Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Miles Ahead – Don Cheadles Miles

DON CHEADLES MILES AHEAD, KONGSBERG JAZZFESTIVAL, FREDAG 8. JULI 2016: Da Don Cheadle annonserte at han skulle lage en film om Miles Davis i samarbeid med familien, og hvor han selv skulle spille hovedrollen, ble nyheten mottatt med stor forventning – gitt Don Cheadles renomme som skuespiller. Vi husker ham spesielt for hans sentrale rolle i «Hotell Rwanda».

Etter at filmen om Miles delvis var finansiert gjennom såkalt crowdfunding var forventningene store forut for premieren i New York 15. oktober 2015. Men etter at det kom mer informasjon om filmens innhold og innretning, ble kritikken fra det internasjonale Miles-politiet hardere. Etter premieren i fjor har filmen vært vist på flere jazzfestivaler og har fått en rekke bitende anmeldelser.

Det er lite trolig at filmen får noen ordinær kinovisning i Norge. Den ble vist på Kongsbergjazz, og vil bli vist på Moldejazz og Oslojazz seinere i sommer. Filmen er nå gitt ut i USA i Blue-Ray og DVD-format.

Med bakgrunn i min egen tilknytning til det internasjonale Miles-politiet var det med betydelig uro jeg gikk for å se Don Cheadles regi-debut i Krona kino på Kongsberg. Og jeg sier det med en gang – jeg ble positivt overrasket.

Kritikken av filmen har gått på at den tar seg betydelige friheter med hvordan Miles framstilles og den handlingen som utvikles rundt ham. Kort og godt, kritikken er i all hovedsak basert på forutsetningen om at filmen skulle være biografisk. Sentrale media som NME.com og London-broadsheeten Independent omtaler stadig filmen som en biopic.

Don Cheadle omtalte da også dette i begynnelsen som en film om Miles. Dette er ikke sant. Filmen er en fiksjon bygget rundt myter og fakta om den virkelige Miles Davis. Den Miles vi møter i filmen er ikke den Miles som spilte i Chateau Neuf i 1971 og på Moldejazz i 1984 og 1985. Det er Don Cheadles Miles – en fiksjon. Men der oppstår også noe av problemet med filmen.

Filmen er grunnleggende sett lagt til noen dager i 1979, en periode der Miles hadde isolert seg selv fra verden og fra sin musikk. Det har i ettertid dannet seg mange myter om disse årene, blant annet om ukjente studio-opptak som ville revolusjonere oppfatningen av Miles Davis og hans musikk. Dette er myter Cheadle utnytter til fulle i sin regi-debut.

I 1975 slapp Davis to dobbeltalbum tatt opp live i Japan – «Agartha» og «Pangaea». I første omgang ble disse kun utgitt i Japan, men dette var det siste etterlatte «manuskriptet» fra hans hånd før han forsvant ut av syne. Det skulle gå helt til 1980 før han gjennomførte sitt comeback i platestudio – som kom på plata «The Man with the Horn». Nok en gang begynte han med å bryte med sin tidligere musikk.

De to platene fra 1975 var på mange måter sluttføringen av den formen for fusionmusikk han hadde introdusert med «Tribute to Jack Johnson» – hyllesten til hans afroamerikanske boksehelt – han som ble den første afroamerikanske verdensmester i tungvektsboksing. Fram til «Agartha» ble musikken stadig mørkere og tyngre.

Det er derfor passende at filmen etter innledningen spiller musikken fra «Agartha» i bakgrunnen. Filmen viser her Miles’ leilighet på Upper West Side på Manhattan, hvor rotet i leiligheten og filmens Miles sin ensomhet formidles umiddelbart. Her er en mann langt nede i depresjon med en omfattende kokainbruk som selvmedisinering. Her er en trompetist som totalt har tapt sine «chops» – sin fysiske og mentale embouchure.

I løpet av filmen får vi også se i bakgrunnen noen av de grå minuttene som finnes igjen fra en TV-avis da Jack Johnsons slo ut «the Great White Hope» James Jeffries i Reno, Nevada 4. juli 1910. Og vi hører – mener jeg – noen toner fra «Tribute to Jack Johnson».

Men filmen starter med at det skal gjøres et fiktivt video-intervju av Don Cheadles Miles Davis. På intervjuerens skisse av intervjuet – vi må bare anta at det er den Dave Brill vi blir presentert for seinere – og på spørsmål hvordan Miles ville presentere sin egen biografi, svarer Miles med det som fra Cheadles side er tydelig er tiltenkt som filmens credo: «- If you’re going to tell a story, come with some attitude».

