Konserter

MoE og Mette – men ikke mett og mo!

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 30. JANUAR 2020: MoE er en trio som ofte betegnes som en rocketrio, men som er så mye mer enn det. Trioen er ledet av den lille bassisten med det store uttrykket Guro Skumsnes Moe – «på en god dag» er hun 158 cm, har hun selv sagt. Den består av henne selv på el-bass, Håvard Skaset på el-gitar, og i dag  med Veslemøy Narvesen på trommer.

Med en slags forløper i trioen Art Directors, har trioen nå eksistert i tolv år. Den er blitt et fast innslag på mange festivaler rundt omkring som spesialiserer seg på åpen, improvisert musikk med et uttrykk som retter seg mot «noise». Skaset har vel vært med mer eller mindre hele veien, fra den aller første spede begynnelse. Men trommeslagerplassen har endret besetning gjennom disse årene. Og nå er det altså Veslemøy Narvesen som besetter den … og takk for det!

Men det er ikke tvil om at rockefoten får svingt seg med dette bandet. Røttene til MoEs musikk er mange, og dette blir enda tydeligere etter at de innledet samarbeidet med den – dansk-norske må vi vel kunne si i dag – saksofonisten Mette Rasmussen.

I fjor ga denne kvartetten ut plata «Tolerancia Picante», etter at samarbeidet startet på Jazzfest i Trondheim i mai 2018. Det er så vidt jeg skjønner i hovedsak musikken fra denne plata vi blir presentert i kveld. Vi må bare beklage at plata ikke er anmeldt på salt peanuts*, så langt jeg kan se har vi dessverre ikke mottatt anmeldereksemplar av denne eller de øvrige av MoEs siste plater.

Første delen av konserten står tydelig i punk-noisens tegn. Musikken er slik jeg hører den i stor grad bygget over teksturer de fire musikerne generer, gjerne to og to mot hverandre. Dette skaper en motstand i musikken der konkurrerende teksturer kjemper mot og med hverandre. Disse teksturene glir over hverandre, under og rundt som hoggormer i et ormebol. De beholder sin individualitet og organiske utvikling, men de forsvinner også – eller går opp – i totaliteten, til en større syntese.

I siste halvdel av konserten endres uttrykket over i et uttrykk som minner meg sterkere om 1970-tallets tunge – og ofte bluesbaserte – rock. Og jamen hørte jeg ikke et øyeblikk i Skumsnes Moes vokal at Janis Joplin stakk innom en liten tur. Deilig. Uttrykket er nå mye mer riff-basert, ofte med svært enkle byggesteiner, men allikevel så virkningsfullt.

Mette Rasmussens altsaksofon er en vesentlig del av lydbildet i dette bandet. Vi kjenner igjen tonene hennes, men den har et mye røffere og grovere uttrykk i dette samarbeidet enn vi ellers er vant til. Dette, sammen med den grovt overstyrte gitartonen til Skaset og Skumsnes Moes tunge, røffe bass, gir meg også en assosiasjon til enkelte varianter av den amerikanske R&B som på slutten av 1940-tallet vokste ut av jazzen, og som la grunnlaget for framtidige avantgardeutviklinger av jazzen de neste tiårene.

Skumsnes Moes vokal er stilriktig, og i tråd med stilen er det vanskelig å sortere ut og høre Moes tekster. Men vi hører nok til at vi skjønner fra låttitlene at de i hovedsak følger layouten på kvartettens plate «Tolerancia Picante».

Men det er Veslemøy Narvesen som virkelig setter sitt stempel på denne kvelden. Denne fortsatt svært unge trommeslageren fra Kristiansand, men nå bosatt i Oslo, har en tid hatt sin egen trio, Veslemøy Narvesen Trio, og har i gang et nytt prosjekt med Kongle Trio. Denne siste deltar i dette årets utgave av Norsk jazzforums tiltak for unge jazzmusikere, JazzINTRO.

I kveld spiller hun som om hun skulle hatt betalt for det. Det må vi jo gå ut fra at hun har, men i så fall vil jeg si at bandlederen virkelig fikk valuta for pengene sine. Kraftfullt, med stor musikalsk forståelse, men også med evnen til å trekke seg tilbake når det trengtes.

Hun spiller opp til de tre andre – og kanskje i særdeleshet til Mette Rasmussen – både med lissepasninger og med skrudde «bananer» øverst i vinkelen. Hun spiller de andre gode, og hun spiller «tricky», så de må anstrenge seg for å fange ballene. Hun er et fyrverkeri, en skjønnsang, og en nytelse å lytte til. Og ikke minst å se på. For hun spiller ikke, hun danser ved trommesettet.

Når de etter en time avslutter med låta «Ask» som ekstranummer, er vi allikevel ikke tilfredsstilt. Vi er ennå ikke mette, og vi er definitivt ikke mo i knærne. Vi vil ha mer av dette.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Stein Hødnebø


Guro Skumsnes Moe


Håvard Skaset


Mette Rasmussen


Veslemøy Narvesen

Skriv et svar