Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Monk og Coleman i bokhandelen

VINTERJAZZ (DK), 27. FEBRUAR 2016: Så hadde man en idé om å avslutte Vinterjazz 2016 med å dra ut av byen og ut til Albertslund og Forbrændingen, for å få med seg ILK Eksplosion 2016. Men så fikk man en innkalling fra trommeslageren Birgit Løkke om å komme til bokhandelen Ræven og Pinsvinet i Vesterbrogade, for å høre henne, sammen med saksofonisten Karsten Vogel, en legendarisk dansk saksofonist, som jeg aldri før har hørt live, poeten og pianisten Par Aage Brandt, den franske bassisten Flavio Perella og henne selv på trommer.

Etter en måned med jazz hver dag, følte jeg at det var på tide med en hvil, og hvis jeg dro ut for å være med på den store ILK-festen, ville jeg vært en død mann i morgen. Så, til stor skuffelse for mange av mine fiender, så droppet jeg det, og beveget meg lenger ut på Frederiksberg (eller er det egentlig Vesterbro) og bokhandelen Ræven og Pinsvinet.

Karsten Vogel er født 11. januar 1943 i København (selv om han i introduksjonen til konserten hevdet at han kom fra Aalborg). Han er cand. phil. i dansk språk og litteratur fra 1968, men hans virke har allikevel alltid vært musiker, både som komponist, saksofonist og orkesterleder. Han har spilt med blant andre Cadentia Nova Danica med bl.a. John Tchicai, og senere med rockebandet Burnin’ Red Ivanhove og Secret Oyster. Han har spilt duo med Kenneth Knudsen, i Radiojazzgruppen og DR Underholdningsorkestret. Han har også laget musikk til filmene «Er i bange» og «Er du grønlænder».

Per Aage Brandt er født i Buenos Aires, men regnes som dansk. For tiden bor han i Frankrike. Han har Masters of Art fra København universitet og er utdannet dr. phil. Ved Sorbanne Universitetet i Frankrike. Han er mest kjent i Danmark som poet, men er også en habil pianist, som har gjort plater med bl.a. Vogel.

Flavio Perrella kommer fra Italia, men har studert i Paris, hvor han hadde Chuck Israel, Seve Coleman, Pierre Bertrand og Emil Spanyi som lærere. Han spiller jevnlig rundt i hele verden, og er en ettertraktet bassist i mer moderne former.

Birgit Løkke møtte jeg første gang som medspiller i Marilyn Mazurs Percussion Paradice. Hun har holdt på med en masse interessante prosjekter, bl.a. har hun bodd et år i ødemarka i Canada, for å finne sin indre stemme. Nå jobber hun bl.a. med noen korverk som gransker klintens lyd i den danske ødemarken, og et prosjekt hvor hun forsker på lydene til kreftceller i forhold til friske celler. Hele denne historien lover jeg å komme tilbake til på salt-peanuts.eu. For eksempel med et intervju med Løkke.

Hun er en strålende perkusjonist/trommeslager. Hun er en ytterst åpen person, som gjerne går dypt inn i materien og vil finne ut sakene fra grunnen av. Det gjør at hun ikke alltid fungerer like godt i slike ad hoc-prosjekter, men denne ettermiddagen var hun absolutt på plass, med fine innspill til de to hovedpersonene.

Ny plate er på vei med Vogel og Brandt, men de hadde ikke klart å få den ferdig til konserten. Men vi fikk flere gode eksempler på hva den vil inneholde. Vogel og Brandt ligger helt inne i Thelonious Monk- og Ornette Coleman-landskapet. Vogels stemme mer tøff og røff, og ikke så veldig langt fra Jesper Zeuthens. Brandt leverte mange fine pianobidrag, bl.a. utdrag fra den norske nasjonalsangen «Ja, vi elsker», etter å ha lest et dikt som han mente var en hyllest til Norge, men som jeg, som eneste nordmann i lokalet, ikke tok som en hyllest, men som en morsom hets, som vi nordmenn trenger fra tid til annen.

Karsten Vogel er en strålende saksofonist, som vi hører altfor sjelden. Han har en tøff tone i hornet, og hans improvisasjoner og soloer ligger tett på mange av heltene fra 60-tallet, og kanskje spesielt, danske John Tchicai. Jeg har faktisk aldri hørt han live tidligere, og det var sannelig på tide at jeg fikk oppleve han i levende live. Det er nesten en skam for det danske jazzliv at han ikke er å finne på flere konserter, for eksempel på Jazzhouse i noen av Kresten Osgoods spennende prosjekter. (Du vil høre fra meg, Kresten!) For en bedre altsaksofonist i Danmark, skal man lete litt etter. Den italienske bassisten gjorde akkurat det Vogel ville at han skulle gjøre, med utmerket tørr og fin lyd, og nesten litt i Charlie Haden-landskapet, og Birgit Løkke, som egentlig er mer en perkusjonist enn en regulær trommeslager, gjorde en utmerket jobb.

Til sammen ble dette en ytterst hyggelig ettermiddag på den utrolig interessante bokhandelen Ræven og Pinsvinet. Et sted som bør oppsøkes av enhver som er i København, og som er ute etter litt annen litteratur enn Jo Nesbø og Jussi Adler Olsen. Et fint, lite sted, men det merkelige denne ettermiddagen var at man følte seg mer som plassert midt i en slags dansk lesesirkel enn på en jazzkonsert. Blant publikum telte jeg åtte menn og ca 25 damer i 60-70-årene… Men de likte musikken, og det var tross alt det viktigste.

Nok en strålende konsert i København denne måneden, men var den en del av Vinterjazz? Det er jeg slett ikke sikker på! Men det spiller heller ingen rolle. Denne måneden har vært en eneste stor jazzfestival, og når vi nå bare har en dag igjen av Vinterjazz, så går eders utskremte, med god samvittighet, i et selvpålagt koma.

Men hvis det kommer noen rapport fra konsertene i morgen, på avslutningsdagen, så har det skjedd et dansk mirakel. Og danske mirakler trenger man om dagen, etter de siste dagers politiske tullballerier fra statsminister Løkke Rasmussen og hans surrete medsammensvorne, for å unngå at miljø- og fødevareministeren skulle få fyken (hun har visstnok trukket seg nå i dag).

Men den gode musikken lever, både på jazzklubbene, på vertshusene og hos bokhandlerne, og jeg er veldig glad for at Birgit Løkke, ikke bare inviterte meg til konserten i ettermiddag, men regelrett innkalte meg. Så skal vi nok få laget det intervjuet om kreftcellenes stemme og en del andre ting hun er opptatt av etter hvert.

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar