserte pianospill som gir meg klare assosiasjoner til den store impresjonistiske komponisten Maurice Ravel. Maurice Ravels mest kjente verk er vel «Bolero» fra 1928, men han gjorde også i 1914 et verk som kort og godt heter «Piano Trio». Han var jo for øvrig selv inspirert av samtidig jazz, og påvirket seinere jazzen igjen — særlig fra 1960-tallet og utover, da særlig i bruken av modalt baserte tema og bruk av utvidede akkorder.

Naturstemninger og assosierte følelser beskrevet i musikk er et gjennomgående tema i impresjonismen, på min blokk står det «Svein [Finnerud], Paul [Bley] og Maurice [Ravel] vandrer i storm, regn og sol langs stranden».

På et tidspunkt drar Dietrichson kontrabassen  langs scenegulvet og bruker fotpinnen – påsatt en gummifot – til sette bass og gulv i svingninger, henter så samtidig den ‘på dette viset’ genererte lyden opp i bruken av buen mot strengestolen. Lauvdal spiller videre på denne lyden med sin synth, mens Hulbækmo hygger seg med lyden av sin boks med tyrkisk pepper! Magisk!

Som vi også har sett tidligere, er Luhr Dietrichson en luring også på cello. I dag viste han et spennende cello-spill, mer, skal vi si, cello-spill som gjenspeiler dette instrumentets spesifikke egenskaper, mer enn en bassist som spiller en cello – på bass-vis. Jeg noterer at frijazz-cellisten Fred Lonberg-Holm antakeligvis ville ha nikket anerkjennende.

Etter hvert finner de sammen i et rocka groove som griper tak i deg, og sveiver deg inn i sin egen verden. Men ikke før har dette satt seg ordentlig, før de svever ut i et terreng som gir meg åpenbare assosiasjoner til Finnerud-trioen. Når Hulbækmo drar i gang med munnspill oppe i dette, blir det på mange måter en vakker parafrase over alle innfallene til Bjørnar Andresen.

Blokka sier «The real McCoy». Et lengre strekk kommer mot slutten av det ordinære settet som minner meg om trøkket og draiven McCoy Tyner hadde i sin mest eksperimentelle periode som bandleder – og noen av oss vil si en av hans mest spennende perioder. Jeg tenker på midten av 1970-tallet da han hadde en kvartett med Azar Lawrence på saksofon, Alphonse Mouzon på trommer og Joony Booth på bass. Tenk dobbelt-LP-en «Enlightenment» fra 1973, og til dels også «Atlantis» fra 1975. For øvrig var (nesten) dette bandet i Molde i 1975. Du kan se et utdrag av deres Molde-konsert salt peanuts* her, mot slutten får du noe av energien i verket «Atlantis».

Anja Lauvdal har noen finurlige grep i oppbygging av et akkord-vamp, der spenningen bygges opp ved bruk av dissonansen som ligger i et halvtone-intervall, altså intervallet mellom en tone og dens umiddelbare etterfølger en halvtone opp. Dette kan jo også omtales som en liten sekund. The power that lies in a little second! Den hypnotiserende effekten som ligger i repetisjonen av dette og den stadig insisterende lyden av dette intervallet skaper et sterkt suggererende uttrykk.

Som ekstranummer får vi et alt for kort strekk – i hvert fall om vi skal dømme etter publikumsreaksjonene etter konserten – der et vamp Dietrichson setter opp på kontrabassens G-streng blir et gravitasjons-sentrum for trioens siste strekk. G – D – E♭, altså en kvint opp, og deretter et halvtrinn. Om jeg ikke tar helt feil, kjenner jeg igjen dette fra Pink Floyd. På plata «A Saucerful of Secrets», i låta «Set the Controls for the Heart of the Sun», if I’m not mistaken. Moro!

Men trioen Moskus beveger seg i et helt annet terreng enn det Pink Floyd gjorde den gangen – og siden også, for den sakens skyld. Og takk for det! Og et helt annet sted skal vi neste gang i konsertserien Trioens kunst. Da kommer Maria Kannegaard Trio. Det blir også stas!

Til slutt kan vi bare kort konkludere: Moskus lukter godt! Svært godt!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Käthe Øien


Anja Lauvdal


Fredrik Luhr Dietrichson


Hans Hulbækmo