Dette innledende fiktive intervjuet gjøres tydeligvis i det Miles skal gjøre sitt comeback – altså i 1980 – og dermed etter filmens egentlige handling. Dermed fungerer dette som et innledende tilbakeblikk på det som skal komme. Fiksjonen forsterkes ved at filmen også avslutter i det samme tidsløpet i 1980.

Cheadles regigrep er innenfor dette å ha to tidslinjer – en sekundær tidslinje hvor Miles gjenopplever forholdet til Frances Taylor i flashbacks som han gjennomlever i den primære tidslinja. Hovedplottet er bygget rundt tapen fra en Columbia-session – vi ser kassetten flere ganger, merket 3. mars 1978. Miles sitter hjemme og spiller denne om igjen og om igjen.

Columbia vil bruke tapen til å utgi en comeback-plate med Miles, men Cheadles Miles vil ha penger først – $20 000. Hovedhistorien utspiller seg ved at tapen til Miles blir stjålet av en fiktiv og svært skurkaktig manager Harper Hamilton og hans kumpaner som åpenbart vil bruke den til utpressing. Så følger vi Miles’ forsøk på å få tilbake tapen.

Forutsetningen er at den tapen Miles har er den eneste kopien av opptaket. Allerede her skrubber det for meg. Det Miles ville ha fått med seg hjem etter denne studio-sesjonen hos Columbia ville ha vært en kopi av det originale opptaket – eventuelt med en quick-and-dirty miksing. Men greit, la oss akseptere fiksjonen.

Med seg har han en oppdiktet journalist Dave Brill (spilt av Ewan McGregor) – som påstår han er utsendt av Rolling Stone – og som har presset seg inn i Miles’ leilighet. Han påstår at han er der for å gjøre et comeback-intervju med Miles – på ønske fra Columbia.

Etter at Miles gir ham en strålende høyre hook, blir han Miles’ svært unlikely sparringpartner. Men fortellerteknisk er det åpenbart; Brill skal være det filmatiske speilet som Cheadles Miles skal vise seg i.

Med dette som bakgrunn har Cheadle lagt på en lang rekke av sin Miles’ depressive flashbacks tilbake til sine store og mindre store øyeblikk. Vi får blant annet gjenskapt historien om da Miles ble slått ned og arrestert av en hvit politimann utenfor Birdland i 1959. Riktignok plasserer Cheadle Frances i klubben denne kvelden, men vi øyner så vidt den rasistiske tilværelsen – og sinnet – Miles måtte leve med på den tiden.

Men først og fremst dreier altså flashbackene hans seg om forholdet til danseren Frances Taylor (Emayatzy Corinealdi), seinere Davis, som han giftet seg med i 1958. Hun framstilles her som den ultimate damen i hans liv – som den tapte personen som ga livet hans mening. Han gjenopplever i denne sidehistorien episoder i deres samliv fra de møttes første gangen, til hun rømte fra ham mens han var langt inne i en psykotisk tilstand.

På slutten vises et sceneopptak av Don Cheadle i sin Miles Davis-kledning på trompet, Wayne Shorter og Herbie Hancock, med bl.a. Esperanza Spalding, Antonio Sanchez og Robert Glasper i bandet.

«Miles Ahead» er overhodet ikke en biopic – den er ingen biografisk film. Den er en fiksjon bygget rundt en røverhistorie om en stjålet tape.

Det skal dog sies at tapen faktisk finnes. Opptaket fra mars 1978 er bl.a. med Larry Coryell – som Miles i det virkelige liv betegnet som Notes Anonymous fordi han spilte alt for mange toner – i bandet. Opptaket er i nyere tid bootleg-utgitt. Uansett gjelder det at musikken ikke var noe å lage en comebackplate av.

Det er vel noe av det mest forglemmelige Miles noensinne gjorde! Og det visste selvfølgelig det virkelige Columbia i 1978. På opptaket fra 1978 spiller forøvrig Miles kun orgel – noe som det gjøres et poeng av i filmen – og det kun i bakgrunnen. Han har jo på denne tiden ingen trompet-«chops».

Som fiksjon betraktet er filmen grei nok. Det blir aldri spennende, kjærlighetsrelasjonen til Frances Taylor kommer aldri ut over det skjematiske. Men fordi vi ser alt dette gjennom øynene til Cheadles nærmest psykotiske figur Miles – som i tillegg er gitt trekk som ikke akkurat gjør ham til noen sympatisk person – blir det nesten vakkert. Fordi Cheadle ved å spille på vår egen forhåndskunnskap om den virkelige Miles gjør at vi faktisk får sympati med hans framstilling av Miles.

