SÜDTIROL JAZZ FESTIVAL ALTOADIGE, BOLZANO/BOZEN, 5. JULI 2023: Av og til oppfører værgudene seg som noen skikkelige jazzhatere. Og denne onsdagen var tredje dag de forsøkte å stikke kjepper i hjulene for de driftige arrangørene her i Bolzano/Bozen. Først ble konserten med Gard Nilssen Acoustic Unity overfalt av et lyn- og tordenvær som trommeslager Nilssen, som er vant til lyn og torden i musikalsk forstand, sa at var en konsert han sent vil glemme. Så var det gårsdagens konsert i Base Camp hvor værgudene gjorde sitt beste for å stoppe konserten med franske Nout og Mats Gustafsson.
Og i dag er de i gang igjen. Det startet svært bra i formiddag, hvor de tilreisende gjestene ble invitert ut til snaps- og grappaprodusenten Brennerei Roner Destillerie, og denne morgenen var salt peanuts* tidlig på beina, for dette skulle man ikke gå glipp av. Men det var ikke kun omvisning og smaksprøver, må vite. Vi fikk servert musikk også, med gipsy-gitaristen Antoine Boyer og munnspilleren Yeore Kim. Dette er to musikere som møttes i Paris for noen år siden, og etter å ha besøkt hverandre noen ganger, er de nå både musikalske samarbeidspartnere og ektefeller.
Og dette var musikk de fleste av de inviterte gjestene virkelig satte pris på. Men dessverre var ikke det tilfellet hos eders utskremte pluss et par kolleger. En rekke forventede slägere innenfor standardjazzen, flere popsvisker, som «Blackbird», «Killing me Softly» og en Elvis-låt som avslutning, passer sikkert godt i mer selskapelige sammenhenger under en bedre middag, men på en ren monsert syntes ikke jeg det holdt.
La gå at Boyer er en fremragende gitarist som overgår Pat Metheny i teknikk og hurtighet (de gjorde en Metheny-låt som ble gjort av Metheny og Charlie Haden på plate for en del år siden), og Kim er en helt ok munnspiller, men ikke en man legger merke til i den store sammenhengen.
Men kanskje er det undertegnede som er litt for sær i sin musikksmak, eller så var sltfor mange påvirket av de smaksprøvene vi fikk servert før konserten.
Dansk fra Amsterdam
Utpå kvelden skulle man så bevege seg fra hotellet og gjennom byen til Base Camp i Kapuziner Park. Her skulle vi høre den danske gitaristen Teis Semey, som holder til i Amsterdam, og som hadde med seg sin kvintett bestående av den skotske trompeteren Alistair Robert Payne, som vi har hørt et par ganger allerede denne uken, den portugisiske altsaksofonisten José Soares, som var oppe som gjest i «bunkeren» i går, den nederlandske bassisten Joos Terwijn og den allestedsnærværende trommeslageren Sun-Mi Hong. I 2020 anmeldte vi hans plate Presents Throw Stones på Loumi Records, hvor vi konkluderte med at «dette er musikk vi gjerne vil høre mer av. Semey lager fine komposisjoner, som gir medmusikantene store rom til å utfolde seg, samtidig som han selv har stålkontroll på hva som skjer. Musikken blir en blanding av våre gamle gitarhelter, og særlig Jim Hall, samtidig som han setter gitarspillet inn i en større musikalsk sammenheng som etter min mening er svært vellykket». Så det ville egentlig vært for ille om værgudene skulle sette en stopper for at vi skulle få oppleve dette bandet live.
Og akkurat da jeg gikk ut av hotellet roet været seg litt, og jeg kunne gå relativt tørrskodd gjennom byen bort til Base Camp. For konsert ble det, selv om det var litt mindre publikum denne kvelden.
Og Semey klarte på få sekunder å sette publikum i den rette stemningen. For han er en humoristisk person, som raskt kunne sno publikum mellom fingrene og få all oppmerksomhet på det som skulle skje på scenen. Og derfra og ut var det bare å «pese på» for den gode bandet.
Siden jeg anmeldte platen deres har det skjedd mye med musikken til Semey. Nå er den adskillig mer rocka og (litt) mer eksperimentell. Han er en utmerket gitarist, som live låter et godt stykke unna det jeg i plateanmeldelsen omtalte som Jim Hall-aktig. Og bandet har vokst. Bak var Hong den reneste «maskinen» bak trommene, og hennes drivende spill var enda mer pågående og drivende enn på de to foregående konsertene, og jeg følte at det var hun som på mange måter «drev» bandet denne kvelden. I tillegg likte jeg spillet til bassist Terwijn, som var tungt og deilig. Og de to blåserne passet perfekt inn i sammenhengen. Payne har vi skrytt av tidligere som en kreativ og god utøver, og Soares sitt altsaksofonspill var både tradisjonelt og nyskapende.
Og fremst av alt lager Semey gode komposisjoner, samtidig som han er en drivende dyktig gitarist. Kanskje kan man innvende at komposisjonene sprikte litt mye i «stil», men det er bagateller i den store sammenhengen.
(Festivalen har betalt hotell samt inngang til konsertene for salt peanuts*)
Tekst og foto: Jan Granlie
Antoine Boyer og Yeore Kim
José Soares og Alistair Robert Payne
Sun-Mi Hong
Joos Terwijn
Teis Semey Quintet