Men jeg finner det bemerkelsesverdig at Betty Mabry som han giftet seg med i 1968 og som introduserte ham for bl.a. Jimi Hendrix ikke nevnes med et ord. Særlig da vi i en scene hvor Dave Brill og Miles kler seg opp for å gå etter Harper Hamilton, ser Miles’ overfylte klesskap med alle de «funky» antrekkene hans. En opptreden og framstilling av Miles som Betty Mabry i betydelig grad forårsaket.

Persontegningen til Cheadle er rimelig bra – så snart man velger å glemme at det er den virkelige Miles Davis. De øvrige blir alt for skjematiske til å etterlate noen sterke inntrykk. Corinealdi kommer ikke ut over å beskrive Frances Taylor som Cheadles Miles’ ultimate muse. En muse som denne Miles-figuren på en Joseph Cambellsk må bryte med for å finne veien ut av seg selv som den han var.

Men samtidig kan vi ikke unngå å se vår egen Miles Davis i personen. Noen morsomme glimt er det til dette. Som da Cheadles Miles overhører radiostasjonen WKCR med den kjente jazzskribenten Phil Schaap i studio. Stasjonen er særlig kjent for sine 24 timers «birthday broadcasts» hvor de spiller seg gjennom hele litteraturen til jazzstorheter på deres bursdag – med Phil Schaaps utlegninger. I dette tilfellet hører vi Schaap under et birthday broadcast om «den tapte Miles».

Med det kan vi sikkert tidfeste hovedhandlingen til dagene rundt 26. mai 1979. Etter at Miles har overhørt Schaaps eksegeser rundt «Sketches of Spain», ringer han sint opp til studioet og sier til Schaap, «You talk too much». Schaap er for de som noen gang har lyttet til hans programmer på WKCR velkjent for at han er svært ordrik – han snakker etter manges mening, alt for mye.

Filmen antyder også at gjennom handlingen – og spesielt møtet med en ung trompetist som kalles Junior – finner Cheadles Miles tilbake til lysten av å finne sin stemme igjen. Å finne seg selv igjen – tilbake til denne Joseph Campbellske filosofi. Dermed er historien vi fortelles enda en gang den samme Campbellske historien om «the unlikely hero with many faces». Den historien særlig George Lucas lot seg inspirere av i utformingen av skikkelsen Luke Skywalker. Don Cheadles film handler egentlig om hvordan «the Beast turns into the Beauty»!

Mindre enn ett år etter det fiktive møtet med Junior befinner den virkelige Miles seg i Columbia-studioet i ukesvis og gjør opptak til sin comebackplate – «The Man with the Horn». Og med det vender han tilbake til scenen – og seieren. Dette vet vi som seere – og vi kan ikke frigjøre oss fra det.

Filmen avsluttes med et omen-liknende svar fra Cheadles Miles off-pic på spørsmålet fra Dave Brill, «Miles, will you ever come back?» med et «I’ll be back, you just wait!». Og dette peker mot noe av hovedproblemet med filmen. Fordi den legger seg så tett opp til den virkelige Miles, vet vi jo hvordan det ender.

Filmen har klare henvisninger til og er åpenbart inspirert av Blaxploitation-tradisjonen innenfor amerikansk film – sjangeren som for de fleste er mest kjent gjennom filmen «Shaft», med Isaac Hayes heftige soundtrack og Richard Roundtree som privatetterforsker John Shaft. Cheadles innledende krav om «attitude» understreker denne koplingen. Men «Miles Ahead» vil aldri oppnå «Shaft» sin status.

Don Cheadle kommer hederlig fra sin skuespillerpresentasjon av denne fiktive Miles Davis. Men hans regimessige fortellergrep blir for springende – den forutsetter for mye av seerens innsikt og interesse i den virkelige Miles for å gi mening. Dessuten er hovedhandlingen rundt den stjålne tapen for tynn til å gjøre dette til en spennende historie.

Don Cheadle har ikke helt klart å bestemme seg om han ønsker å fortelle fiksjonen eller den biografiske historien. Dermed faller filmen mellom to eller tre stoler, uten å lykkes helt. Den er klart rettet mot et publikum som kan sin Miles. For andre er thriller-historien og det menneskelige drama som fortelles for svakt til å bære filmen.

Men for all del, det var morsomt å sammenligne Cheadles versjon av den virkelige Miles Davis med vår egen fiksjon.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Pressefoto Miles Ahead

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.